Er det bare meg, eller har dagens barn blitt mer bortskjemte og sytete enn før?

Spørsmål

Jeg opplever at det er langt flere bortskjemte og uoppdragne barn i dag enn tidligere, og at mange foreldre gir etter så fort barna sutrer eller peker.

Merker dere som jobber i barnehagen også denne utviklingen?

Hvilke konsekvenser har det for barna at de blir «bortskjemte», og hva er dine beste råd til foreldre som ønsker å sette tydelige grenser og unngå at barna lærer seg å sutre seg til viljen sin?

Svar

Dette er en problemstilling jeg tror mange voksne kjenner seg igjen i. Gjennom mine 27 år som pedagogisk leder har jeg møtt mange barn og familier, og hvis jeg skal trekke frem én viktig erfaring, er det at barns grunnleggende behov er de samme i dag som da jeg startet i yrket.

Barn trenger trygghet, varme, tydelige voksne og hjelp til å håndtere følelser. Derfor er jeg også forsiktig med å si at barn generelt er mer bortskjemte eller dårligere oppdratt enn før. Virkeligheten er som regel mer sammensatt enn som så.

Der jeg derimot opplever en endring, er i foreldrerollen. Mange foreldre i dag er svært opptatt av å lytte til barna sine, forstå perspektivet deres og ta følelsene deres på alvor. Det er i utgangspunktet en positiv utvikling som jeg mener vi skal ta vare på.

Barn skal bli sett, hørt og møtt med respekt.

Samtidig opplever jeg at noen foreldre kan bli usikre når de skal sette grenser og stå i dem. Jeg har møtt foreldre som nærmest unnskylder et nei før de har sagt det, fordi de gruer seg til reaksjonen som kommer.

I garderoben og ved hente- og bringesituasjoner ser jeg også oftere enn før at voksne går inn i lange forhandlinger om ting som egentlig ikke er til forhandling.

Jeg husker at jeg tidligere oftere møtte foreldre som sa «da blir det sånn», mens samtalen i dag oftere handler om å komme frem til en løsning sammen med barnet.

Av og til kan det virke som om frykten for at barnet skal bli lei seg overskygger behovet for tydelig voksenledelse.

Utfordringen oppstår når anerkjennelse av følelser blir det samme som å gi etter. Barn trenger å erfare at de kan bli skuffet, sinte eller frustrerte uten at de voksne endrer beslutningen av den grunn. Etter min erfaring er det nettopp gjennom slike erfaringer barn utvikler robusthet og evnen til å håndtere motgang.

I barnehagen møter vi av og til barn som har liten erfaring med å vente på tur, tåle motgang eller akseptere et nei. Dersom sutring, masing eller sterke reaksjoner ofte fører frem, lærer barn naturlig nok at dette kan være en effektiv strategi.

Det betyr ikke nødvendigvis at barnet er bortskjemt. Ofte handler det om at barnet fortsatt øver på ferdigheter som selvregulering, tålmodighet og impulskontroll.

Mitt råd til foreldre er å skille mellom følelser og grenser. Du kan møte barnet med forståelse uten å endre beslutningen: «Jeg skjønner at du er skuffet, men svaret er fortsatt nei.»

Barn trenger ikke perfekte voksne. De trenger trygge voksne som kombinerer varme med tydelighet. Det er nettopp denne balansen som gir barn den tryggheten og robustheten de trenger for å håndtere livet.