Fra rufsete villnis til frodig oase: Elisabeth brukte hagen som terapi
Det som begynte med frustrasjon og bekymring, utviklet seg til tålmodighet, iherdighet og etter hvert også skaperglede. Den rufsete og vilt frodige gamle hagen har blitt varsomt temmet.
Av noe ondt kan det også komme noe godt – selv om man ikke alltid innser det akkurat der og da.
Elisabeth gikk gjennom sitt tøffeste år. Hun mistet drømmejobben, ble selv syk og verst av alt; sønnen fikk kreft.
– Jeg var egentlig ikke noe hagemenneske, men da jeg var helt ut av meg av all bekymring og ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg, forteller hun, gikk jeg ut i hagen og begynte å grave.
Det var håndfast arbeid som gjorde henne fysisk sliten, slik at hun kunne sove igjen om natten. Hun ble roligere av den friske luften og av å få være ute blant plantene.
Det klarnet tankene. Sønnen ble heldigvis frisk. Som en bonus ble Elisabeth bitt av hagebasillen, oppdaget hvor morsomt det var og resultatene det ga.
Se video: Det ble en brå slutt på søndagskosen da Veronica Jensen oppdaget hva som oppholdt seg inne i kjøkkenskapet.
Det er bare fem år siden hun tok fatt på hagen. Noen ganger tenker hun at hageinteressen kom litt sent i livet, men det hadde helt enkelt ikke vært tid før. Barn, husrenoveringer, jobb og sommerhytte holdt dem sysselsatte.
Tomten var jo knapt flat og øde. Tvert imot! Her var det veldig frodig, lunt og snarere på grensen til gjengrodd enkelte steder. Trivelig på sitt vis og en spennende tomt for lekende barn.
Huset som Elisabeth og Erik fikk nøklene til allerede for tretti år siden, er en gammel tjenestebolig bygget i 1860.
Det ligger på regimentsområdet til den nå nedlagte marinebasen med det noe misvisende navnet Nya Varvet, ettersom det var nytt på 1700-tallet.
Nå er marinebasen nedlagt og husene på området privatboliger. Igjen finnes de omgivende parkområdene.
Det er som å bo på landet, selv om Göteborg sentrum bare ligger en kort sykkeltur unna. Klatrer de helt til topps i hagen, har de også utsikt over havnen og Göta älv.
Den største utfordringen med denne tomten, er nettopp den store høydeforskjellen. Fra det laveste punktet til utsiktsplassen øverst er det hele atten meter.
Før var det også betydelig vanskeligere å ta seg opp dit, gjennom kratt og viltvoksende buskas med trappetrinn som nesten hadde forsvunnet under jord og alt det grønne.
– Men her fantes det et fint rammeverk, forklarer Elisabeth. Tomten er terrassert i ulike nivåer ved hjelp av støttemurer. Her fantes det allerede fine steinlegginger og trapper.
Det er definitivt ikke en tomt man setter en graveskuffe i. På den annen side ville det ikke engang vært mulig å komme seg opp tomten med gravemaskin, så det eneste som gjenstår er håndkraft.
Noen ganger går det ikke engang an å kjøre trillebåren, alt må bæres og slepes. Spade, ryddesag, beskjæringssaks, tålmodighet og en solid porsjon iherdighet har vært nødvendig.
Det er egentlig bra at det ikke går for fort – da rekker man å tenke over hva som er verdt å ta vare på og hva som skal bort.
– Da jeg var yngre, var jeg mer utålmodig av meg, sier hun med en hoderisting. – Pang på, fort skulle det gå! Kanskje er det alder og visdom, kanskje er det fordi man faktisk ikke kan tvinge planter til å vokse fortere enn de gjør – uansett har jeg tilpasset meg hagens eget tempo. Jeg lar meg selv stoppe opp, betrakte plantene, synke inn i det grønne…
Elisabeth vil gjerne omfavne det som finnes og forvalte det. Det gamle huset fortjener en viss respekt og en hage som stemmer med stilen, men samtidig føler hun ingen krav om å gjenskape en nøyaktig kopi av hva som var den rådende trenden på 1800-tallet.
Ingen rette bed, ingen sirlige rosebusker, ikke altfor stivt eller gammelmodig. Det finnes så mange andre måter å likevel gi huset et passende antrekk.
– Her fantes det allerede mye rhododendron og hortensia. I tillegg rabarbra, en del ripsbusker og knudrete gamle frukttrær fulle av karakter. Den vakre japanske lønnen er også gammel og har vokst seg enorm.
Hagen har fått beholde en del av sin naturromantiske stil, og hun velger gjerne planter som føles gammeldagse, som gode gamle stauder, men blander dem med prydgress for å få en mer moderne vri.
Hjertebergknapp og storkenebb gifter seg godt med de villere innslagene av strutseving. Siden hortensiaen som allerede fantes trivdes så godt, har hun fortsatt å plante enda flere, men valgt den rødskimrende syrinhortensiaen «Wim’s Red».
– Rødbladede planter og blomster som drar mot vinrødt gjør seg veldig fint sammen med husets detaljer, mener Elisabeth. – Egentlig liker jeg ikke rosa, men finner jeg den rette nyansen, så fungerer det. Gule nyanser er også en favoritt, og hvitt blir en fin kontrast.
Farge og form er viktig. Hun dras mot planter som er frodig buskete og sprikende høyreiste. Rufsete og litt vilt er herlig! Den store tomten og høydeforskjellene gjør at det kreves planter som tar plass. Busker er perfekt! Om de også blomstrer eller får fin høstfarge, blir det ekstra bra.
De gamle, velvokste rhododendronbuskene gir dessuten farge også om vinteren. Selv om andre grenverk mister bladene, så blir selve strukturen tydeligere om vinteren med de store steinene og murene. Litt mer kraftfullt når det ikke mykes opp av blomster, og vakkert på sitt vis.
Kraftfull er også et godt uttrykk for et av funnene paret gjorde da de begynte å rydde opp i utkanten av tomten. Høyt oppe på bergknatten oppdaget de en uthuling i berget. Et tydelig rom der tre av veggene er selve fjellet. Helt åpenbart var det ikke en tilfeldighet, for det fantes også et solid steinbord i rommet.
– Her har det nok sittet mange offiserer gjennom årene og nytt en kaffegök (kaffe med brennevin), skyter Erik inn. – Det er morsomt å tenke på at mange har nytt plassen når vi selv sitter her og tar et glass vin i kveldssolen.
Elisabeth er enig og sier at det er selve meningen med hage, å få skape et sted som gir glede. Hagen var ikke bare hennes «redning» da hun hadde det som verst. Hun ble en ny Elisabeth! Hun som alltid har elsket å reise, oppleve nytt, ha mye rundt seg og full rulle hele tiden, tar nå seg selv i å synes at borte fortsatt er bra, passe lenge, men så lengter hun hjem igjen – hjem til hagen!