Det gamle huset ble bygget av trærne i skogen bak: Fant gamle skatter i huset
Anette hadde aldri sett for seg et liv som gardkjerring. Men da hun møtte Knut og flyttet inn på slektsgården, ble det en ny tilværelse. Her har hun gitt liv til rommene i den staselige trønderlåna.
Møtet mellom de to forandret tilværelsen for dem begge.
To år etter at de fant hverandre, sa Anette Vigeland ja til et liv på gården til Knut Buvarp. Her fant hun en etterlengtet ro, og en skaperglede som fikk blomstre gjennom små og store prosjekter, ofte med utgangspunkt i hva hun fant på loft og i uthus.
Vi er i Hoven like ved Leksvika, og her lyser den hvitmalte og romslige trønderlåna opp i det nyslåtte jordbrukslandskapet. Trondheimsfjorden ligger midt imot, med Trondheim på den andre siden. Og bakenfor skjermer en skogkledd ås av gården.
Selve huset ble i sin tid bygget av tømmer fra skogen som omgir gården. Foran den står en mektig blodbøk som rasler i vinden. Idet vi trer inn, kommer stemningen som bare gamle hus med levd liv i kan gi.
Se video: Disse sortene burde du plante sammen
At huset er ved alder, fanges lett opp, selv om det er velholdt. Brede gulvbord, slitt av generasjoner siden midten av 1800-tallet, og historiske detaljer i alle rom. Likevel er dette langt fra et museum, for dette er et både hjem og en arbeidsplass.
Gården rommer familiens historie tilbake til 1913, da Knuts bestemor Klara ble født. Men skriftlige kilder nevner stedet allerede i 1522.
Så her har folk levd og virket minst siden middelalderen. Knut overtok gården fra foreldrene i 2003, etter å ha vokst opp her selv.
Lot seg begeistre
Og da Anette kom hit første gang, var det midt i juli og solen sto høyt på himmelen.
– Ute var det velholdt, og inne så jeg et potensial, sier Anette og smiler.
Hun falt for det store kjøkkenet med bakerovn og rosett i taket på stua, laget av kork. I 2013 flyttet hun hit, to år etter at hun og Knut ble begeistret for hverandre.
Anette kommer fra Nesøya på Helgeland, og er vant til storhavet. Likevel lar hun seg stadig fascinere av Trondheimsfjorden og det skiftende lyset.
Denne dagen serverer hun fiskekaker av lyr på det store gårdskjøkkenet, mens sommervarmen ligger tung utenfor.
– Jeg har alltid vært glad i gamle ting, så det var ekstra stas å få gå på skattejakt på loftet, forteller hun.
Her fant hun møbler og gjenstander som det er børstet støv av. Som gamle portretter av Haakon og Maud, et antikt skjermbrett og annet spennende. Selv har hun tatt med seg ting med affeksjonsverdi, som muggen etter oldemoren, brukt til kakao i mormorens kjøkken.
– Gjenbruk preger stilen vår. Vi omgis av gammelt håndverk, originale lister, dekorerte tak, sjablongmaling og sjarmerende skjevheter, forteller Anette.
Å bo i et så gammelt hus krever tålmodighet. Her trekker det fra gamle gulv som knirker, og det er mange vindu som må tas vare på. Men for Anette og Knut er det en selvfølge å bevare fremfor å bytte ut.
Gamle gjenstander har fått nye funksjoner. En separator er blitt til blomsterbord, og krystallskåler er forvandlet til lamper. Mange av møblene er hentet ned fra loftet og tatt i bruk igjen.
– Livet her er for oss en tilværelse preget av ro, stillhet, frisk luft og nærheten til naturen. Stedet betyr mye for oss, forteller hun.
Knut setter stor pris på hvordan Anette har bidratt på gården, og gitt interiøret nytt liv. Det gjør også datteren hans, Vanja, som en dag skal overta. Hun utdanner seg innen jordbruk og forbereder seg på fremtiden i Hoven.
Tidene endrer seg jo. I kårhuset bor Knuts mor Inger Johanne, som nå er 83 år. Hun er fortsatt en ressurs, og har det beste laget med kalvene.
Kunnskapen om stedet er også tatt vare på skriftlig. Knuts far, som også vokste opp her, dokumenterte gårdens historie grundig i sin levetid, og først nå ser Knut omfanget av arbeidet.
En liten pause i en hektisk slåttonn som kom brått på, grunnet varmen, gir rom for høytlesning. Historiene bringer fortiden tett på, med fortellingen om bestemor Klara, oppfostret av det barnløse paret Parelius og Karoline, som eide gården.
Senere giftet hun seg med drengen Wilhelm, Knuts bestefar. Sammen forpaktet de gården før de til slutt fikk kjøpe den.
Finner roen
Som gardkjerring har Anette også funnet stor glede i å dyrke.
– Et drivhus var en gammel drøm. Jeg tegnet det, og Knut bygde mens jeg var håndlanger, forteller hun.
Drivhuset er laget av gamle vinduer som sto i kjelleren, og er bygget solid nok til å tåle vær og vind.
Med Anette har hagen virkelig blomstret opp.
– Det var noen bærtrær og litt roser. Samtidig var jeg alvorlig utbrent og hadde kronisk migrene. Her fant jeg roen, og etter hvert som jeg fikk mer krefter, vokste også lysten til å dyrke. Fordi jeg kunne gjøre ting i mitt tempo, kom hageinteressen tilbake, forteller hun.
I dag høster hun grønnsaker og urter store deler av året. I drivhuset spirer spinat tidlig på våren, og senere kommer tomater, agurk, chili og paprika. Hun har også eksperimentert med mer krevende vekster som eukalyptus, aubergine og melon – med varierende resultat.
Blomster har hun særlig lykkes med, og bukettene hun binder setter sitt preg på huset.
– Hagen har vært terapi for meg. Med hendene i jorda har jeg lært å være mer til stede her og nå, enn før. Jo, her finner jeg virkelig roen.
