Folk håner meg for hvordan jeg ser ut, men dette er ikke min skyld
– Jeg skriver min historie i håp om at den kan skape forståelse for alle oss som sliter. Vi har det vanskelig nok fra før, om ikke alle andre skal dømme oss.
Allerede som liten var jeg god og rund. På bildene sitter jeg med røde bollekinn og smiler. Jeg var en fornøyd unge, som spredte mye glede rundt meg, har foreldrene mine fortalt meg. De er begge kraftig bygd og har bestandig hatt noen kilo for mye.
Når jeg ser på bilder fra den gangen, synes jeg ikke at jeg var veldig tykk. Da jeg begynte på ungdomsskolen, var jeg kraftig, men likevel velproporsjonert. Konfirmasjonsbildet viser at jeg har både midje og kurver på de rette stedene.
Men sånn er det ikke nå.
Jeg var jenta som først fikk menstruasjon og pupper, og det gikk ikke upåaktet hen. Jeg måtte leve med skjeve blikk og slengbemerkninger om at jeg var «feit». Det rare er at jeg bet fra meg mens jeg gikk på barneskolen.
Jeg var mye sterkere enn de andre og viste dem hva som bodde i meg når vi lekte kongen på haugen. I den leken var det jeg som ble valgt først til å være med på laget.
Da fikk jeg smake på følelsen av å være populær.
I dag hater jeg kroppen min. Den er for stor og valkete, og jeg sliter med å finne klær som er moderne og fikse.
Hver morgen når jeg står foran speilet, har jeg lyst til å gråte av fortvilelse fordi jeg ikke klarer det «alle» overvektige ser ut til å få til i disse dager; å slanke seg.
Jeg forakter meg selv, som ikke klarer å mobilisere den viljestyrken som trengs for å gå ned i vekt. Samtidig unnskylder jeg meg selv fordi jeg nå vet at jeg har et lavt stoffskifte.
Det går ikke en dag uten at en avis eller et ukeblad har titler som går på slanking og ny livsstil.
Hver gang jeg står i en butikk og ser mot avis- og bladhyllene, får jeg en vond klump i magen. Jeg føler at folk ser på tittelen først og så på meg: Hun hadde jammen trengt en slik kur, tror jeg at de tenker.
Hadde de visst hvor mange ganger jeg har prøvd å bli kvitt kiloene! Jeg tror ikke at det finnes en slankekur jeg ikke har gått løs på. De fleste får fem kilo til å forsvinne raskt, men så stopper prosessen opp.
Legen min sier at jeg må forsone meg med at det aldri kommer til å bli lett for meg å bli slank, rett og slett fordi det er arvelig.
Hun sier at kiloene som forsvinner først, stort sett er vann. Er det rart at jeg føler meg frustrert?
Men i motsetning til meg har familien min forsonet seg med situasjonen. De klager aldri.
Les også: (+) Hun var min bestevenninne. Da det utenkelige skjedde, viste hun sitt sanne jeg
Hadde former i ungdommen
Problemet oppsto i ungdommen, på den tiden begynte å få et svært dårlig selvbilde. Hjemme var jeg sint og oppfarende.
Hvorfor er vi så tykke, sa jeg sint. Moren min sa at jeg ikke var tykk, men helt perfekt.
I hennes øyne var jeg vel det.
Men jeg betraktet meg selv som diger og begynte å sulte meg i perioder. Det resulterte i at jeg overspiste hver gang jeg tillot meg selv å spise igjen, og det førte til at jeg ble større og større i stedet for mindre.
Den onde sirkelen var i gang.
De andre jentene begynte å forelske seg og få kjærester. Ingen forelsket seg i meg. Jeg var tykk, uformelig og på mange måter ensom, selv om jeg hadde mange venner.
Noen ganger var det som om de sloss om å dra på fest sammen med meg. Kanskje ikke så rart: Enhver jente følte seg som et attraktivt objekt med meg som sammenligningsgrunnlag. Ved siden av min store kropp virket alle de andre slanke og flotte.
Jeg tror den dag i dag at mange kvinner benytter seg av tykke venninner for å fremheve seg selv.
Ungdomstiden er mange kilo siden. Hadde jeg enda sett ut som jeg gjorde den gangen, som 15- og 16-åring! Det hender at jeg tenker på det.
Nå er jeg minst 30 kilo tyngre og ser at jeg ikke hadde så mye å klage på. Visst var jeg større enn venninnene mine, men jeg var ikke sånn som jeg er i dag.
Ferm ville jeg kalt det nå og ville ha trivdes med vekten. Ferme kvinner kan være utrolig flotte.
I noen land er det status å være tykk — det viser at du er velstående. I Norge er det blitt slik at folk ser ned på deg om du har en BMI, en kroppsmasseindeks, som er høyere enn det som betraktes som normalt.
Er du tykk, er det som om du viser at du totalt mangler viljestyrke og kunnskap om ernæring. Du blir rett og slett stemplet som dum og lite opplyst.
Les også: (+) Det kom lyder fra andre etasje og jeg gikk opp. Synet som møtte meg gjorde meg kvalm
Legebesøket som forandret alt
Jeg føler meg flau og merker at folk ser oppgitt på meg fordi jeg veier 30—35 kilo for mye. Jeg tror at det er vanskeligere å være overvektig nå enn for ti år siden.
All fokuseringen på vekt og helsefaren det representerer å være overvektig, har skapt negative holdninger til oss som ikke klarer å bli slanke. Nå snakker folk om hva tykke mennesker koster samfunnet i kroner og øre, fordi de ikke holder seg friske like lenge som andre.
Jeg var hos en lege for ett år siden og klaget på smerter i knærne. Slank deg, sa hun. Hun minnet om faren for å få høyt blodtrykk og type 2- diabetes, og alt hun sa ga næring til selvbebreidelsene jeg har slitt med i alle år.
Jeg gjorde et tappert forsøk på å slanke meg nok engang. Selvfølgelig strandet det. Fem kilo forsvant i en fei, og så sto vekten stille. Etter tre måneder ga jeg opp.
Først da jeg kom tilbake til legen og fortalte min historie mens tårene rant, sjekket hun stoffskiftet mitt.
Hun fant ut at det var for lavt. Jeg fortalte henne dessuten om mine foreldre og broren min. Alle er overvektige.
Hun endret øyeblikkelig holdning. Da jeg gikk derfra da, følte jeg meg lettet. Det er en grunn til at jeg er som jeg er. Ikke alle kiloene skyldes manglende viljestyrke.
Problemet er at ingen tror meg når jeg forteller at det er medisinske og genetiske årsaker til min overvekt. De tror at jeg luller meg inn i unnskyldninger.
Men med hånden på hjertet ber jeg nå om å bli trodd. Jeg spiser på ingen måte som en mus, men har regelmessige måltider og spiser vanlig, sunn kost. Likevel forblir jeg stor.
Jeg skriver min historie i håp om at den kan skape forståelse for alle oss overvektige som sliter. Vi har det vanskelig nok fra før, om ikke alle andre skal dømme oss som late, ukritiske og viljeløse individer.
Jeg har en stor drøm, og det er å bli alminnelig slank, slik at jeg ikke lenger behøver å skamme meg over kroppen min. Problemet er at ingenting skjer når jeg følger en diett over tid, og jeg vet at mange har det som meg.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
