Marita var i ferd med å dø av kreft
Jeg var så redd for at barna skulle vokse opp uten å huske meg
For snart fire år siden fikk Marita dødsdommen. Legene kunne ikke gjøre mer for å stanse kreften som fortærte henne.
Den vakre kvinnen som møter oss på Stord, er et levende mirakel. For noen år siden ga legene henne lite håp om å overleve. Brystkreften hadde spredd seg til lymfer og lunger. Den hadde spist seg ut av brystet og skapt et stort krater som blottla ribbena. Mange typer cellegift og strålinger hadde dessuten gitt Marita Valdal-Østensen (35) hard medfart.
I syv måneder gjorde store brannsår, i tillegg til kreftsåret, det nødvendig å legge henne i narkose annenhver dag for å tåle påkjenningen ved å stelle sårene.
– Det var brutalt, sier Maritas ektemann Åge (40).
For ham var det fysisk og psykisk vondt å se hvordan hun sakte og smertefullt ble tatt fra dem. Samtidig måtte han holde masken for de tre barna deres, og gjøre hverdagen så normal som mulig.
Synlige arr
Marita er et tydelig eksempel på hva kreft kan gjøre med kroppen vår. Et stort, ubegripelig arr erstatter det venstre brystet hennes. Søkket der brystet en gang har vært, er ikke forårsaket av noen operasjon. Det er et minne om den ubarmhjertige sykdommen som ble stanset bare noen millimeter fra hjertet hennes.
– Hadde jeg bare hatt meg selv å bry meg om, tror jeg ikke jeg hadde vært så redd for å dø. Men å tenke på at barna skulle miste sin mor så tidlig, var forferdelig. Uten dem vet jeg ikke om jeg hadde vært her i dag. Det er de som har holdt meg oppe, og fått meg til å kjempe videre, sier Marita.
På stueveggen henger de store bildene som ble tatt da hun og Åge giftet seg for seks år siden. Barna Magnus (16) og Alicia (7) er med, men Isabel (5) var ennå ikke født. Bildene viser en familie med mange lykkelige år foran seg. Det er sommer, det er kjærlighet og det er drømmer.
– Jeg er ikke så redd døden lenger. Lenge slapp jeg aldri tanken på den innpå meg. Den har vært litt skremmende. Men i dag er den en viktig del av livet mitt, sier Marita, som finner styrke i å snakke åpent om sykdommen. Hun vil bruke sykdommen i kampen for å få de viktige medisinene tilgjengelig for alle. For i dag er det ikke selvsagt at kvinner med brystkreft får livsforlengende medisiner. Norske myndigheter synes det er for dyrt.
– Medisinene som holder meg i live, koster nærmere en million kroner i året. Jeg får medisinene gratis fordi jeg sa ja til å delta i utprøvingen av dem. De har forlenget livet mitt, og har gitt meg livskvaliteten tilbake.
Rekordstor
Det begynte seks måneder etter at Åge og Marita hadde fått sitt tredje barn. De var i full gang med å etablere seg i nybygget hus, og som de fleste unge ektepar, hadde de travle hverdager.
Da Marita kjente et press i brystet ved amming, ble hun ikke engstelig. Det kunne være brystprotesene hun hadde fått satt inn noen år tidligere, eller det kunne være melkekjertler.
Men presset ble til en kul og Marita kontaktet lege. Han avviste henne med at det trolig var en bagatell, og lenge trodde Marita at han hadde rett. Hun var jo så ung, og ingen i familien hadde hatt brystkreft.
Lever lenger
– Vi er kjent med at det finnes studier som viser at Kadcyla i snitt gir tre måneder lengre levetid. Men vi må huske på at dette er et snitt. Mange lever mye lenger, slik som Marita er et eksempel på. Det er disse pasientene vi må finne. For å få enda mer presis kunnskap om hvilke pasientgrupper medikamentet har størst effekt for, trenger vi faktisk å ta medisinen i bruk, sier generalsekretær i Kreftforeningen Anne Lise Ryel. Hun mener det bør bli en personlig tilpasset beslutning om hvem som skal få de nye medisinene.
Etter ett år var brystet hennes hardt som en vedkubbe, og det føltes som om kulen holdt på å spise seg ut av henne.
– Det stemte jo også. Da jeg kom til Haukeland sykehus i Bergen, var kreften synlig som et sår.
Svulsten var blitt 14 ganger 14 centimeter stor. Som en kjøttetende parasitt spiste den seg gradvis ut av brystet og skapte det åpne krateret. En stund trodde legene at stråling og cellegift hadde fått kreften på retur. Men da det ble oppdaget to hvite flekker på lungene, forsto Marita og Åge at håpet trolig var ute.
– Det var da en av legene mine spurte om jeg ville forsøke en ny medisin som ennå ikke hadde kommet på markedet i Norge, sier Marita, som selvsagt var desperat etter å forsøke alt. – Jeg var så redd for at barna skulle vokse opp uten å huske meg. Jeg ville leve lenge nok til at de hadde gode minner om mamma.
– Jeg fikk beskjeden om at Marita hadde kort tid igjen å leve, forteller Åge. – Hun lå i isolat, og jeg ville ikke at hun skulle ligge alene med de vonde tankene. Derfor holdt jeg det hemmelig for henne en stund.
I dag er Åge hjemmeværende med Marita. De ønsker å gjøre mest mulig sammen — de to alene, og sammen med barna.
– Barna har vært involvert i sykdomsprosessen hele veien, sier Marita, mens Åge viser frem et bilde der han steller sårene til Marita. Alicia og Isabel sitter i sengen og ser på.
– Jeg hadde aldri klart meg uten Åge. Hvem skulle vært her for meg, holdt meg i hånden og trøstet meg, hvis ikke jeg hadde hatt ham? Og hvem skulle tatt seg av barna våre?
La flere få medisinen!
Medisinen Marita fikk prøve, heter Kadcyla. Den gjør henne ikke frisk, men holder kreftsykdommen i sjakk. I dag er sykdommen stabil, og Marita tør å tenke mer enn én dag fremover.
– Jeg har lært meg å verdsette livet som det er her og nå. Det er ikke nødvendig å ha noe å glede seg til hele tiden. Nå tør jeg å tro at jeg kanskje får oppleve Isabels første skoledag. Kanskje jeg til og med kan få se jentene konfirmert?
I dag er Kadcyla godkjent i Norge. Men ennå er ikke medisinen tilgjengelig på offentlige sykehus.
– Det er forferdelig trist å vite at kvinner dør fordi de ikke får medisinen, mens jeg kan leve videre. Er det riktig i et rikt land som Norge, at så mange andre som fortjener samme behandling, må dø fordi medisinen er for dyr?
Marita og Åge har forsonet seg med at sykdommen kan ta overhånd en dag. Men for hver dag medisinene virker, styrkes håpet om at Marita skal få leve og se barna bli voksne.
– Likevel har jeg begynt å samle minner, forteller hun. – Oppskrifter, bilder, små fortellinger, alt som kan fortelle barna mine hvem moren deres var. Jeg tar ikke lenger livet for gitt.◆
Les også:
Maria reddet sin kreftsyke tvillingbror
Hjelper barn med kreftsyke foreldre
Denne saken ble første gang publisert 10/07 2015, og sist oppdatert 01/05 2017.