Flyttet på landet og fikk tilbake livsgleden

Hestene ble Annettes redning

Hun retter seg i ryggen og holder i tøylene. Nå er det Annette Gjerald Kristiansen (36) som styrer livet. Takket være sine beste venner, hestene Stjerna og Heffalompen og ektemannen Finn, kan hun i dag kalle seg så godt som frisk. – Smerten har jeg byttet ut med dyr, forteller Annette.

HEST ER BEST: Ingen tvil om hva som er Annettes store lidenskap. Og kontakt med dyrene holder henne frisk.
HEST ER BEST: Ingen tvil om hva som er Annettes store lidenskap. Og kontakt med dyrene holder henne frisk. Foto: Foto: Svein Brimi
Sist oppdatert
KJÆRLIGHET: Finn er ekte bygutt, men begynte å se etter et sted på landet da han skjønte hvor viktig det ville være for Annette å flytte.
KJÆRLIGHET: Finn er ekte bygutt, men begynte å se etter et sted på landet da han skjønte hvor viktig det ville være for Annette å flytte. Foto: Foto: Svein Brimi

Stjernas man er klippet i tagger og fargene sort og hvitt går som et sirlig, velfrisert sjakkmønster nedover det store hestehodet. Oppå sitter Annette stolt, med et mildt smil om munnen. Hesten tar små steg fremover, mens det andre ganger går i full galopp. Annette har kontroll.

Da de fleste leger hadde gitt opp Annette og regnet med at hun måtte forbli innlagt livet ut, ble hun introdusert for den beste terapeuten av dem alle. På hesteryggen slipper hun følelsene løs.

Selv om hun i dag endelig har det bra, har hun vært gjennom mer vondt enn det andre opplever i løpet av et helt liv.

Dype arr i huden på armene minner om årelange mareritt som selvskader.

- Alle de vonde følelsene ble byttet ut med én, nemlig smerten, forteller Annette.

Rett diagnose, kontakten med dyr, og den trofaste kjærligheten fra mannen, Finn Kristiansen (45), har bidratt til å gjøre henne frisk. På gården i Våler i Solør har Anette og Finn funnet seg til rette.

Vanskelig barndom

Allerede seks år gammel oppdaget Annette at hesten var hennes aller beste venn. Den viste henne tillit og ga henne følelse av mestring. På barneskolen valgte hun derfor hest som valgfag og var ofte å se i stallen på Stovner i Oslo. Det var hennes eneste fristed i en vanskelig tid.

Hjemme var det mye uro. Gjennom hele barneskolen ble den aktive jenta mobbet. Da hun begynte på ungdomsskolen, ble hun stille og innadvendt, med store angstproblemer og anoreksi.

- Følelsene som bygger opp et angstanfall, består blant annet av sinne, redsel, sorg, fortvilelse, panikk og usikkerhet. Det blir mange følelser å takle på én gang, og det finnes ingen medisin i hele verden som fjerner alle disse følelsene, sier Annette.

Den første selvskadingen startet med små risp. Deretter ble sårene dypere, og til slutt var det fare for Annettes liv. Hun vasket seg med stålull på grunn av skammen hun følte. Mobberne hadde knust selvbildet hennes totalt.

BYTTET BORT SMERTENE: Annette har en vond fortid som selvskader. Men nå har hun byttet ut smertene med kjærligheten til dyrene sine.
BYTTET BORT SMERTENE: Annette har en vond fortid som selvskader. Men nå har hun byttet ut smertene med kjærligheten til dyrene sine. Foto: Foto: Svein Brimi

- Redselen for å få et nytt angstanfall ble bare større og større, mens det å ty til selvpåført smerte bare ble enklere. Selvskadingen ble en del av min livsstil, sier hun.

Annette brukte både kniv og lighter til å skade seg selv med.

Forelsket

Våren 1998 ble hun lagt inn med tvang på psykiatrisk sykehus. Der ble hun i fem år, mye kortere tid enn det legene opprinnelig trodde hun ville trenge for å bli frisk.

Mannen Finn har kjent Annette i alle år. De to ble kjærester da hun var 16 år gammel, men da Annette ble psykisk syk, kunne han bare stå maktesløs tilbake.

- Jeg har kjent Annette siden hun var liten. Vi vokste opp i samme nabolag, og jeg forelsket meg i den flotte jenta hun er. Kjærligheten til henne er stor. Selv i den vanskelige og lange perioden hun var innlagt på sykehus, visste jeg at den Annette jeg kjente, fortsatt fantes der inne. Hun trengte bare hjelp til å komme frem igjen. Jeg ga aldri opp håpet der andre sa det ikke nyttet. Jeg visste at hun en dag ville blomstre på nytt.

På flere av avdelingene ble Annette fotfulgt 24 timer i døgnet. Hun kunne ikke bli sluppet av syne fordi hun var suicidal. Men hun var aldri til fare for andre mennesker.

- Det eneste jeg kunne gjøre for at hun skulle føle seg bedre, var å skaffe henne dyr. Det får man ikke på resept, sier Finn.

Det startet med at han skaffet henne en hund, som hun fikk være med å gå tur med. Da våget hun å gå ut på gaten, noe hun ikke hadde gjort på flere år.

Mirakelmedisin

Etter at Annette hadde vært på sykehus i fire år, og fortsatt var syk med store psykiske problemer, giftet Annette og Finn seg.

- Jeg giftet meg med en dagpasient, men jeg visste at hun ville bli bra om hun bare fikk den hjelpen hun trengte, sier han.

Så, etter år uten forbedring av tilstanden, møtte hun en ny lege da hun var innlagt på sikkerhetsavdelingen på sykehuset. Ekteparet opplevde at legen virkelig gikk inn for å trenge inn i kjernen av Annettes problem.

Annette var tungt medisinert, blant annet på antipsykotiske medikamenter. Legen tok bort alle medikamenter for å se hvem Annette virkelig var, bak døsen. Deretter fikk hun også tak i journaler om henne fra tiden hun gikk på barneskolen. Da fant hun ut at Annette har en soleklar ADHD. Medisinen Ritalin ble til stor hjelp, men nå skulle hun også få den aller største hjelpen. Legen la merke til Annettes store hesteinteresse, og fikk henne til å gå ekstra mye i stallen på sykehuset, hvor det på denne tiden var fem terapihester.

- Ritalin og hest sammen viste seg å være en mirakelmedisin, sier Annette.

Legen gikk inn for å få Annette ut i frisk luft så ofte som mulig, særlig i de tunge periodene. Hadde hun skader på kroppen, sørget hun for å gi henne stivkrampesprøyte. Opp på hesteryggen skulle hun!

(Teksten fortsetter nedenfor bildet.)

Betatt

BRA PÅ LANDET: Etter at Annette flyttet, har hun fått et godt liv.
BRA PÅ LANDET: Etter at Annette flyttet, har hun fått et godt liv. Foto: Foto: Svein Brimi

Særlig hesten Robin skulle fra nå bli Annettes nye følgesvenn.

- Jeg ble helt betatt fra første stund. Han var lys brun, med svart man og hale. Han er veldig høy og har sin egen personlighet. Han oppførte seg som en liten gutt i en stor kropp, forteller hun.

Smerten ble byttet ut med dyr. Dyrene kunne hun snakke med. Det hjalp henne til å sette ord på vanskelige tanker og vonde følelser. Selv om dyrene ikke forstår, var de verdens beste terapeuter.

- Jeg stolte på dyr, men ikke på mennesker. Betingelsesløst, tillitsfullt og gjensidig vennskap var det jeg trengte, og det var det jeg fant. Dyrene ble min redning, forteller Annette.

Etter utskrivningen fikk Annette vite fra en av overlegene at de hadde trodd hun skulle komme til å være innlagt på sikkerhetsavdelingen i 20 år, for så å være i behandling livet ut.

- Det er nesten ikke til å tro hvor mye hjelp jeg har fått fra hestene, sier den tidligere pasienten i dag.

Flyttet på landet

Etter hvert flyttet Annette og Finn tilbake i blokkleiligheten på Stovner, men denne gangen som mann og kone. Nå skulle det nye livet begynne. Men da Annette kom hjem til leiligheten, slet hun fortsatt en del med psyken. Til tross for veldig god oppfølging og støtte av hjelpeapparatet i bydelen. Når mannen var borte, satt Annette bare inne i leiligheten, i redsel for å gå ut av døren. Så en helg dro hun og mannen på hyttetur.

- Da så jeg hvor mye hun tuslet rundt ved hytta. Derfor begynte jeg å se etter et landlig sted som vi kunne flytte til, selv om det var en stor terskel for meg å flytte fra storbyen, sier mannen.

Det var bare på impuls at de sjekket ut stedet Våler i Solør, sør for Elverum. De la inn et lite bud, og plutselig bodde paret i det grå huset med blå karmer og hestesko hengende over inngangspartiet. Stallen og inngjerdingene til hestene har de fått ordnet i ettertid.

- Alle naboene møtte opp og jublet da vi fikk hestene på plass. De har vært utrolig gjestfrie overfor oss, sier Annette, som fikk oppfylt drømmen om å ha terapihesten Robin hos seg.

- Men han var og ble litt for krevende for meg, så vi valgte å selge ham. For eksempel begynte han å kaste meg av, og jeg ble blant annet slengt inn i låveveggen. Da fikk vi hesten Heffalompen i innbytte. Den ble født akkurat da jeg og Finn sto i kirken og ble smidd i hymens lenker, ler Annette.

Finn er en stor støtte for Annette. Han tok kurs i westernridning etter han fylte 40. Han er allergisk mot pelsdyr og går konstant på medisiner.

- Det hestene har gjort med henne er bare helt utrolig, sier han.

- Hun tør ikke å gå alene på Stovner Senter, men å ri med hest gjennom skogkratt i brattlendt terreng, det tør hun.

Hunden Punky, som de har nå, passer også for allergikere. Ellers har de et klesskap omgjort til et fuglebur, og det kvitrer fra oppdrettsfuglene i stua.

- Nå er det helt uforståelig å tenke på hva jeg gjorde med meg selv. Men jeg måtte ha smerte for å overleve. Arrene er en konstant påminnelse om hva som har vært. Likevel er de innvendige sårene størst, for de vil aldri gro helt.

Annette trodde ikke at hun noen gang skulle havne på et psykiatrisk sykehus.

- Jeg var selv redd for psykisk syke mennesker. Men i ettertid har jeg sett at det er de som ikke får hjelp, som kan være farlige.

Skrev om erfaringene

Annette har skrevet bok om erfaringen med dyr som terapi. Den håper hun å få utgitt om en stund.

- Jeg er så glad for at jeg fant tilbake til min første lidenskap. Men jeg lurer på hva som hadde skjedd om jeg hadde gjort det enda tidligere. Det er viktig å ha noe å glede seg over i hverdagen, sier hun.

Dyr hjelper

Bjarne Braastad, som er i professor i etologi (læren om dyrenes adferd) ved Universitetet for miljø- og biovitenskap, skiller mellom selskapsdyr, som katt og hund, og landbruksdyr, som hest og ku.

- Selskapsdyrene lærer psykiatriske pasienter, som autister, å kommunisere bedre. Dyrene blir en katalysator på det sosiale.

Når man snakker til dyret og ser reaksjonene, utvikles kommunikasjonsevnen, som igjen kan brukes på mennesker i senere

sammenhenger, sier han.

- Dette gjelder også for barns sosiale utvikling, legger han til.

Særlig det å tyde kroppsspråk kan man bli god på gjennom hunder og katter. Mens katt og hund hjelper på det sosiale, stimulerer landbruksdyrene selvfølelsen gjennom mestring av ulike oppgaver.

- Dette ser en innen det som kalles «grønn omsorg», der deltagerne arbeider sammen med dyr. De steller dem, fôrer og melker dem. Dette styrker troen på egen mestring og gir dermed mindre angst.

«Inn på tunet» som også kalles «Grønn omsorg», omfatter pedagogiske tilbud på gårdsbruk for alle aldersgrupper.

- Det blir mer og mer vanlig å bruke dyr i terapi, spesielt landbruksdyr, men vi vil nok også se mer av terapi ved hjelp av selskapsdyr i tiden som kommer, sier Bjarne Braastad.

Fortsatt får hun oppfølging fra psykiatrisk helseteam, men hva som har hjulpet henne 98 prosent på veien for å bli frisk, er hun helt klar på: Det er hestene.

- Og ikke minst Finn, legger hun til.

Rett utenfor husdøra går hestene rundt på tunet i solskinnet og vrinsker. Annette klapper Stjerna og gir henne en gulrot.

- Trenger jeg terapi i dag, kan jeg bare gå ut døra og være sammen med hestene mine, smiler hun.

- Livet mitt er et helt annet nå.

Denne saken ble første gang publisert 28/08 2009, og sist oppdatert 05/05 2017.

Les også