Lydspor fra mitt liv
– Gi meg en båt som kan bære to
Den sangen som alltid når helt inn i Rita Eriksens (48) sjel, handler om en båt som skal frakte oss trygt over livets hav. Den flotte artisten har sunget «The water is wide» både på TV, i begravelser og i bryllup.
Disse låtene har gjort inntrykk:
Blåmann blåmann bukken min av Aasmund Olavsson Vinje
Det er mitt aller første minne; mor som sitter ved sengen min og synger Blåmann blåmann bukken min. Jeg ligger i en barneseng med sprinkler rundt, og lytter. Selv om jeg nok ikke forsto alt i sangen, alle ordene, så forsto jeg likevel ut fra melodien. Noe er universalt og trenger ikke så mange ord. Sangen er vakker, trist og gripende. Siden har jeg sunget den for mine egne barn, og særlig sønnen min elsket den. Den har hatt en så sentral plass i mitt liv at det også var naturlig å synge den på Stjernekamp på NRK (red.anm. Rita var deltager og vant i 2013) da vi fikk folkemusikk som tema.
Waterloo med ABBA
Helt fra jeg var fire-fem år har jeg hatt en stor fascinasjon for Grand Prix! Waterloo med Abba fra 1975 står frem som den største GP-låten. Det var stort når den vant! Plutselig kom noe nytt og friskt og tok oss med storm. Jeg ble helt satt ut, og det var da jeg fant ut at jeg ville bli artist. Siden jeg hadde samme hårfarge som Frida, følte jeg meg mest lik henne, og mimet henne når vi lekte Grand Prix. Det var lurt, for alle de andre jentene sloss om å være Agneta … Det ble mange seanser på jenterommet med venninnene og hoppetau som mikrofon. Jeg var mega-fan – noe min bror Frank disset meg stort for. GP var stor fest. Mor bakte kake, og alle var bedt inn for å se. Jeg tok opp på kassett og lærte meg ALLE tekstene utenat. Og den gangen sang hvert land på sitt eget språk ... Jeg klarte å overføre begeistringen for GP til mine egne barn Andrea (11) og Simon (12) en stund – men det er over nå. Det er for mye som konkurrerer om oppmerksomheten i dag.
I left my heart in San Francisco med Tony Bennett
Jeg har selv virkelig lagt igjen en stor del av hjertet mitt i den byen! Da jeg var 14, dro jeg sammen med bror, mor og far til San Francisco for å besøke slekten vår der. Vi ble tre uker, og jeg ble virkelig forelsket i byen og California-området. Det var et eventyr av opplevelser for en ung jente fra Sola, og de spilte den sangen for oss der. Da vi dro hjem, fikk jeg singlen med meg. Jeg lengtet etter å komme tilbake hele tiden etterpå, og har vært over seks ganger siden. Blant annet som 19-åring. Da jobbet jeg som au pair og sang i band.
I left my heart in San Francisco
Wild Child med Savage Rose
Denne er fra min ungdomstid i rockeband. Jeg var 16 og hadde sunget pent og pyntelig i Ten Sing hele oppveksten. På videregående hadde min venninne en kjæreste som spilte i band, og de trengte ny vokalist. Jeg samlet sammen alt mitt mot og dro på audition. Jeg ble tatt godt imot, og fikk beskjed om at jeg kunne synge Wild Child, så var jobben min. Det er en krevende sang, og jeg dro hjem og øvde i flere dager. Da jeg kom tilbake og sang den, ble de helt stille. Sånn ble jeg vokalist i Verfast. Det var et veiskille å gå fra å synge kristne, beherskede sanger til å skrike hjertet ut av kroppen, som man må i denne låten. Den ble mitt glans- og signaturnummer!
Sønnavindvalsen av Alf Prøysen og Bjarne Amdahl
«Å jentå sa te sønnavind, rør ikkje sløret på hatten min!» Så enkelt og fint kan det sies! Den første sangen jeg spilte inn på egen dialekt, var denne, og fortsatt kan jeg kjenne den følelsen jeg fikk da jeg sang den for første gang. Den krøp inn i meg på en måte jeg aldri hadde kjent tidligere, og jeg ble overveldet på en helt spesiell måte. Som om barndommen min kom tilbake til meg ...
Only a look med Magnolia Jazzband
Dette var brudevalsen da jeg giftet meg i 2003. Det var en stor dag, og jeg ser tilbake på minnene med glede, selv om vi ikke er gift lenger. Vi var sammen i 11 år, gift i tre, og fikk to fantastiske barn. Vi giftet oss i Oslo domkirke en strålende sommerdag, og hadde 100 gjester. Det som har vært, har vært – en trenger ikke være bitter for det! Det er en del av historien min som jeg vil ta vare på. Jeg er glad for alle de gode minnene vi tross alt skapte.
The water is wide med Rita Eriksen
Karla Bonoff var den første jeg hørte som sang The water is wide. Sangen omfavner meg, og oppsummerer alt jeg tenker, mener og holder på med. Jeg sang den sist i en begravelse, men også i bryllupet mitt, og i finalen i Stjernekamp. Denne sangen er en stor del av meg og som jeg alltid vender tilbake til. Det er noe universelt ved den, en slik sjelden sang som passer både i bryllup og begravelse. Den går inn i sjelen min; den sier noe om hvor sårbare vi er.
Crazy med Patsy Cline
Jeg er ikke ferdig med San Francisco ennå! Da jeg var 18, fikk jeg tilbud om platekontrakt. Jeg visste ikke annet enn at jeg ville synge her i livet, men jeg visste ikke i hvilken retning jeg skulle ta sangen. Jeg ville heller ikke kaste meg inn i hva som helst, så jeg dro tilbake til San Francisco for å tenke før jeg tok noen dramatiske skritt. Slektningene våre der hadde gitt oss mye amerikansk musikkinspirasjon. De sendte over 12-spors lydbånd. Det var mye country. En dag jeg var alene i huset der, satte jeg på Crazy. Jeg får frysninger over hele kroppen når jeg hører den den dag i dag! Om igjen og om igjen spilte jeg den, og sang med av full hals. Jeg tok den med hjem. På min aller første plate, Back from Wonderland i 1988, trumfet jeg igjennom å ha med min versjon av Crazy, med levende musikere. Det var ikke lett i trommemaskinen og synthens tiår.
Les også:
Lydspor fra Anita Hegerlands liv
Lydspor fra Ragnhild Sælthun Fjørtofts liv
Lydspor fra Paal André Grinderuds liv
Lydspor fra Kine Hellebusts liv
Lydspor fra Anne Marie Ottersens liv
Denne saken ble første gang publisert 22/12 2014, og sist oppdatert 02/05 2017.