Bestefar døde og arven skulle fordeles. Da fikk vi oss en overraskelse

Det var faktisk bare bestefar vi hadde et nært familieforhold til. Bestemor døde tidlig, så henne husker jeg nesten ikke. Men jeg forsto at de to hadde hatt det godt sammen.

Bestefar var ofte trist. Han likte vel egentlig ikke å leve alene, og plutselig en dag fortalte han at han hadde møtt en hyggelig dame. Vi ventet spent på å treffe bestefars utvalgte, alle sammen. 

Hun het Ågot, virket grei, og bestefar og hun likte hverandre godt. 

De giftet seg, og bestefar ble glad og tilfreds igjen.

Ågot var hyggelig mot oss når vi kom på besøk. Alltid hadde hun noe å by på, vafler, hjemmebakte kaker og boller. 

Vi kunne se på bestefar at han trivdes; det var ingen tvil om at hun hadde en god virkning på ham og tok seg godt av ham på alle måter. 

Hun ble en slags ny bestemor for oss, men vi kalte henne bare Ågot.

Etter hvert som vi vokste opp fikk vi mange interesser, og besøkene våre ble sjeldnere. Men det var alltid hyggelig å stikke innom bestefar og Ågot. 

Det var som om tiden ble skrudd tilbake når bestefar fortalte oss historier fra da han var ung, og sang sanger og deklamerte «Terje Vigen» etter hukommelsen. Han fortalte også om en spåkone han hadde møtt da han var ung. 

Hun hadde gjort et sterkt inntrykk på ham, for hun hadde spådd ham om både livet og døden. Men at den snille bestefaren vår skulle dø en gang, var ikke i våre tanker; barn tror jo at alle skal leve evig.

Bestefar holdt minnene om bestemor ved like og fortalte mye om henne og om hva hun hadde laget. Han viste oss ting hun hadde sydd og brodert. 

Hun hadde vært litt av en tusenkunstner og hadde brukt ting hun fant i naturen til å lage små kunstverk av. Det gjorde sterkt inntrykk på oss. 

Les også: (+) Jeg var ung og måtte ta et valg for resten av livet. Dødsannonsen var en påminnelse

Ringen til Gustav

En annen ting jeg husker spesielt godt, var da han viste frem ringen sin med initialene og sa til vår eldste bror Gustav, som var oppkalt etter ham, at «denne ringen skal du ha etter meg».

Årene gikk, og vi reiste etter hvert hjemmefra for å skaffe oss utdannelse. Vi var hjemme på ferie om som­meren og i julen og dro alltid på besøk til bestefar og Ågot. 

Det var bestandig like hyggelig. Med årene var bestefar blitt skrøpeligere, men han var fortsatt klar i hodet og leste avisen og fulgte med på fjernsyn. 

Det ble mye å gjøre for Ågot, men de så ut til å trives sammen uansett.

Med tiden fikk bestefar oldebarn, og det var stas. Det ble tatt mange fotografier av fire generasjoner og av oldefar sammen med oldebarna. Ågot strikket sokker og gensere til de små, og alle gledet seg.

Bestefar ble mer og mer skrøpelig, og etter noen måneders sykeleie døde han fra oss. Selv om det ikke var uventet, sørget vi dypt. Han hadde vært der så lenge. Alltid, liksom. 

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Men vi hadde heldigvis Ågot. Sammen forberedte vi begravelsen, og vi gjorde vårt beste for å støtte henne i denne vanskelige tiden. 

Da Ågots voksne datter kom for å delta i begravelsen, gikk vi inn for å inkludere henne også i familien.

Begravelsen ble en verdig slutt på et langt liv. Gustav holdt tale, og vi hadde et fint minnesamvær etterpå. Ågot ba oss komme til henne neste dag, for det var noe hun ville snakke med oss om, sa hun. 

Les også: (+) Hun var min bestevenninne. Da det utenkelige skjedde, viste hun sitt sanne jeg

Den sjokkerende samtalen

Hun hadde ikke snakket lenge før vi ble sittende og måpe, for det var ikke noe godt hun hadde å si oss. Hun la ut om hvilket skrekkelig liv hun hadde hatt sammen med bestefar. 

Hun hadde følt seg bundet på hender og føtter i mange år, det skulle vi bare vite. 

Nå unte vi henne sikkert noen gode år, sa hun og fortalte at hun ønsket å selge huset og flytte til hjemstedet sitt.

Vi sa som sant var at vi ønsket henne alt godt, og at vi respekterte hennes ønske om flytting. Huset hadde hun jo arvet og sto fritt til å selge, men hun sa ikke noe om tingene som bestemoren vår hadde laget. 

Da vi spurte om å overta disse tingene og om ringen som Gustav skulle få etter bestefar, ble hun sint og ba oss om å gå. 

Hun påsto at hun aldri hadde hørt ham si dette, og at alt var hennes – bare så det var klart! Vi hadde ingenting vi skulle ha sagt. Vi var målløse, hadde alt bare handlet om penger?

Alt skjedde veldig fort, som om det hadde vært planlagt lenge. Huset ble tømt, møblene solgt, og gjenstandene ble pakket ned. 

Det eneste vi fikk, var noen familiebilder. De lå i en haug med rammer og glass om hverandre. Det virket utrolig at noen kunne være villig til å gå så langt i sin higen etter penger.

Ågot forlot hjemstedet vårt uten å legge igjen adresse eller telefonnummer. 

Vi var over­bevist om at bestefar ikke hadde villet det slik, og det var umulig å tolke det som skjedde som noe annet enn ren griskhet fra Ågots side.

Vi søsknene snakket om dette og bestemte oss for at et menneskes griskhet ikke skulle få ødelegge de mange gode minnene om en snill og god bestefar.

Gode minner er mye mer verdifullt enn penger og materielle ting. Jeg tror ikke Ågot er blitt noe lykkeligere ved hjelp av penger og gjenstander etter bestefar og bestemor, for jeg er overbevist om at ordentlig lykke er noe man bare oppnår i samhørighet med andre. 

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller