FORSONET: Etter mange års opprør har Mari forsonet seg med sin fortid og tatt salmesangen som fylte hjemmet hennes, opp i sin musikk.

 

Mari Boine ser tilbake

Musikken reddet livet mitt

Redselen hun slet med i barndommen er borte, det samme er sjenertheten og raseriet. Endelig er Mari Boine (55) der hun skulle ønske hun hadde vært hele tiden: I harmoni med seg selv og andre.

HJEMMET-REPORTASJE
Tekst: Nina M. Rambøl
Foto: Jørn Grønlund og private bilder fra boken "Fly med meg"
Kjendisfaktoren er relativt lav denne formiddagen på Theatercaféen. Før Mari Boine kommer inn, har unge meglere og modne fruer måttet nøye seg med et par avgåtte stortingspolitikere. De snur ikke hodene etter Boine heller, den slags gjør man ikke på Theatercaféen, men mangt et sideblikk følger den vevre damen. Med mildt samiske tonefall bestiller hun biff tartar og en farris.

- Nei takk, ikke vin, for da sier jeg så mye rart. 
Det er noe "rart" med Boine, mener mange. Noe gåtefullt. Hun synger på et språk de færreste forstår, likevel når budskapet hennes frem til alle. Under kronprinsparets bryllup i 2001 joiket hun i Oslo Domkirke. Et tiår før hadde det bokstavelig talt vært som å banne i kirken. Mens tårene rant på brud og TV-seere, lot hun salmen tone over i en samisk joik. Der og da ble det bygd bro mellom samefolket og det norske samfunn. Som brobygger har Boine gitt alt hun er og har. Ikke som et offer¿ kanskje mer som en nødvendighet. 
- Hadde jeg ikke hatt sangen og joiken, så hadde jeg kanskje vært psykiatrisk pasient i dag.
 "Fly med meg" heter biografien om henne, som kommer ut i disse dager. Å fly - det slik hun føler det, når hun står på scenen. Som artist har hun aldri hatt problemer med å lette, men på det personlige planet tok det tid før hun torde å ta av. Det er 22 år siden nå at tobarnsmoren Mari Boine Persen forlot mann og barn, og ble til artisten Mari Boine.  
 - Det er smertefullt å tenke på at jeg reiste fra ungene da yngstemann var seks år, men slik ble det. Hadde jeg blitt værende, hadde jeg blitt syk. Musikken har reddet livet mitt, men jeg har følt og føler at jeg står i gjeld til mine to sønner. Jeg har tenkt mye på om jeg kunne ha gjort det annerledes, om jeg skulle ha tatt dem med meg. Men skyldfølelse bringer ingen ting. I dag har jeg et godt forhold til sønnene mine. Jeg gjør det jeg kan nå, sier Mari.
"Brille-Jesus" ble hun kalt, da hun vokste opp i det lille samfunnet Gámehisnjarga i Karasjok. Mari var den stilleste jenta på barneskolen. Den mutte folkehøgskole-eleven som imidlertid livnet til når hun drakk. Den grublende lærerskolestudenten som aldri tok høylytte standpunkt. Hele tiden med den unike sangstemmen, et talent hun aldri gjorde noe vesen av.
 Livet hennes er blitt forsøkt formet av mange sterke menn. Først faren, snekker og småbruker Josef Boine Olsen. Dernest Jesus og Lars Levi Læstadius. Som from læstadianer hadde Maris far et omfattende begrep om "synd".   
- Hvis vi lo høyt, kom vi til helvete. Trusselen om Dommedag var der hele tiden; jeg var bestandig redd. Hørte jeg snakk om krig i radioen, for eksempel, så ble jeg enda reddere.
Bønn og salmesang fylte hverdagen. Moren sang mens hun stelte hus og laget mat, faren sang mens han snekret og pløyde.

(Saken fortsetter under bildet.)

FAMILIEN: Moren Kirsten og faren Josef med barna Ole, Dagny, Mari, Håkon og Anne Kirsten. Foto: Arne Servan

- Nå i ettertid ser jeg at denne syngingen var en musikalsk gave, men den gang så jeg det ikke sånn.
Siden barneskolen lå rett i nærheten, slapp Mari å bo på internatskole, men det samiske språket måtte hun legge igjen hjemme. Fornorskningen av samene hadde gjort sitt til at den samiske kulturen ikke ble særlig verdsatt i Maris hjem. Sjamanismen, det at åndeverdenen gir hjelp - en viktig del av samenes religiøse arv - var noe de ikke snakket om. Det samme med joiking, som kirken hadde bestemt var "djevelens stemme". Flink pike som hun var, bestemte Mari seg for å bli så "norsk" som mulig.
- Jeg og mine søsken vokste opp i et slags religiøst terrorregime, og det har preget oss på ulikt vis. Det har vært perioder hvor vi har snakket lite sammen, men nå har vi bedre kontakt.

 

Ung mor

Mari var 12 år da hun første gang torde å provosere faren åpent.
- Jeg spurte ham hvorfor folk som aldri hadde mulighet til å høre Guds ord måtte ende i helvete. "Ikke spør - tro!" svarte han. Der og da var det som jeg mistet min far. Han ble mindre for meg. Jeg ble større enn ham. Og det føltes trist.
Maris opprør fortsatte i det stille.
 - Hos naboer og slektninger som ikke var så strenge, så jeg på TV, hørte musikk og begynte å eksperimentere med sminke. Første gang jeg hørte "Sitting on the dock of the bay" med Otis Reading glemmer jeg aldri! Creedence, Elvis, Cliff Richard ¿ og så Monkees! Dave var den peneste, de andre var liksom ingen ting. 

Maris første forelskelse var fransk. Hun var 15 og Philippe fra Toulon var på skoletur i nord. Der falt han pladask for den søte samejenta. Stevnemøtet på kafeen endte med at Maris mor marsjerte inn med en stokk i hånden og bokstavelig talt kjeppjaget den franske frieren. 
- Jeg tok brevkurs i fransk, for å skrive med ham: "Philippe, mon amour" - jeg har alltid brukt mine forelskelser til å utvikle meg. 
Når det gjaldt fremtiden bestemte Mari seg tidlig for tre ting: Hun skulle ikke bli lærer. Hun skulle ikke gifte seg ung. Hun skulle ikke få barn tidlig.
I annen gym ble hun gravid med kjæresten, Åge Persen.  
- Vi var to gravide jenter i klassen den våren. Det var det året elevrådet foreslo at det skulle settes opp kondomautomat i skolegården, sier hun tørt.
Abort var utenkelig, og foreldrene slo ikke hånden av henne. Mens hun fullførte gymnaset bodde Mari og sønnen Per Erland hjemme. Det hastet med å få henne gift, så året etter ble det bryllup. Mari i blondekjole og Åge i slengbukser. Samiske tradisjoner var noe de fortsatt lo litt av.
- Jeg var full av angst, og visste ikke opp og ned på noe som helst. Åge var det motsatte; fri, moderne og samfunnsbevisst. Inntil da hadde jeg levd i en lukket, forknytt verden. Åge fikk meg til å se sammenhenger både ute i verden og innad i samfunnet. Han lærte meg mye og han har betydd mye for meg, det skal han ha, men så famlende og usikker som jeg var da, ble jeg helt avhengig av ham. Jeg ble i et annet menneskes vold.
Snart brøt Mari også sitt tredje fortsett, om ikke å bli lærer. På distriktshøyskolen i Alta fikk hun øynene opp for uretten som var begått mot samefolket. Hun fikk nye venner; politisk aktive, samiske ungdommer som forlangte å ta ansvar for samefolkets fremtid.
- Tiden på lærerskolen ga meg nye kunnskaper, jeg begynte å forstå hvorfor jeg var så forknytt.
Det nyutdannede lærerparet flyttet til Åges hjembygd i Porsanger. Mari fikk lærerjobb ved Billefjord skole, de bygde seg hus og fikk en sønn til. Og snipp, snapp, snute, slik kunne det kanskje ha fortsatt¿ hvis Mari Boine Persen bare ikke var blitt så sint. Et stillferdig raseri vokste i henne, over det læstadianske miljøet hun var vokst opp i og samfunnets overgrep mot samene.

Ferdig med opprøret

- Jeg ble 24 år før jeg innså at jeg hadde noe å fare med. Og da jeg først skjønte det, ble jeg forbanna. Det kan bo mye bra i sinne, og selv tok jeg det ut i musikken.
Mari fant frem samekofta igjen og sang ut på samisk. Privat var hun sjenert og famlende, men på scenen var hun trygg. Budskapet nådde frem. Folk lyttet, engasjementene ble flere og kom fra steder stadig lenger unna.
Blant samefolket og i lokalmiljøet fikk Mari Boine Persen en langt kjøligere mottagelse enn i resten av landet. Da hun dristet seg til å spørre på Samvirkelaget om de ville selge den første LP-plata hennes i - 86, fikk hun et kontant nei. Sørpå ble hun lagt merke til av de rette menneskene, og i 1989 vant hun sin første Spellemannspris. Karrieren gikk bratt oppover, men ikke alle hjerter frydet seg. Ektemannen syntes artistlivet begynte å ta for stor plass. I læstadianske kretser ble joikingen sett på som at hun hadde "solgt seg til djevelen". En tante meddelte henne at hun skrudde av radioen når Maris sanger ble spilt. Heller ikke foreldrene anerkjente musikken hun skapte. På sykehuset, kort tid før faren døde, foreslo legene at Mari skulle komme og synge. I så fall måtte det kun bli salmer, ga faren beskjed om. 
- Kanskje var det en utstrakt hånd, men jeg hadde et problematisk forhold til salmer og kirken på den tiden, så jeg nølte og dermed ble det ikke noe av. I begravelsen hans sang jeg "Mitt hjerte alltid vanker". Jeg skulle ønske at han var i live, og at vi kunne snakke sammen. Nå ville jeg ikke ha prøvd å forandre ham.
Jeg har gjort mitt opprør og forsonet meg. I dag kan jeg se faren min i et annet lys. Jeg har jo gode minner om ham også, i det hele tatt har jeg vært lite flink til å ta frem de fine minnene. Vi hadde hest og slede, og jeg husker flotte sledeturer. Vi plukket bær og satte opp laksefeller sammen, og det hendte at han gjorde sine innrømmelser. Blant annet husker jeg en moltebærtur: Jeg var 16 år og hadde begynt å røyke. Mens vi satt ved bålet tok jeg frem tobakkspakka og rullet meg en røyk. Han sa ingen ting, men aksepterte det i det stille. Det er et av de fineste minnene jeg har av ham.
I voksen alder har Mari nærmet seg sjamanismen, studert den og tatt den opp både personlig og i sin musikk.
- Jeg vil gjerne være med og avmystifisere sjamanismen, for jeg er en rasjonell person, også i mitt møte med det magiske. Det er så enkelt som at jeg tror vi har noen som passer på oss.
1990 ble et skjellsettende år. Foreldrene døde med få måneders mellomrom, og kort tid senere brøt hun ut av ekteskapet. Artistkarrieren gikk bratt oppover, men veien videre ble ikke bred og rett. Snarere en kronglete sti, med mange omveier og tidvis for mye alkohol. I dag har hun oversikt og kontroll. Som person er hun fortsatt beskjeden. Som artist og talsperson kjenner hun sin verdi.     
- Når det gjelder mitt eget folk, så har jeg betydd mye. Det synes jeg er fint, men utviklingen går sakte. Samefolkets situasjon mye bedre enn mange andre urfolks, men ennå er det langt igjen. For eksempel skulle jeg ønske at det samiske kom inn i norske fjernsynssendinger som en naturlig del, side om side. 
 Sansen for afrikanske rytmer brakte henne i kontakt med sangeren og gitaristen Moustapha Blondin Thiam fra Senegal. I 1998 giftet de seg i Oslo, og med fransk som felles språk valgte de Paris som base. Blondin tok Mari med til sitt overklassehjem i Senegal, der hun ble tatt imot med åpne armer. Mari tok Blondin med til kalde Karasjok, der han fikk slengt "Din svarte faen" etter seg.
- Fordommer fins over alt og i oss alle, jeg har kjent på dem selv.
Mens Maris høstet internasjonale suksesser, tok Blondins karriere aldri helt av. Dette, og andre ulikheter, gjorde at de skilte lag etter tre år. Mens den første skilsmissen endte i bitterhet, ble bruddet med Blondin av mer vennskapelig art.
I årenes løp har rastløsheten ført Mari fra nord til sør og tilbake igjen mange ganger. Fra hus til hus, fra leilighet til leilighet. Vennene har for lengst gitt opp å følge med på hvor hun er eller hvor hun bor. For tiden holder pendler hun mellom en hule i Oslo og en leilighet i Stabbursnes ved Porsangerfjorden. Der har hun venner, og der bor sønnen Lásse med kone og to barnebarn. En hemmelig drøm er å kjøpe tilbake barndomshjemmet.
- Men da må jeg først vinne i Lotto. Jeg har vanskelig for å slå meg til ro, det bor nok en nomade i meg. Det er bra jeg har scenen som hjem, ellers hadde jeg gått i stykker.
Menn har kommet og gått. Pr. i dag er Maris sivilstatus "singel". Hvor hennes gamle "amour" Philippe er i dag, eller om han vet at den blyge samejenta han møtte for 40 år siden er blitt verdensstjerne, aner hun ikke.
- Mens jeg bodde i Paris, tenkte jeg litt på å oppspore ham, men det ble med tanken, ler hun.
Ved flere anledninger har hun uttalt at hun ikke lenger vil ha rollen som samenes ambassadør. 
- Jeg har holdt på så lenge med dette nå, at nå bør yngre krefter overta. Jeg har andre ting jeg har lyst til å drive med også, sier Mari, som er i gang med å skrive tekster til en ny CD. På engelsk denne gangen, kanskje også på fransk, hun er ikke helt sikker. En ting er sikkert: Når det gjelder Mari Boine, kan alt skje.

Denne saken ble første gang publisert 15/10 2012, og sist oppdatert 03/05 2017.