Bekymret mor: – Sønnen min er annerledes enn storebroren sin

Spørsmål:

 Jeg har lest en del om tilknytning siden jeg er bekymret for om vi har skapt utrygghet i tilknytningen til sønnen min.

 Fra han var cirka tre måneder til han var rundt to år hadde faren hans en alvorlig depresjon, og vi var en hardt presset familie.

 Det gikk nok også ut over sønnen min, som ikke fikk det samme overskuddet og omsorgen som storebroren – og kanskje heller ikke helt nok kontakt, særlig med faren sin.

 I dag er han ti år, og jeg ser klart at han er veldig annerledes enn broren. Han vil aldri fortelle når han er lei seg for noe.

 Er det noe jeg kan gjøre slik at han ikke får problemer med tilknytningsmønstrene sine i fremtiden? 

Hilsen en bekymret mor

 Svar:

 Jeg har aldri før opplevd at så mange interesserer seg for tilknytning som nå. Alle snakker om det!

Og selv om det er fint at vi er opptatt av kontakten med barna våre, skaper det også mye bekymring.

 Vi blir påvirket av sosiale medier og kommersielle interesser som skjerper interessen vår for temaet, men som kan skape frykt for om det vi gjør er godt nok.

 Vi blir også bekymret for om barnas måte å være på i hverdagen er uttrykk for utrygg tilknytning, men jeg tror ikke det er bra å overanalysere.

Slik jeg ser det er fremstillingen av tilknytning i mediene en ekstrem forenkling og ofte en feiltolkning av begrepet. 

Tilknytning er ikke en diagnose eller et stempel man får som enten utrygg eller trygg tilknyttet. 

I stedet bør vi forstå begrepet som en beskrivelse av våre erfaringer med å motta omsorg og støtte til å regulere følelser. 

De fleste av oss vil ha perioder der vi fungerer mer trygt eller utrygt, og det viktigste er å forstå at tilknytningen er i bevegelse gjennom hele livet. Det handler altså ikke om å alltid forutse og møte alle barnas behov – det trenger de ikke.

 Tvert imot skal de også oppleve at vi innimellom treffer feil, for de vil møte mange mennesker gjennom livet som ikke alltid kan oppfylle behovene deres. Det viktigste er at barna kan merke at vi vil dem vel det meste av tiden.

 Jeg synes vi skal skyve dette med tilknytning litt til siden – for det er et stort faglig begrep som både er komplekst og fleksibelt. 

For eksempel viser forskning at vennskap i ungdomsårene er minst like formende for tilknytningen vår som foreldrenes oppdragelse i våre første år. 

Hvis jeg ikke trodde man kan skape varige endringer i relasjonene våre, ville jo jobben min som psykolog være forgjeves!

Robuste barn

Når det er sagt, er barn langt mer robuste enn vi tror. 

Det skjer ting i livet som kan føre oss inn i pressede situasjoner, og det høres ut som om familien deres har vært gjennom en veldig vanskelig periode.

 Det kan også høres ut som at sønnen deres iblant har vært i tvil om hvorvidt far vil ha ham. Og som barn kan man jo ta slikt personlig. 

Kontakt, engasjement og vilje til relasjoner kan man absolutt kjempe for senere, og noen ganger må man jobbe litt for å få plassen tilbake. 

Som mor har du sikkert også stått med ansvaret for mye i disse årene, og du kan ikke gjøre jobben for begge foreldrene, så kanskje er det litt reparasjonsarbeid etter noen vanskelige år.

Les også (+): Svigerfamilien min styrer livet vårt

Temperament

Husk også at barn har svært ulikt temperament, og at måtene vi søker relasjoner på, også er veldig forskjellige. Så jeg ville heller se på om sønnen deres trives nå, og om det finnes andre måter han trenger omsorg på enn dere kanskje ser for dere. 

Hva sier han selv, og hva trenger han akkurat nå? Prøv å utforsk dette litt. Unngå å putte ham i en bås som tilknytningsforstyrret – på samme måte som far heller ikke er en «dårlig far» fordi han hadde det vanskelig i en periode. 

Jeg leser så mye omsorg for begge barna dine i spørsmålet ditt, og jeg ville vært veldig varsom med å tillegge mannens depresjon så stor betydning.

 Men hvis dere opplever at dere eller barna deres ikke trives, kan en form for familieterapi også være en vei å gå. 

Kjærlig hilsen Rosa