Henning er 100 år og steller hagen sin selv: – Den er gull verdt for meg
Henning er 100 år og steller hagen sin selv. Det har han gjort siden han anla den i 1958. Riktignok har han glemt en del av blomstenes navn, men kjærligheten til dem er akkurat den samme.
Det er det første Henning Madsen tenker på når han åpner øynene om morgenen: hagen.
Den brer seg vakkert ut bak den lille mursteinsvillaen i Hvidovre i Danmark. En grønn og velstelt plen med forseggjorte bed fulle av stauder, sommerblomster og roser.
– Hagen er gull verdt for meg. Og jeg tar den slett ikke som en selvfølge. Hver morgen gleder jeg meg over at den finnes. Så ser jeg mot himmelen for å se om det mon tro blir vær til å gå ut, sier Henning.
– Hvis det regner, må jeg bli inne og pusle med noe annet. Men da gleder jeg meg til det lysner, for jeg vil helst ut i hagen hver eneste dag.
Den grønne fuglen
Henning Madsen anla hagen da han flyttet inn i huset i Hvidovre i 1958. Han har stelt den helt siden den gang. Og i dag, etter at han har fylt 100 år, er det fortsatt han som sørger for å holde den vakker og velstelt.
– De siste årene har jeg fått litt hjelp. Naboen min klipper plenen med hagetraktoren sin, og det er jeg fryktelig takknemlig for. Men alt det andre klarer jeg selv, smiler han.
– Det tar lengre tid nå enn før; jeg må ta det rolig. Men det fyller meg med lykke.
Se video: Halvor Bakke unngår å gjøre dette
Henning klipper fortsatt hekkene selv – ikke minst de eviggrønne barlindene og buksbommene som troner i forhagen i geometriske former: kuler, pyramider og søyler. Og en kunstferdig fugl som har fått plass på en av formasjonene, som om den nettopp har landet.
– Jo, den har jeg også klippet, sier Henning. – Jeg sørget for å stusse den slik at den så flott ut til dere kom.
Han står i hagen og betrakter den; ser ut over alt det grønne. Med seg har han spaserstokken og en langskaftet hakke. Den fungerer perfekt som ekstra støtte, og han kan enkelt luke litt ugress uten å måtte bøye seg for mye.
– Det er en ganske praktisk innretning, sier Henning.
Gartnersønn mot nazister
Henning Madsen har elsket blomster så lenge han kan huske. Han ble da også nærmest født i en hage, som gartnersønn og den nest yngste i en søskenflokk på ni.
– Faren min drev et gartneri i Møborg utenfor Lemvig. Det var hardt arbeid. Det fantes ingen maskiner, så alt måtte gjøres for hånd, forteller han.
– Vi barna hjalp selvfølgelig til. Men selv om jeg var veldig glad i blomstene og i å se ting spire og gro – i skjønnheten og alle duftene – syntes jeg nok det var for slitsomt til at jeg selv ville gå den veien.
Han var for øvrig ikke lettskremt. Da nazistene krysset grensen i 1940, sluttet 15 år gamle Henning og hans ett år eldre bror seg til den lokale motstandsbevegelsen i Lemvig. De snudde veiskilt feil vei slik at nazistene ikke fant fram, ødela veisperringer og stjal ubevoktet utstyr som hjelmer, tornystere og ammunisjon.
Tyvegodset havnet på gartnerfamiliens loft. Der fikk det ligge, selv om både gartneren og hans kone nok ante hva sønnene holdt på med.
Reddet i siste sekund
– En dag gikk det nesten galt. Nazistene kom og ville ransake loftet etter britiske soldater, forteller Henning.
Et britisk fly var blitt skutt ned i nærheten av familiens hjem, og seks overlevende hadde flyktet. Det var dem nazistene lette etter.
– Aldri har jeg sett moren min så redd; hun visste jo godt hva som lå på loftet, sier Henning.
– Men letingen ble avblåst i siste øyeblikk fordi en ung tysk soldat avfyrte våpenet sitt. Han sto vakt, og jeg ertet ham med at maskingeværet hans sikkert ikke virket. Da skjøt soldaten en salve opp i luften.
Gjennomsøkingen ble avbrutt i all forvirringen etter skytingen.
– Hvis den salven ikke hadde blitt avfyrt, ville de ha funnet de stjålne gjenstandene på loftet, og da hadde vi alle blitt sendt i konsentrasjonsleir.
Henning lukker øynene.
– Man tror jo at man er udødelig når man bare er 15 år. Men det kunne ha kostet oss livet.
Med paven i hånden
Selv nå, så mange år etter, er det sterkt å tenke på. Livet har vært rikt. Henning kom til København da han som ung mann ble innkalt til førstegangstjeneste. Senere fikk han jobb i Topdanmark og ble etter noen år leder for mikrofilmavdelingen.
Samtidig fulgte han lidenskapen for musikk som leder for Københavns Musikkorps. I årene Henning sto i spissen, vokste ensemblet fra 6 til godt over 90 medlemmer. De spilte konserter over hele verden – i Tsjekkia, Polen, Israel og Tyskland.
– I 1983 fikk vi brev fra Vatikanet med invitasjon til å holde konsert i Peterskirken. Jeg møtte paven og trykket hånden hans, forteller Henning med et stort smil.
– Det har vært et begivenhetsrikt liv.
Gjennom alt har hagen vært et grønt og trygt anker. Det var her Henning hentet ro og overskudd i årene han jobbet fulltid både for Topdanmark og musikkorpset. Og det er fortsatt i hagen han henter energi og glede, blant blomster han selv har plantet gjennom mer enn et halvt århundre.
Den hvite favoritten
Han elsker dem alle: De storblomstrede, rosa peonene som – slik Henning beskriver det – er fryktelig flyktige, men som veier opp for sitt korte liv med duft og fargeprakt. De fine, små revebjellene i blå og hvite nyanser. De beskjedne, men vakre prestekragene. Og de eksotiske, lilla irisene.
Og så setter han pris på blomstene han ikke lenger husker navnet på.
– Jeg husker ikke lenger hva alle heter. Men vakre, det er de, sier Henning idet han stanser opp ved et flor av små, hvite blomster som slynger seg langs et steingjerde.
– Heldigvis trenger jeg ikke å vite hva de heter for å nyte synet av dem. De er jo helt nydelige.
Da Henning flyttet inn i mursteinsvillaen i Hvidovre, var det få blomster her, men en praktisk kjøkkenhage med løk, kål og poteter. I dag er det bare de storbladede rabarbraene som kan spises, og naboene får forsyne seg så snart stilkene er klare. Henning er heller ikke gjerrig med blomstene.
– Når fotterapeuten eller frisøren kommer innom, ber jeg dem gå ut og plukke seg en bukett. Det setter de stor pris på, sier han.
– Og jeg er glad i avskårne blomster selv også. Men det finnes likevel ingenting som en levende hage.
Denne artikkelen ble første gang publisert på alt.dk, og er gjengitt med tillatelse. Dette er en redigert versjon.