Å overleve har sin pris

Utseendet til Mette Grøholdt lyver. Hun ser yngre ut enn sine 48 år. Smilet viser ikke smertene. Klærne avslører ikke at hun har to poser på magen. Øresuset høres bare av henne, og de tunge tankene holder hun for seg selv.

- Jeg er glad jeg lever, men det har en pris, sier Mette, som er en av rundt 190*000 mennesker her i landet som har, eller har hatt, kreft.

Dagsformen varierer, og den dagen vi har avtalt møte er ikke av hennes bedre. Smerter har holdt henne våken mesteparten av natten, men det har ikke falt henne inn å utsette avtalen. Siviløkonom Mette Grøholdt er vant til å prestere, og vant til å oppnå resultater. Som partner i et konsulentselskap innen rådgiving om strategi og ledelse, var hun effektiv og dyktig. Også privat gikk det meste på skinner: Tre fine unger, solid ekteskap, stor vennekrets, gjestfri tomannsbolig i idyllisk hage.

En marsdag i 2006 fikk hun den første anelsen av noe farlig. Under en skitur i Nordmarka merket veltrente Mette at hun begynte å sakke akterut. Bekkenet verket og hun følte seg tappet for krefter.

- En skremmende følelse, sier hun. - Og samtidig litt sårt også. Jeg var vant til at kroppen lystret meg.

Mettes terskel for å gå til lege var høy. Selv om smertene i bekkenet og trettheten tiltok, gikk hun ikke til lege før etter sommerferien. Fastlegen sendte henne rett til gynekolog - og fra da av var Mettes gamle liv en saga blott: "Livmorhalskreft" sa gynekologen. "Kommet langt".

Fem år er gått siden den gang. Runde på runde med kreft. Fem år med sykehus og operasjoner, stråling og cellegift, angst, sorg og håp. I dag er Mette en av de mange som du ikke kan se feiler noe, men som likevel er plaget og ufør. I takt med at legevitenskapen går fremover og stadig flere overlever femårsgrensen etter kreft, tilhører hun også den stadig voksende gruppen som må leve videre med senskader og reduserte krefter etter kreftbehandling. Mette har oppnevnt seg til talskvinne for disse menneskene - "de stumme plagede", som hun kaller dem.

- Vi plagede må holde ut, vi har ikke noe valg, men hverdagskampen hadde vært lettere å håndtere hvis vi hadde følt oss forstått og respektert.

Ikke syk og ikke frisk

- Folk i min situasjon har ofte ikke styrke til å fortelle og sette ord på det. Derfor blir det stumt og taust rundt dem, sier Mette. Når smertene holder henne våken, bruker hun nettene til å skrive. I fjor vant hun Aftenpostens kronikkonkurranse med sin bidrag om "De stumme plagede":

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

"Hovedbehandlingsformene mot kreft er fortsatt å brenne bort, skjære bort eller forgifte. Vi overlever alvorlig sykdom som vi før ville dødd av, men vi som overlever må leve med funksjonstap, stråleskader, stomier, amputasjoner, ødemer, fatigue, cellegiftskader, hormonforstyrrelser, tinnitus etc. Vi blir fri fra den alvorlige sykdommen, men vi blir ikke helt friske. Overleverne har blitt de nye kronikerne."

Mette holder foredrag for pasienter, leger og annet helsepersonell om ensomheten og usynligheten i det å leve med senskader etter at behandlingen er over. Hun snakker for de mange som i likhet med henne befinner seg midt mellom sykdom og friskhet. De med plager som det ikke blir tatt hensyn til i helsevesenets prioriteringer, ikke belyses i media og ikke blir ikke lagt til grunn for samfunnsplanlegging.

- Kreftpasienter og hjertepasienter har høy rang. Plagede og uføre har ikke den samme statusen og følgelig får de ikke tilsvarende tilbud. Når behandlingen er over og vi skal tilbake til hverdagen, er vi plutselig blitt usynlige. Det er ikke så lett å snakke med legen om det. Jeg har selv opplevd å sitte på legekontoret og tenke at plagene mine ikke er "verdige" til å oppta en travel leges tid.

- På Radiumhospitalet handler det om å overleve. Det er den uuttalte kontrakten jeg har med legene der. De redder livet mitt når de kan. Jeg er takknemlig for det. Men plagene mine er ikke deres bord. De har hendene fulle med dødssyke pasienter som trenger hjelp. De må prioritere. Like fullt er det slik at de behandler pasienter inn i et liv som er fullt av plager som må håndteres. Nettopp det er det viktig at samfunnet og helsevesenet forstår og anerkjenner.

- Når jeg holder foredrag er jeg så ærlig jeg kan, fortsetter Mette. - Blant annet forteller jeg om den lange prosessen det har vært å bli venn med stomiene mine. Jeg er ikke glad i å ha to poser på magen, men nå er det greit, det er en del av meg - og det skal ikke få meg til å føle meg mindreverdig som kvinne. Under et foredrag jeg holdt i en prostatakreftforening, opplevde jeg at menn fikk tårer i øynene. Mange med prostatakreft føler seg rammet som menn, impotens gjør at de konkret og hele tiden blir minnet om hva de ikke kan. Som regel bærer de på sorgen i stillhet. "Hva forbinder vi med styrke?" spurte jeg dem. "Er det næringslivstopper som går Birken eller den plagede kronikeren som holder ut sterke smerter dag etter dag, år etter år? Vi kobler nesten alltid sykdom med svakhet, men etter min erfaring krever det langt mer mental styrke å leve med sykdom enn det krever å mestre et friskt liv." Da klappet de. Jeg snakket til dem om samliv og sex - at et samliv består av så mye mer enn sex. Det er fellesskap og ømhet, barn og barnebarn, hverdag og arbeid, hobbyer og turer, at man er til stede for hverandre.

Annonsørinnhold

Treningsnyheter som booster motivasjonen

Tør å vise svakhet

Kreftbehandlingene har gått hardt utover kroppen. Mette plages av sårhet rundt stomiåpningene og har smerter i tarmene på grunn av operasjoner og strålebehandling. På en tur i Marka ble hun i tillegg rammet av lynet, noe som har gjort at hun lider av konstant øresus. Det som har vært vanskeligst for henne å forsone seg med, er likevel den konstante slitenheten.

- Jeg har alltid vært glad i å jobbe, og fortsatt er det så mye jeg vil gjøre - "jeg vil, jeg vil" - men slitenheten setter stopp. Det har vært tøft å måtte redefinere meg i forhold til "friske Mette" - den jeg var. Det nivået jeg er på nå, må jeg muligens avfinne meg med.

Sykdommen har forandret Mettes innstilling også til jobb og karriere.

- IT og strategi og ledelse vedkommer meg ikke på samme måten lenger. De kreftene jeg har igjen, vil jeg heller bruke på å dele erfaringene mine med andre i samme situasjon. Jeg har oppdaget at det jeg sier betyr noe for andre, og det har en fantastisk verdi for meg, det virker helende.

I boken "Berørt", som nylig ble utgitt, forteller Mette sin sykdomshistorie og hvordan den rammet hele familien.

- Boken er skrevet til dem som må leve med plager etter varig sykdom. Jeg tenker spesielt på dem som må være alene om det. Selv var jeg så heldig at jeg hadde et solid støtteapparat rundt meg. Venner, familie, mann og barn sto bi. "Dette får vi til sammen" sa mannen min, han har vært der for meg hele tiden. Da jeg var på det sykeste, var det derfor ensomt å være barn her i huset, selv om de hadde hverandre. Faktisk kunne hver av oss ha skrevet hver sin bok, for min sykdom har forårsaket en voldsom livsendring for oss alle. Mange mødre synes det er vanskelig når barna løsriver seg, men med meg er det motsatt. Barna våre er 15, 19 og 21 år gamle nå og jeg omfavner alle tegn på løsrivelse hos dem. Det gjør godt å se at de blir selvstendige, sier Mette.

- Jeg har vært igjennom mange faser, og etter hvert har jeg forsonet meg med min dødelighet. Døden lar seg ikke overse, men først skal jeg leve. På mange måter lever jeg sterkere nå enn før. Her og nå omfavner jeg alt!

Denne saken ble første gang publisert 22/08 2011, og sist oppdatert 06/05 2017.