Datteren min nekter å oppdra sønnen sin – nå er det full splid i familien

Jeg har en stor familie med fire voksne barn, som alle har stiftet familie og fått barn. Vi har stort sett hatt et herlig familieliv, men det endret seg da min eldste datter fikk sønnen sin for seks år siden.

Hun hadde kjempet lenge for å bli gravid, men fikk til slutt hjelp. Gutten var naturligvis svært etterlengtet, og er foreldrenes ett og alt. Dessverre har han etter hvert utviklet seg til å bli utrolig oppmerksomhetskrevende, og han fyller mildt sagt alt når familien er samlet.

Det settes ingen grenser for ham, og han er konstant urolig. Er han ikke i fokus, sørger han selv for å bli det. Han bråker, og hvis han ikke får viljen sin, blir han utagerende – også overfor fetterne og kusinene sine, selv de som er eldre. De unngår ham derfor, noe som bare gjør alt verre.

Min datter og svigersønn setter ham aldri på plass, og hvis vi andre prøver å gjøre det, forsvarer de gutten. Dette gjør samværet til en plage. De andre barna våre har forsiktig forsøkt å påpeke den manglende barneoppdragelsen, men datteren min klarer ikke å se problemet.

Sist vi var sammen, fikk den ene sønnen min nok og kom i skade for å si at gutten burde utredes av psykolog. Datteren min og mannen hennes ble forståelig nok sinte og forlot selskapet.

Det har derfor oppstått en splid i familien, så hva gjør vi nå? Datteren min er fortsatt såret, selv om broren har bedt om unnskyldning.

Vibeke Dorph råder til å snakke med moren

Det er forferdelig når foreldre ikke vil oppdra barna sine.

Det er vanskelig både for omgivelsene, som blir stående maktesløse, men mest av alt for barnet selv. Barn er jo bare små mennesker som ivrig øver seg på å navigere i livet og fungere sosialt med andre.

Dette trenger de hjelp og støtte til. Hvis de ikke får det av foreldrene sine, ender det ofte slik det har gjort for det lille barnebarnet ditt: Gutten blir forvirret fordi han blir avvist og utestengt, og siden han ikke forstår hvorfor dette skjer, reagerer han med fortvilelse og sinne.

Det er ekstremt vanskelig å ta opp slike ting med foreldre. Foreldre er ofte sårbare for kritikk, og ingen liker å høre at de gjør en dårlig jobb.

Likevel tenker jeg det er viktig at noen tar en prat med datteren din. Det er tross alt neppe bare når dere er samlet at sønnen hennes skaper problemer; det gjør han nok hver gang de er sammen med andre mennesker. Dessuten skal han vel snart begynne på skolen, og der kan han for alvor møte motgang hvis han ikke får hjelp og støtte.

Jeg frykter også at dette ikke er siste gang det skjærer seg når dere er samlet som familie. Det er bedre at dere får snakket om tingene i god ro og orden, i stedet for at det nok en gang ender med at et familiemedlem får nok og eksploderer.

Jeg tenker faktisk at det vil være naturlig at du, som datterens mor, tar på deg denne vanskelige oppgaven. Si til henne at du godt forstår at hun ble såret og sint over brorens ubetenksomme kommentar, men si også det du har beskrevet for meg her: Nemlig at du ser en urolig gutt som har det vanskelig, og som trenger faste rammer for å kunne trives.

Gå varsomt frem, og ikke bit på hvis datteren din blir sint. Gjenta bare at du er bekymret for barnebarnet ditt og ønsker ham alt vel. Du er mor til fire barn, så datteren din vet nok innerst inne at du har erfaring hun bør lytte til. Det ville jeg helt klart valgt å gjøre om jeg var henne.

Artikkelen ble først publisert på Alt.dk, som også er en del av Story House Egmont. Dette er en oversatt og redigert versjon.