Fartens pionerer
De første fartsdjevlene
Ikke før var bilen oppfunnet, så startet kampen om å ha den raskeste. – Jøss, det går jo fortere enn å sykle, sa folk som bivånet den legendariske duellen mellom Gaston de Chasseloup-Laubat og Camille Jenatzy.
Det var tyskerne som oppfant bilen. - Så praktisk, sa kona til oppfinner Karl Benz.
Hun tok med barna og kjørte de ti milene til foreldrene sine på besøk en dag i 1888. Franskmennene, derimot, var ikke så interessert i søndagsturer. De lurte i stedet på hvor fort disse automobilene kunne gå.
Verdens første billøp ble arrangert mellom de franske byene Paris og Rouen i 1894. Det var 69 deltagere. Vinneren kjørte 19 kilometer i timen.
Det var ikke tilfeldig at franskmennene ble pionerer på området. Visst hadde Napoleon vært glad i å krige, men jammen kunne han bygge veier, også. Veiene i Frankrike var de beste i Europa.
De første organiserte forsøkene på å sette fartsrekorder fant sted på en lang rettstrekning i Acheres, like utenfor Paris.
Like før jul i 1898 kunne franske aviser gledesstrålende meddele at greven Gaston de Chasseloup-Laubat med stø hånd hadde styrt sin batteridrevne Jeantaud automobil rett fram i 1 kilometer, og at tidtagernes ur hadde stanset på 57 sekunder.
Greven hadde således kjørt i 63 km/t og var verdens raskeste mann på hjul.
Les også:
Duellantene
Dette vakte selvsagt stor begeistring i Frankrike, men ikke i Belgia. Konstruktøren Camille Jenatzy ble indignert over nyhetene fra Paris.
- Det er JEG som er raskest, sa Jenatzy. Han sendte umiddelbart et brev til «Den elektriske greven», som han ble kalt, og utfordret ham på klassisk vis til duell. Med bil, ikke kårde.
Den første duellen fant sted 17. januar 1899. Jenatzy kjørte først. 66 km/t. Ny rekord.
- Det var det jeg sa, sa Jenatzy. Men rekorden holdt ikke dagen ut.
Greven svarte med 70 km/t, selv om batteriene brant 200 meter fra mål og han trillet i mål. Slik fortsatte det noen uker.
Uansett hvor fort Jenatzy kjørte, så ble han slått av Chasseloup- Laubat like etterpå.
Til slutt dro Camille Jenatzy hjem og bygget en bil som var skapt for hastighet og drevet av 100 to-volts batterier. Han utstyrte kjøretøyet med små Michelindekk og ga det hele navnet «Jamais Contente» - Aldri Fornøyd.
- Oppkalt etter kona, som han sa. Så dro han igjen ut til rettstrekket ved Acheres. Som vanlig var interessen rundt forsøket stor. Tilskuerne måpte da Jenatzy suste forbi, nesten lydløst.
Lua bak fram, det røde skjegget glinsende, skjerfet flagrende. Og satt han ikke der og gliste også, den rakkeren?
Spøken blir alvor
Men dette kunne han da umulig overleve?
De som hadde greie på slikt hadde på forhånd spekulert i at blodkar og lunger simpelthen måtte bli sprengt i så stor hastighet.
Men Jenatzy kom seg til mål på 34 sekunder og så svært fornøyd ut da han hoppet ut av Aldri Fornøyd.
Han hadde kjørt i 105 km/t og blodkarene var like hele.
- Jeg er beseiret, erklærte greve Chasseloup-Laubat storsinnet. Franskmennene aksepterte nederlaget og hyllet Jenatzy.
- Det kunne vært verre enn en belgier, det kunne jo vært en tysker, sa de. Rekorden til Jenatzy ble den siste som ble satt av en elektrisk bil.
Batteriene hadde så kort levetid at slike automobiler kun egnet seg til sprint. Fremtiden tilhørte bensinmotoren. Camille Jenatzy fortsatte sin bilsportkarriere og ble kjent som en dyktig, om enn skjødesløs, sjåfør.
- Jeg kommer nok til å dø bak rattet, innså han selv. En dag i 1913 var han på jakt sammen med gode venner da han fant ut at han skulle ha det litt moro.
Han gjemte seg i buskene og laget villsvinlyder. Dessverre var imitasjonen så god at en av jaktvennene skjøt ham.
Jenatzy døde ikke bak rattet. Han blødde i hjel i baksetet på vei til legen.
Les også:
Viking-triumfen over Atlanteren
Denne saken ble første gang publisert 07/08 2012, og sist oppdatert 03/05 2017.