Barnehagepedagog: – Dette er noe av det mest alvorlige jeg ser

Dette er en kronikk og representerer forfatterens meninger.

Å få et barn til å kjenne på skam er ikke vanskelig.

Det kan skje gjennom kommentarer forkledd som humor, et oppgitt sukk, et himlende blikk eller ved at det blir snakket om i stedet for med.

Noen ganger er det barn som gjør dette mot andre barn. Det som bekymrer meg mest, er når det kommer fra voksne.

Ikke fordi voksne ønsker å skade barn – tvert imot. De fleste av oss gjør så godt vi kan. Likevel kan vi komme til å påføre barn skam; ikke fordi vi mangler kjærlighet, men fordi vi er mennesker.

Gjennom 27 år som pedagogisk leder har jeg møtt flere hundre barn og familier. Jeg har sett barn blomstre når de blir møtt med respekt, varme og forståelse. Men jeg har også sett hvor dypt små kommentarer kan sette seg. Kanskje er det nettopp derfor jeg stadig vender tilbake til temaet.

Vi snakker mye om hvordan vi kan bygge barns selvfølelse. Langt sjeldnere snakker vi om hvor lett den kan brytes ned.

Skyld og skam

Skam er en av de sterkeste følelsene et menneske kan kjenne på. Og kanskje er det også en av de følelsene vi lettest overser i møte med barn.

Derfor er det viktig å forstå forskjellen mellom skyld og skam. Skyld handler om handling: «Jeg gjorde noe galt.» Skam handler om identitet: «Det er noe galt med meg.»

Se video: Malin fyrer løs mot foreldre: – Jeg er ikke redd for å dele en brannfakkel eller ta en kamp, sier mammaen.

Når et barn søler melk og vi sier: «Det var uheldig, vi tørker opp sammen», retter vi oppmerksomheten mot det som skjedde. Når barnet i stedet møter kommentarer eller blikk som formidler «du er så klønete», flyttes oppmerksomheten fra handlingen til barnet selv.

Gjennom årene har jeg sett at barn tåler mye. De tåler grenser. De tåler veiledning. De tåler å høre at noe ikke er greit. Men de tåler dårlig å kjenne at verdien deres svekkes når de gjør feil.

Selvfølelse bygges langsomt gjennom erfaringer med å bli sett, hørt og tatt på alvor. Skam kan derimot oppstå på noen sekunder. Mange tror at skam bare skapes gjennom harde ord, og noen ganger gjør den det. Men langt oftere kommer den forkledd som humor, oppdragelse eller hverdagsstress.

Kanskje er det nettopp derfor dette angår så mange av oss. Ikke først og fremst i de store, dramatiske øyeblikkene, men i den helt vanlige hverdagen:

På travle morgener når tiden er knapp, rundt middagsbordet når konfliktene tetter seg til, eller i butikken når barnet får et utbrudd og alle ser på. Det er ofte i slike øyeblikk ordene våre kommer fortere enn ettertanken.

Sårbarhet

Jeg tror ikke alltid vi er klar over hvor sårbart det kan være når barn blir omtalt foran andre: «Han er så sjenert», «hun er helt håpløs om morgenen», «du skulle sett raserianfallet i bilen».

Barnet står der. Barnet hører. Kanskje mer enn vi tror. For selv når vi tenker at barnet er opptatt med noe annet, får det ofte med seg langt mer enn vi aner.

Kroppen hører alt. Når vi beskriver barn foran andre, lærer barnet samtidig noe om seg selv. Lærer hun at hun er verdifull og forstått, eller lærer hun at hun er et problem?

Gjennom årene har jeg møtt flere voksne som fortsatt husker kommentarer fra barndommen. Ikke nødvendigvis grove kommentarer, men kommentarer som ble sagt foran andre og fikk dem til å føle seg små.

Det har gjort sterkt inntrykk på meg hvor lenge slike opplevelser kan leve videre. Jeg har ofte undret meg over hva barn faktisk husker.

De forteller kanskje ikke så ofte om dagene da alt gikk fint. Oftere husker de følelsen av å ha blitt ledd av, kommentaren som glapp, eller den voksne som trodde de ikke hørte etter. Barn husker ikke alltid ordene, men de husker hvordan de følte seg.

Hermer etter barns språk

Det samme gjelder når voksne hermer etter barns språk, dialekt eller væremåte. Barn ler noen ganger med, men latter betyr ikke nødvendigvis at noe kjennes godt. Barn ler ofte for å passe inn og høre til.

For et barn er språket og måten det uttrykker seg på, tett knyttet til identiteten. Når vi gjør det til underholdning, risikerer vi å gjøre barnet usikkert på seg selv.

Det samme gjelder ironi: «Å ja, du er jo veldig hjelpsom i dag.» Barnet hører ordene, men kjenner at tonen forteller noe annet. Når ord og tone ikke stemmer overens, skapes det usikkerhet. Og usikkerhet gir dårlig grobunn for en trygg selvfølelse.

Skyld og dårlig samvittighet

Noe av det mest alvorlige jeg ser, er når barn påføres skyld og dårlig samvittighet for forhold som egentlig er de voksnes ansvar: «Nå blir mamma lei seg», «du gjør at vi alltid kommer for sent», «på grunn av deg får vi ikke gjort noe hyggelig».

De fleste foreldre har kjent på slike øyeblikk. Man er sliten, bekymret eller sent ute. Det gjør en ikke til en dårlig forelder, og slike kommentarer handler heller ikke om mangel på kjærlighet.

Tvert imot. Ofte kommer de i situasjoner der vi forsøker å få hverdagen til å gå opp, samtidig som vi strekker oss lenger enn vi egentlig har krefter til. Likevel har ordene våre betydning, for de legger et ansvar på barnet som det ikke skal bære.

Barn er lojale. Kanskje mer lojale enn mange av oss forstår. De tar ofte ansvar for de voksnes følelser lenge før de er modne nok til det. Et barn som begynner å tro at det er årsaken til foreldrenes frustrasjon eller konflikter, kan begynne å tilpasse seg på bekostning av egne behov.

Det kan se harmonisk ut utenfra, men et barn skal aldri måtte gjøre seg mindre for å fortjene kjærlighet.

Tydelige voksne

Betyr dette at vi aldri skal sette grenser? Selvsagt ikke. Barn trenger tydelige voksne som setter grenser og tør å si stopp når det er nødvendig. Men vi kan korrigere handlingen uten å angripe barnets egenverdi.

Gjennom årene har jeg ofte tenkt på dette som evnen til å holde fast i relasjonen samtidig som vi setter grensen: «Jeg er glad i deg, men jeg kan ikke la deg slå.» «Du er viktig, og det du gjorde var ikke greit.» «Kom, så rydder vi opp i dette sammen.»

I disse setningene ligger det et viktig budskap: Du er fortsatt verdifull, selv om handlingen din må stoppes.

Jeg tror mange kjenner seg igjen i hvordan vi kan reagere når vi blir stresset, usikre eller kjenner på skam selv. Vi kan bli flaue over barnets atferd, irriterte når det ikke mestrer det vi mener det burde mestre, og usikre når andre ser på oss.

Når vi blir presset, gjør vi av og til ting vi angrer på i ettertid. Derfor må vi være oppmerksomme på hva vi tar med oss inn i møtet med barnet. Barnets selvfølelse skal ikke måtte bære den kostnaden.

Verdighet

Heldigvis finnes det et motstykke til skam: verdighet. Vi gir barn verdighet når vi spør i stedet for å definere, når vi er nysgjerrige på det som ligger bak atferden, og når vi tåler følelsene deres uten å gjøre dem til et problem. Og kanskje viktigst: når vi reparerer. For vi trår alle feil iblant.

Etter alle årene i barnehagen vet jeg at det finnes situasjoner jeg burde ha håndtert annerledes, og ord jeg burde ha valgt med større omhu. Kanskje er det nettopp derfor reparasjon har blitt så viktig for meg.

Barn trenger ikke feilfrie voksne. De trenger voksne som tør å ta ansvar når de trår feil. Forskjellen ligger ikke i å være ufeilbarlig, men i å kunne si: «Det jeg sa i sted, var ikke pent sagt. Det vil jeg si unnskyld for.» («Unnskyld» er et ord de fleste barn forstår og relaterer seg til, i motsetning til det mer distanserte «beklager».)

Når vi tar ansvar for egne feil, lærer barn noe uvurderlig: De lærer at feil ikke er verdens undergang, at relasjoner tåler ærlighet, og at det går an å ordne opp når vi har såret noen.

Trenger ikke perfekte voksne

Målet er ikke å oppdra barn som aldri kjenner på skam. Skam er en del av det menneskelige følelseslivet. Målet er å unngå å bruke skam som et oppdragelsesverktøy.

Barn trenger ikke perfekte voksne. De trenger voksne som klarer å bevare respekten for dem – også når de setter grenser og håndterer krevende situasjoner. For selvfølelse bygges ikke av ros alene.

Den bygges gjennom erfaringer med å bli møtt med respekt, omsorg og tilhørighet, også på de dagene man strever eller gjør feil. Barn trenger ikke å krympe for å lære. De trenger ikke å bli gjort små for å forstå grenser. De trenger ikke å føle seg dumme for å utvikle seg.

Det de trenger, er voksne som mestrer den vanskelige balansen mellom å korrigere og samtidig bevare barnets verdighet.

Og det er nettopp dette som er noe av det viktigste vi kan gi et barn: vissheten om at det aldri trenger å skamme seg over hvem det er, selv når det ikke strekker til.

Er det ikke litt voldsomt at barnet får kjeft i barnehagen for å ha spist bare pålegget på brødskiva?