Havisen ligger fortsatt tjukk utenfor byen Magadan. I Norge har minusgradene for lengst forsvunnet, men her varer vintrene i seks måneder. Permafrosten regjerer hele året og selv langt ut i juni er det ikke uvanlig med minusgrader.

Likevel opplever jeg Magadan som en hyggelig by. Ikke alle som har vært her, sitter igjen med den følelsen.

I det som i dag kalles Kolymaregionen, området rett nord for Magadan, ble det på begynnelsen av 1900-tallet oppdaget store forekomster av blant annet gull. Dalstroy, en organisasjon som ble opprettet i 1931 av NKVD (forgjengeren til KGB), skulle administrere veiutbygging og gullutvinning i området.

Det var den første lederen av Dalstroy som etablerte Magadan i 1933. Byen skulle fungere som havn for eksporten av gull og andre metaller fra gruvene i området. Men dette brutale gruvekonsernet baserte seg på tvangsarbeid, og under Stalin-tiden (1929 -1953) var Magadan et viktig transittsenter for fanger til GULag- leiren i Kolyma-regionen.

I løpet av få år opprettet Dalstroy- konsernet hele 80 konsentrasjonsleire i området, og rundt to millioner fanger ankom Magadan for så å bli fraktet videre inn i ødemarken til slavearbeid.

Byen vokste raskt og i flere tiår var tvangsarbeid den viktigste økonomiske drivkraften i Magadan.

Les også:

Luftens rallybil

Drapsmann på TV-sjekker´n

Magadan=

Magadan © Johnny Haglund

3000 frøs i hjel

Av alle de 476 leirkompleksene i Russland, som igjen besto av tusenvis av enkeltleire, var spesielt GULag-leirene i Magadan-området fryktet av alle som ble satt i fangenskap.

«Porten til Helvete» eller «Planeten» ble området kalt, på grunn av de ekstreme forholdene og den svært isolerte beliggenheten.

Selv i våre dager tar det tid å komme til Magadan, og for 70-80 år siden kunne reisen fra Vest- Russland til en GULag-leir i Kolyma-regionen ta både uker og måneder. Særlig endte en av fangetransportene i et mareritt.

De fleste fangene i området ble fraktet med tog til Vladivostok og videre nordover til Magadan med båt. Men dette er skummelt farvann - særlig om vinteren.

På 1930-tallet satte et skip fylt av 3000 fanger ut fra Vladivostok med kurs for Magadan. Kapteinen tok en sjanse og dro litt senere på året enn anbefalt. Konsekvensen ble fatal. Skipet støtte på is og ble stående bom fast. Samtlige om bord døde - de frøs i hjel.

Dette var langt fra det eneste skipet hvor mannskap og fanger ble overrasket av isen. Men andre hadde litt mer hell. I 1938 ble fire fangeskip fra Vladivostok fanget av den kraftige havisen et stykke utenfor Magadan.

Etter en uke fastfrosset fikk fangene til slutt ordre om å forlate skipet og gå til fots over havisen og inn til land. Selv om det ikke på langt nær er så kjølig i Magadan som lengre inne i landet, er 25 minusgrader og vind ikke akkurat behagelig.

Særlig ikke når fangene, i tillegg til å være i elendig forfatning etter uker og måneder på reise, også var kledd i alt annet enn vinterklær.

Likevel var det mange som overlevde den kalde marsjen. Straks de var i land, ble de fraktet til konsentrasjonsleirene. Der var det ikke mange som overlevde.

Bestemor var fange

- Millioner av innsatte i GULagleirene døde, forteller Arthur Belger, og legger til at mer enn 25 % av dem som ble satt i fangenskap, aldri kom hjem igjen.

Arthurs mor ble født i en tvangsarbeidsleir i Nordøst-Russland. Det har ført til at Arthur er over middels interessert i hva som foregikk på disse kantene av Russland mellom 1930 og 1955.

- Min bestemor, som var fra Nederland, men som var bosatt i Russland, gjorde en stor feil under starten av 2. verdenskrig, forteller Arthur. Han røper at bestemoren ble kjæreste med en tysker.

- Hun har aldri fortalt om kjæresten var en soldat, nazist eller bare en vanlig sivil tysker, men uansett var det nok til at hun ble dømt til tvangsarbeid i ti år, forteller han.

Mellom 1930 og 1941 fikk hele 20 millioner sovjetiske borgere en eller annen dom på seg. Folk kunne havne flere år i arbeidsleir bare for å ha vitset om Stalin eller slurvet på jobben.

Et dekret som trådte i kraft fra 10. august 1940, lovfestet at ansatte kunne sendes i arbeidsleir i inntil tre år for påstått slurv eller nasking på arbeidsplassen.

Magadan=

Magadan © Johnny Haglund

Magadan=

Magadan © Johnny Haglund

Redusert straff

Arthurs mor ble født i en konsentrasjonsleir nordøst i Russland, og fangenskapet «arvet» hun fra sin mor.

- Alle som ble født i en GULagleir, ble automatisk en fange, forklarer Arthur. Han tror at morens fødsel reddet livet til mormoren og førte til at hun slapp tidligere ut fra fangenskapet.

- Min mormor ville snakke minst mulig om tiden i fangenskap, men jeg forsto det slik at straffen ble redusert på grunn av den lille babyen - altså min mor. Hun bodde i tvangsarbeidsleieren til hun var to år.

Arthur minnes hva hans mormor fortalte om fangenskapet før hun døde noen år tilbake:

- Bestemor arbeidet med å hugge trær i forbindelse med veier til gullgruvene, en hard og tøff jobb - særlig i vinterhalvåret. Innsatte fikk systematisk for lite mat, og ingen hadde klær for å være ute i vinterkulda.

I disse himmelstrøkene kan vintrene bringe med seg hele 60 minusgrader eller mer.

- Ufattelig mange frøs i hjel, eller de døde av sykdom og sult. Området var perfekt for tvangsarbeid. Opptil 9000 kilometer fra Moskva, omringet av is, snø og ekstreme minusgrader om vinteren, nesten ufremkommelig myrlandskap og horder av blodtørstig mygg om somrene. Det gjorde rømning nærmest umulig, sier Arthur.

Litt sjenert innrømmer han at han faktisk har grunn til å takke Stalin.

- At jeg bor her, er et resultat av GULag-systemet. For opprinnelig er ikke min familie fra disse traktene av Russland. Min mormor bodde i Ukraina da hun ble tatt til fange, men etter mange år i fangeleir var hun for sliten til å flytte tilbake.

- Derfor bor jeg her nå, og jeg simpelthen elsker byen min, avslutter han og myser mot den kalde vårsolen.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!