Mens han satt fengslet før drapssaken mot ham begynte, ble Jesses utseende beskrevet slik av en avisskribent:

«Øynene hans er ondskapsfulle, mutte, brutalt onde. Og når gutten ser ut gjennom dem, synes han som en som kan fryde seg over smerten han påfører sine hjelpeløse ofre med en kniv eller syl. Der er ingenting interessant i ansiktsuttrykket hans. Det er bare totalt usympatisk, nådeløst.»

Jesse Pomeroy var - sin unge alder til tross - en psykopat og en seriemorder. Og selv om han bare drepte to mennesker, torturerte han atskillig flere i løpet av sin korte frihet og ville mest sannsynlig drept mange flere hvis han ikke var blitt stoppet.

Boston, Massachusetts, var en blomstrende by da Jesse ble født i 1859. Men familien Pomeroy som tilhørte nedre middelklasse, var langt fra lykkelig.

Pappa Charles var tørst og hadde et forferdelig temperament. En gang brukte han en hestepisk på unge Jesse fordi han skulket skolen en dag.

En tur bak uthuset betydde en grusom runde juling som ofte endte med blodsutgytelse. Charles Pomeroy kledde alltid barna sine nakne før avstraffelsen, noe som fikk Jesse til å se en link mellom seksuell tilfredsstillelse, smerte og straff.

Han skulle senere gjenskape sin fars overgrep mot sine unge ofre.

Familien kunne ikke holde kjæledyr i huset fordi merkelige, voldelige ting skjedde med dem når ingen fulgte med. Og da Jesse ble knepet i å torturere naboens kattunge, tok ikke mamma Ruth sjansen på å skaffe flere dyr.

Men Jesse begynte å se seg om etter andre mål - mennesker. Naturlig nok plukket han ut ofre som var mindre enn ham selv.

Hans første kjente offer ble William Paine.

Les også:

Luftens rallybil

Drapsmann på TV-sjekker´n

Ruth Pomeroy støttet sin sønn til siste åndedrag.

«Djevelsk skikkelse»

Like før jul i 1871 spaserte to skogsarbeidere opp en ås nær Chelsea Creek i South Boston. Da de nærmet seg noe som lignet en hytte, kunne de høre en svak gråt.

De gikk inn i bygningen og fikk seg et realt sjokk. Der hang William Paine, bare fire år gammel, etter håndleddene fra et tau festet til en takbjelke.

Den forfrosne halvnakne kroppen hans var dekket av blåmerker fra topp til tå. Gutten hadde ingen muligheter til å gi politiet en pekepinn om hvem overgriperen var, og den grusomme rapporten ble arkivert som et isolert tilfelle.

Dessverre for barna i distriktet forble det ikke det.

I februar 1872 ble sjuåringen Tracy Hayden lokket med opp til den samme åskammen av Jesse. De skulle se på soldater. I stedet ble også Tracy avkledd, bundet og rundjult.

Da torturen endelig stoppet, var fortennene hans slått ut, nesen brukket og han så ut som en vaskebjørn. I tillegg truet Jesse med å kappe av ham penisen.

Det var ennå tidlig vår da Jesse slo til igjen. Åtteåringen Robert Maier ble lovet en tur på sirkus, men ble dratt med til et av Pomeroys skjulesteder.

Av med klærne, harde slag med en stokk. Denne gang tvang Jesse offeret sitt til å banne mens han ble banket. Selv sto den 12-årige sadisten og onanerte under mishandlingen.

- Jeg dreper deg hvis du sladrer,sa Jesse før han stakk.

Politiet, nedrent av sinte og redde foreldre, satte i gang en massiv menneskejakt. Men de hadde en dårlig beskrivelse å gå etter.

«En djevelsk skikkelse med rødt hår og rødt skjegg.» Som 12- åring hadde Jesse glatt hud som en ungpike.

Før Jesse fortsatte sin torturtokt i juli, også det mot en sjuåring, var det utlovet en belønning på 500 dollar for informasjon som ledet til pågripelse av «beistet ».

Bare dager senere bestemte Ruth Pomeroy seg for å flytte hele familien fra Chelsea til Chelsea Creek. Man antar at hun mistenkte sønnen for å ha en tilknytning til overfallene, men skulle stå trofast ved hans side livet ut.

Brutaliteten økte for hvert nye angrep og bekreftetat man hadde med et meget sykt sinn å gjøre. Jesse kunne bite stykker av et offers kinn, eller ta store jafs av rumpeballene til en annen.

Han var i ferd med å kutte penisen av en seksåring da han ble forstyrret. Han stakk småguttene med nåler, syl og kniv. En stakkar ble knivstukket under begge armene og mellom skulderbladene.

På sine eldre dager ble Pomeroy en slags kultfigur for de yngre fangene. Han nøt berømmelsen.

Tilfeldigheter

En femåring var et halvsekund fra å få strupen skåret over da noen jernbanearbeidere dukket opp. Men akkurat denne gutten, Joe Kennedy, kunne gi politiet deres første gode ledetråd i saken.

Gjerningsmannen var en stor gutt med et øye som minnet om en hvit marmorkule. Jesses høyre øye var nesten helt hvitt. Hans mor hevdet at det ble sånn etter en koppervaksine. Uansett årsak ga det gutten et jevelsk blikk.

Den første arrestasjonen av Jesse skjedde ved en tilfeldighet. 21. september 1872 foretok politiet et søk i samtlige klasserom i byens skolesystem sammen med noen av ofrene hans, men ingen av dem klarte å identifisere overgriperen.

Av en eller annen merkelig grunn, på vei hjem fra skolen samme dag, stakk Pomeroy innom politistasjonen i South Boston. Skulle han drive et slags spill med politiet, som mange voldsmenn før og etter ham?

Men da Jesse så at detektivene fortsatt snakket med lille Joe Kennedy, snudde han på hælen og føyk ut igjen. Det var for sent. Kennedy hadde sett Jesses ansikt og hvite øye. Et par tjenestemenn løp etter og pågrep «beistet» et halvt kvartal unna.

Allerede dagen etter fikk Jesse dommen: Reformskole til han var 18.

Jesse brukte tiden ved den beinharde reformskolen i Westborough med kløkt. Han skjønte at hans eneste sjanse til å slippe fri før han var 18, var å oppføre seg eksemplarisk.

Utenfor gjerdene drev Ruth Pomeroy en intens kampanje for å få sønnen løslatt. Det avgjørende bidraget kom faktisk fra en etterforsker som hadde besøkt Pomeroy-hjemmet.

Han så at moren og Jesses bror var ærlige, hardtarbeidende mennesker som sikkert kunne holde styr på den innsatte tenåringen.

Så, mindre enn halvannet år etter arrestasjonen, ble Jesse sluppet løs på samfunnet igjen. For foreldrene til to barn skulle det bli en tragisk feilvurdering.

Seks uker senere, 18. mars 1874, mens Jesse åpnet sybutikken til moren og aviskiosken til broren, kom ti år gamle Katie Curran innom.

Hun skulle ha en notisbok. Jesse sa han hadde en i kjelleren og ba henne bli med ned. Halvveis ned i trappa angrep han jenta bakfra og skar strupen over på henne.

Etter å ha slept henne bak toalettet, gikk han ekstremt brutalt til verks mot hodet, overkroppen og ikke minst underlivet hennes med kniven.

Etter 34 år i isolat i statsfengselet i Massachusetts, søkte Jesse om benådning. Men det var ingen nåde å hente noe sted.

«Begravet levende»

Men Jesses blodtørst var ikke over. Bare en måned senere traff han på fireåringen Horace Millen, en nyinnflyttet gutt i nabolaget, og bestemte seg øyeblikkelig for å torturere og drepe ham.

Han lokket med Horace til en avsidesliggende plass, og tok fram den samme lommekniven han hadde drept Katie Curran med.

I et forferdelig sinneutbrudd snittet han strupen på guttungen, og blodet sprutet. Men Horace var ikke død, og kjempet tappert for livet.

Da gikk Jesse fullstendig berserk og hakket løs på det underlegne offeret. Særlig underlivet ble rammet stygt.

Jesse prøvde til og med å kastrere fireåringen. Da liket av Horace ble funnet og undersøkt, kunne det bare være en logisk mistenkt: Tenåringen med det rare øyet.

Det var et lite problem. Både pressen og politiet trodde at Jesse var vel forvart på reformskolen. Men da politisjefen sjekket, kom svaret kjapt. Gutten var løslatt på prøve.

Patruljen som dro av gårde til Pomeroys, fant Jesse hjemme i stua. Jesse var iskald og blånektet for å ha drept Horace helt til avhøreren foreslo at de skulle dra og se på det skamferte liket.

Da utbrøt han: - Plasser meg et sted så jeg ikke kan gjøre sånne ting.

Jesse Pomeroy var Amerikas yngste seriemorder. Skulle han også bli den yngste fangen noensinne til å bli henrettet i Massachusetts?

Det bølget fram og tilbake mellom forskjellige guvernører, og i august 1976 havnet man på livsvarig fengsel.

Men det skulle ikke bare være et liv bak gitter. Jesse skulle sone hele straffen i isolat. Han skulle «begraves levende».

Jesse, egentlig en intelligent gutt som lærte seg flere språk, prøvde å rømme flere ganger. Men i 1917, etter 41 år i isolat, fikk han endelig sone sammen med andre fanger, og ble en slags berømthet blant sine likemenn.

I 1929, 71 år gammel og skrøpelig, ble han overflyttet til en fengselsfarm hvor han kunne få bedre medisinsk behandling. Her døde han to år senere.

Pomeroy ble i pressen hånet som «den mest venneløse personen i verden».

I 1929, under overflytting til en fengselsfarm, opplevde han sin aller første biltur.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!