For første gang på 800 år kløvet et vikingskip Atlanterhavets skummende bølgetopper. Slik beskrev kaptein Magnus Andersen en del av ferden i sin egen 500 siders bok:

«Fra 15de til 16de Mai hadde «Viking» sitt beste ettmål,idet den da tilbakela en distanse på 233 kvartmil. Det var en prektig seilas. I den halvmørke natt kastet nordlyset sitt fantastiske, bleke skjær utover havet, mens «Viking» lett som en måke gled bortover bølgetoppene. Med beundring iakttok vi skipets grasiøse bevegelser, og med stolthet noterte vi dets fart, som av og til endog løp opp i 11 knop...»

Nettopp 11 knop var største hastighet som ble målt under sjøferden, som hadde begynt fra Honnørbryggen i Kristiania 9. april. Først seilte de til Bergen på visningstur, derfra dro de ut 18. mai, ledsaget av flere hundre småbåter og seks dampskip.

De 11 om bord hadde 3100 nautiske mil, eller bortimot 6000 kilometer, foran seg. Om alt gikk bra. Hvilket fartøy, hvilken sjødyktighet - hvilken hastighet vikingskipet holdt!

«Viking» holdt faktisk lenge følge med en norsk skonnert uten last. Tenk at vikingene hadde utviklet en type fartøy som seilte like hurtig som en skonnert med flere master og mye større seilareal tusen år senere!

Andersen ble både positivt overrasket og dypt imponert over «Viking».

Les også:

Luftens rallybil

Drapsmann på TV-sjekker´n

=

«Viking» ligger med heist seil og full flaggføring ved kai foran verdensutstillingen i Chicago.

Svært sjødyktig

At bunnbordene var surret fast til spantene, var det som gjorde at skipet «ga seg i bølgene». Bordene hevet og senket seg derfor i takt med bølgene; fartøyet oppførte seg mykt og smidig som en slange i dønningene.

Likevel tok skipet inn svært lite vann; det var overraskende tett. Styreåren, som Andersen hadde vært i tvil om, virket utmerket under alle forhold. Det ble aldri bruk for den ekstra styreåren Andersen hadde tatt med for sikkerhets skyld.

Reservestyreåren ble dumpet utenfor Nord- Amerikas kyst - det var jo slett ikke blitt bruk for den. Det ble heller aldri bruk for den lille flamske redningsbåten de hadde på slep.

Heldigvis, for den var bare 14 fot lang og rommet sju mann. Og de var 11 om bord. Helt til onsdag 3. mai var det flau vind. Det ble tid til å sette opp noen køyer langs sidene av skipet.

De nøt livet om bord, bortsett fra at sjøvann av og til slo inn som kalddusjer når de sov. Køyeklærne besto heldigvis av en vanntett lerretspose. I sjøgang kunne det være vanskelig å holde seg på sovebenkene.

Det slingret hele tiden.

Måtehold om bord

Kaptein Andersen passet vin- og ølkjelleren, som han kalte det, akterut under taljene som han selv sov på.

«Disse Varer kunde saaledes ikke røres, uden at jeg var vaagen, og jeg har derfor ogsaa temmelig god Rede paa, hvorledes de blev utdelte og fortærende. Til alles Ros skal det dog siges, at der blev faret meget varsomt fram med de spirituøse Sager».

Fritiden ble for det meste benyttet til lesing. Når de spiste, delte de seg i «befal» og «mannskap ». Befalet holdt seg akterut og spiste ved et lite bord.

Fire uker til havs

En dag blåste det opp til «generalstorm ». Sjøen ble stadig grovere inntil den ved 4-tiden var svært opprørt. Viden sto hele tiden fra sørsørvest. Sjøspruten sto over dem og gjorde dem gjennomvåte.

Da barometeret fortsatte å falle, revet de seilene og kastet ut sjøankrene. Ved åttetiden neste morgen var «stormkulingen » over.

Etter noen timers ro blåste det opp igjen, det ble atter uvær og uhygge hele dagen og den påfølgende natt. Så begynte barometeret å stige igjen.

Mandag 15. mai begynte tredje uke på sjøen. 27. mai kom de innunder land ved Baccalao fyr på Newfoundland - de hadde fått landkjenning med Nord-Amerika. Reisen fra Bergen hadde vart i 27 døgn.

Fra Shetlandsøyene hadde de brukt 22 døgn. «Det var jo en svært pen Tid, særlig tatt i betraktning alt det kontrære vær vi hadde hatt, spesielt i siste uke», skrev Andersen.

De var svært forsiktige da de seilte blant isfjell, som sendte kulde og rå luft over dem. Men Newfoundlandstorsken bet villig på håndsnørene.

«Vårt fartøy ble nå en fiskeskute. Det var fisk overalt og til enhver tid.»

Ved Cape Race var det verste overstått. Det satte inn med blikkstille, og de lå og rullet i sjøen uten fremdrift. Tiden ble da brukt til rengjøring om bord. Til gratulasjoner la de til i New London. De skålte i champagne.

De fikk sendt telegrammer til både Norge og Amerika, og ble feiret en rekke steder som vikinghelter. Blant annet var det komponert en «Norwegian Viking March» til deres ære.

I New York ble de mottatt som konger av borgermesteren. Det manglet ikke på invitasjoner, og mange emigrerte nordmenn møtte fram og hyllet de moderne vikingene.

=

Blant høye herrer i New York står en tilfreds kaptein Andersen som nummer to fra høyre.

Til Chicago

Men de skulle videre, til verdensutstillingen.

«Viking» tok seg opp Eriekanalen med 71 sluser. På grunn av broene måtte de rive masten og sette ut fendere for ikke å ødelegge skipssidene i de smale sluseveggene.

I Buffalo reiste de masten igjen, men istedenfor hvile ble det festmiddag bl.a. i Niagara Hotel. Så bar det ut på Eriesjøen til Detroit. Og etter å ha forsert Huron og Michigan-sjøene seilte de inn til Chicago-ferdens mål 12. juli 1893.

Skip på havnen fyret av salutter og de ankommende fikk en laurbærkrans og ble møtt av 135 000 elleville amerikanere. Det var det bygd en festtribune, og både borgermester og professorer holdt taler.

Andersen skrev om professor Rasmus B. Andersen: «Han uttalte sin anerkjennelse av ideen til vikingskipets bygging og reise til Amerika og påviste det passende i at våre moderne vikinger ble mottatt av sine landsmenn her ved Leiv Eirikssons støtte».

Mellom talene ble det fremført sanger og et orkester spilte avvekslende norske og amerikanske melodier. Deretter ble «Viking» et klenodium på verdensutstillingen.

Benedicte og Helge Ingstads funn og utgravning av en vikingtuft på Newfoundland i 1960- årene, beviste at nordmenn kom til Amerika 500 år før Columbus. Det tok nærmere 900 år før et nytt vikingskip dukket opp i dette området.

At det var en kopi av det 24 meter lange og opptil fem meter brede Gokstadskipet som var gravd ut i 1883, ga vitenskapelige resultater om vikingskipenes sjødyktighet.

Gokstadskipet vet vi nå ble bygd ca. 890 e.Kr. Tusen år senere seilte altså 12 nordmenn det på nytt.

Denne triumfen ble en milepæl for nasjonsbyggingen i forhold til den stadig mer anstrengte unionen med Sverige og en verdig oppfølger til Nansens ferder med «Fram». Verdensutstillingen i Chicago skulle feire Columbus og hans fartøy «Santa Maria».

Med «Viking»s ankomst tok nordmennene mye av vinden ut av seilene på Columbus'lille flaggskip.

Viking i dag

I dag er «Viking» utstilt i et plastskur i en park i Geneva utenfor Chicago.

I 2007 ble det tatt med på listen over de ti mest truede kulturminnesmerker i delstaten Illinois.

Siden 2008 er verdens første vikingskipskopi vært under restaurering.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!