Andreas og Merete fikk et katte-dilemma: – «Hva gjør vi nå?»

Kanskje har du sett tegnefilmen om de to gode vennene Gubben Pettersen og katten Findus, basert på barnebøkene til Sven Nordquist?

 Findus er ikke som andre katter. Han drar ut på spennende eventyr og havner i trøbbel her og der. Heldigvis for han er Gubben ikke helt som andre gubber og de to har en helt spesiell relasjon.

I det virkelige livet, finnes en historie som likner. Også i den er det en mann og en katt. De fant hverandre, til tross for. For som superallergisk mot pelsdyr, har Andreas Følling (62) alltid visst at han ikke kan ha en firbent bestevenn med pels.

– Egentlig har det vært en sorg, for jeg har vært veldig glad i dyr siden jeg var guttunge, sier han da vi kommer på besøk for å hilse på han og Frøken Annekatt Stangerholt.

Pusen har fått etternavnet fra det falleferdige huset hun bebodde som hjemløs og vill. 

Stangerholt står fortsatt vindskjevt og ubeboelig bare noen hundre meter fra det som er blitt kattens nye, permanente hjem: En campingvogn med varmeovn, deilige, myke dyner å ligge i og en luke hun kan gå ut og inn gjennom. Alltid med tilgang til mat og vann.

– Se, så stor og flott hun er. Vi vet ikke hvor gammel hun er, men tror hun må være rundt 25 år, for hun levde som vill i minst 15 år, sier Andreas da katten forsiktig viser seg noen meter fra oss, i behørig avstand fordi hun fortsatt nærer frykt for fremmede.

Virkelighetens Gubben bor egentlig i Mosjøen sammen med kona Merete, der de begge i mange år jobbet som lærere.

 I 2004 bygde de seg en hytte på Hestad på Dønna. Den ligger sjønært, men i le bak fjell og litt skog, og det er her det unike vennskapet utspiller seg.

– Ikke lenge etter at hytta sto ferdig, var Merete og søsteren ved det forlatte, røde huset og en katt kom skjenende ut i panikk. Vi tror at det var Frøken Annekatt. I mange, mange år holdt hun til der og må ha livnært seg av mus, fugler og avfall, forteller Andreas.

Villkatten var veldig sky og stakk hver gang hun så dem. En nabo så at den rotet rundt i matkomposten. «Alle» kjente til den hjemløse jegeren, som overlevde, mot alle odds.

– Etter noen år falt vinduene ut på Stangerholt og vi forsto at det måtte bli kaldt for katten som bodde der. På nabogården forsøkte de å gjøre henne til fjøskatt, men de fikk det ikke til, forteller Andreas.

Les også: Familien hadde mistet håpet om å få katten Tichon tilbake. Så kom det en melding fra en kvinne 800 km unna

Sakte tilnærming

For rundt ti år siden begynte den sorte og hvite pusen å luske rundt hytta til Andreas og Merete. Hun holdt seg på 200 meters avstand, hadde en sikkerhetssone, men det føltes likevel som om hun betraktet dem og fulgte med på hva de drev med.

– En kveld, da vi satt ute og så på stjernene, så vi noe som hoppet i snøen, og vi forsto at det var henne. Vi lokket og snakket med henne, og hun nærmet seg meter for meter, uten å komme helt inn til oss. Det var kaldt å sitte ute, og vi gikk inn. Fra baderomsvinduet så vi at katten satte seg ved inngangsdøren bak hytta, forteller Merete.

– Vi satte oss så i baderomsvinduet og fortsatte å snakke med pusen. Vi snakket med lokkende «kisse-stemmer». Og plutselig skjedde noe uventet! Hun svarte oss med et rustent mjau, som en slags bønn: «Hjelp meg», fortsetter Andreas.

De turte ikke å forsøke å gå helt nær. Og enda tre år gikk med en omstreifer snikende rundt veggene. Sakte og gradvis kom hun nærmere og nærmere, men de fikk aldri tatt på henne.

– En sommerdag satt vi og drakk kaffe her inne med døren åpen og plutselig kom villkatten inn. Den gikk rolig og bestemt bort til Andreas og hoppet opp i fanget hans for å få kos. Hun valgte gubben, minnes Merete og ler.

Den utvalgte

Han, som alltid hadde ønsket seg dyr, men ikke kunne ha, fikk i det øyeblikket en drøm oppfylt. Han visste at han ville bli syk av å stryke katten og ha nærkontakt med den, men begynte likevel å stryke den forsiktig. 

Å være utvalgt gjør noe med deg. Andreas ble overrasket og glad. Helt til de la seg, hadde de det hjemløse dyret inne og frydet seg over tilliten hun ga dem. Hun, som de var sikre på at var en hannkatt, ruslet rundt og gjorde seg kjent. Isen ble brutt.

Da Norsk Ukeblad er på besøk er Frøken Annekatt rundt oss, men katteblikket forteller at hun ikke stoler på meg. Matfar forteller at hun fortsatt er en villkatt som hveser og slår med labben når hun føler seg truet eller er redd. Men når det er bare han og henne, legger hun seg tillitsfullt i fanget og vil bare kose.

– Den gangen for syv år siden kom vi i et dilemma. «Hva gjør vi nå?», spurte vi hverandre. Allergien min er så sterk at jeg ikke kan ha pelsdyr inne. Det første vi gjorde var å kjøpe et isolert kattehus. I det la vi et reinskinn. Et par vintre holdt hun til der, men det føltes ikke bra nok fordi det var kaldt på vintrene, oppsummerer han.

Sannheten er at den ville pusen gikk inn i hjertet hans. Han tok seg i å tenke på henne, bekymret seg. Skjønt hun er ikke sant. De var sikre på at det var en hann og kalte henne «Katten» først, så «Lothepus». Det var en gammel onkel, som oppdaget at det var en «Pusi», som de sier om hunnkatter der nord.

– Vi kjøpte en brukt campingvogn, som ble innredet som kattehjem. I døren laget vi en katteluke, så hun kunne gå inn og ut. Mat og vann ble satt der, og i sengen la vi varme og myke dyner. En varmeovn ga varme i de kalde vintermånedene.

Les også (+): Jeg tittet inn i naboens hage og fikk hakeslepp, det kunne ikke stemme

Det gode kattelivet

Nå har kattefrøkenen bodd i campingvognen i snart fem år. Hun har laget sitt eget rede av dynene, og du ser bare ørene hennes stikke opp når du kommer inn. Når matfar ikke er der, fôrer søsteren til Merete henne.

– Det eneste hun går sulten på i blant er kjærlighet og kos når vi ikke er her, men det tar vi igjen når vi er her, sier matfar og smiler, og legger til at han aldri bestemmer når kosen skal skje. Sjefen i forholdet er katta. 

Det er som om Frøken Annekatt forstår hva han sitter og snakker om, for hun kommer luskende og gnir seg inntil leggen hans. Så hopper hun opp på fanget på bestevennen.

– Vi er ikke mennesker som har fanget eller tatt til oss en hjemløs katt. Det var hun som valgte oss, sier Andreas, og stryker katten på hodet.

– Hun valgte deg, korrigerer kona med et smil, og legger til at det er tydelig for alle hvem som er favorittpersonen hennes: Gubben!

Når han er ute og jobber, lusker katten i hælene hans, nærmest som en skygge. Når han setter seg i stolen, kommer hun og krever fangplass og kos. Da maler hun høyt og tilfreds.

– Vi får henne ikke til veterinær fordi hun ikke tåler å bli båret. Da hveser og klorer hun. Men vi har registrert henne, og hun får ormekurer og flåttmiddel på resept. Å få i henne disse tingene er like vanskelig hver gang, for hun er ikke vant til å bli håndtert. Etter slike kamper er hun fornærmet i to dager og snur ryggen til, sier han og ler.

Dobbel dose astmamedisin

Hver gang Andreas kommer til hytta, kommer Frøken Annekatt mot han. Da klager hun med høylytt mjauing, som om hun vil si: «Hvor har du vært?» Han er ikke i tvil om at hun tenker og savner.

– Hun har sin helt egne personlighet, og jeg er blitt så glad i henne som det er mulig å bli glad i et dyr.

– Andre har bilde av barnebarna som bakgrunn på telefonen, men han har bilde av katta, bryter Merete lattermildt inn.

Hadde han ikke vært allergisk, hadde den heldige villkatten bodd inne. Ja, se ikke bort fra at hun hadde fått komme opp i sengen også.

– Jeg blir glad i hjertet av å ha henne rundt meg. Det dumme er at jeg ikke kan være nær henne lenge om gangen, for det strammer seg i brystet, og da må jeg ta ekstra doser med astmamedisiner, sier matfar.

 Han ser ømt på dyret som valgte ham. Hun myser slik katter gjør når de er hos sitt menneske.