KLIPPE PAPPA: Erle hjalp pappa med barberhøvelen når medisinene gjorde at håret falt av. © Jorunn Tharaldsen

Kjære alle mammaer og pappaer og alle barn. Jeg heter Erle, da jeg var sju år fikk pappaen min kreft. Nå er jeg blitt åtte år, og pappa, han er blitt kreftfri.

Nå har jeg lyst til å fortelle dere litt om hvordan det var å ha en syk pappa, og gi dere barn og foreldre noen bra tips.

Da pappa fikk kreft, ble jeg redd og veldig lei meg. Jeg trodde at alle som fikk kreft, kom til å dø.

Da sa mamma og pappa at man ikke kan love noe om hvor lenge man får leve, men at legene på sykehuset skulle hjelpe alt de kunne. De var veldig flinke. Pappa gikk gjennom mye, cellegift og operasjoner. Noen dager så han ut som en skikkelig gammel mann. Jeg hadde så lyst til å hjelpe han, men det var ikke så lett. Jeg er jo ingen doktor.

Bekymret meg for pappa

Det var litt vanskelig når de triste tankene kom, jeg gråt i søvne om natta. Jeg tenkte på hvordan pappa hadde det på sykehuset. Jeg savnet han så mye at jeg holdt på å snike meg ut. Pappa betyr mye for meg, jeg ønsket hele tiden at jeg kunne hjelpe han så han ble frisk.

På skolen snakket jeg noen ganger med vennene mine om det. Det var litt fint å snakke om det, men det gjorde meg også trist. Heldigvis fikk jeg besøke han så ofte jeg ville.

Noen dager orket han ikke så mye besøk. Da prøvde vi å gjøre noe hyggelig hjemme. Mamma passet på at jeg og lillebror fikk være sammen med gode venner.

Det var mange veldig fine og snille mennesker som ville hjelpe oss, noen lagde mat, noen vasket klær og andre kom for å spille spill med oss. Så var det en ting jeg syns var kjempebra, det var å få hjelp med leksene.

Det er ett tips til alle dere som kjenner noen barn som har en mamma eller pappa som er syk: Spør om du kan hjelpe til med skoleleksene. Da blir de sikkert glad!

Mamma synes det var veldig kjekt å få den hjelpen, for det tar litt mye tid, og jeg synes det var gøy. Spesielt de dagene da jeg savnet pappa mye, da glemte jeg det bort litt.

Hjalp med å klippe av håret

Etter at pappa hadde vært mange uker på sykehuset, kom han endelig hjem.

Så en dag begynte håret hans å dette av. Det var på grunn av medisinene han fikk. Pappa spurte om jeg hadde lyst til å hjelpe han med å klippe av han alt håret. Det var så gøy endelig å kunne hjelpe han! Jeg hadde aldri klippet noen andre før (bare Barbie, da), men siden alt håret skulle av turte jeg å gjøre det.

Jeg tror pappa synes det var litt hardt å fjerne håret, men det ble litt morsommere siden vi var to.

Først ble jeg litt forskrekket da jeg så han helt skallet, jeg sa «Kjære vene! Hva kommer mammaen din til å si nå, pappa? Du får si at det er jeg som har gjort det, så går det nok bra», så måtte vi le litt, og så tok vi bilde og sendte til farmor.

Lekte sykesøster

Noen ganger hadde jeg veldig lyst til å late som jeg var sykesøsteren hans. Da kunne mamma ta med lillebror ut, og jeg kunne være alene med pappa. Jeg laget saft og ristet brød, eller bare var selskapssjef. Jeg husker at vi lo og skravlet, og at jeg passet på at han ikke ble kald på beina.

Nå er pappa kreftfri. Ikke helt som før – men det gjør ikke noe. Han døde jo ikke av kreft! Er ikke det fint, da?

Veldig mange barn har en syk mamma eller pappa, det betyr masse at du bryr deg om dem. Da er du en venn på ordentlig!

PAPPA OG ERLE: Erle var sju år da pappa fikk kreft. Hun fikk hjelpe ham med å klippe håret.

Les hele saken

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!