Kirstens lillesøster, Anette Lupnaav, ble bare 45 år. Det ene øyeblikket var hun helt frisk, det neste ble hun rammet av en så kraftig hjerneblødning at livet ikke kunne reddes.

Kirstens lillesøster, Anette Lupnaav, ble bare 45 år. Det ene øyeblikket var hun helt frisk, det neste ble hun rammet av en så kraftig hjerneblødning at livet ikke kunne reddes. © Privat bilde

Aneurisme

En aneurisme er en utposning på en blodåre. Slike utvidelser kan finnes både på hovedpulsåren i bukhulen, i brysthulen, i hjernen og på pulsårene i armer og ben.

Aneurismer i hjernen er årsak til 3 prosent av alle hjerneslag og opptil 5 prosent av slagrelaterte dødsfall. Aneurismer gir sjelden symptomer før de brister, og kan bare oppdages ved en CT- eller MR-undersøkelse.

Operasjon er den eneste måten å behandle aneurismen på. Inngrepet er stort og risikofylt, og utføres derfor ikke før det anses som nødvendig.

Kirsten Lupnaav Martinsen sitter hjemme i Vestfossen i Buskerud, og husker dagen altfor godt: Hun var i frisørsalongen sin i Mjøndalen, travelt opptatt med forberedelsene til en mannekengoppvisning, da telefonen kom. Den var fra Glostrup sykehus i København. En kvinnestemme fortalte at søsteren Anette var innlagt, livstruende skadet av et hjerneslag. Kirsten hørte ordene som ble sagt, men fant ingen mening i dem. Hun hadde jo akkurat besøkt lillesøsteren, og da var det ingenting som feilte henne!

"Hun kommer ikke til å overleve. Du må komme hit," sa kvinnestemmen. Omsider nådde budskapet frem til Kirsten, og hun visste at hun måtte komme seg til København, fort.

- I løpet av noen timer var jeg på plass på sykehuset, der foreldrene mine og broren min var allerede. Anette ble holdt i live av en respirator. Hun var bare 45 år, men uten håp om en fremtid. Tidligere samme dag hadde hun vært på jobb som vanlig - og var helt frisk inntil hun skulle gå for å hente seg en kopp kaffe. Da, i løpet av et sekund, skjedde det. Hun falt bare sammen og kom aldri mer til bevissthet.

"Det beste for henne er om vi slår av respiratoren," sa legen. Han forklarte at Anette, uten å vite det, hadde hatt en aneurisme, en utposning på en pulsåre i hjernen. Da denne sprakk, forårsaket det en voldsom blødning i hjernen, og ødeleggelsene var så store at Anette ikke kunne overleve.

Vegret seg for sannheten

Kirsten ble i Danmark til etter begravelsen. Med i bagasjen hjem hadde hun ikke bare sorgen over sin døde søster, men også en gryende redsel for at hun selv kunne få livstråden revet av på samme brutale måte.

- Da respiratoren var slått av, Anette stelt og vi hadde fått tatt farvel, ba legen om å få snakke med min bror og meg. Han fortalte oss at den typen aneurisme Anette hadde hatt, var arvelig, og anbefalte derfor at vi lot oss undersøke.

"Vi har kommet så langt nå at dette kan opereres bare det oppdages før det er for sent," sa han.

Av grunner hun ikke helt kan forklare, lot ikke Kirsten seg undersøke før det var gått to år etter søsterens død.

- Jeg var frisk, hadde knapt vært syk en eneste dag, jobbet som en hest og stortrivdes med livet. Jeg nektet liksom å tro at jeg skulle ha en tikkende bombe i hodet. I denne perioden brakk jeg også benet og ble sittende stille et halvt år med et ødelagt kne. Det var ille nok for en "turbo" som meg, og bidro sikkert også til at jeg fornektet faren for at min søsters skjebne kunne bli min. Så dagene bare gikk. Jeg kom meg på bena igjen og begynte å jobbe like mye som før.

Etter hvert merket Kirsten at hun orket stadig mindre.

- Jeg, som alltid har vært positiv og glad, ble giddeløs og syntes at det aller meste var et ork. Da jeg også fikk påvist høyt blodtrykk, uten at jeg fortalte legen om søsteren min og den mulige arven, grep mannen min fatt i meg. "Nå går du til legen og ber om en undersøkelse av hjernen," befalte han. Forstå det den som kan, men fortsatt vegret jeg meg. Jeg bestilte ikke time før det en dag begynte å flimre for øynene mine og jeg besvimte. Da ble jeg redd.

Legen hennes sendte henne umiddelbart til skanning av hjernen. Undersøkelsen viste at det var "noe" der, og Kirsten ble henvist videre til Rikshospitalet der nye undersøkelser ble foretatt. Etter en lang og nervepirrende ventetid ble det klart: Kirsten hadde to synlige utposninger på en av årene i hjernen.

Sorg og takknemlighet

- Da jeg fikk beskjed om dette, ble livet mitt som en berg-og-dal-bane av følelser. Jeg fikk dødsangst og tårene trillet. Samtidig var jeg lettet for at det var blitt oppdaget, og at det var mulig å operere. Hadde det vært 10-15 år tidligere, ville det ikke vært noen behandling å få. Nå kunne legene gå inn i hjernen min ved hjelp av mikrokirurgi og sette en klemme rundt de to utposningene for å skille dem fra selve blodåren. Det hørtes fryktelig skummelt ut, men alternativet var enda skumlere, sier Kirsten.

"Du har gått rundt som en tikkende bombe. Før eller siden ville blodåren sprukket. Din søsters død har reddet ditt liv," sa legen som utførte operasjonen.

- Det var en sterk melding å få, og den fylte meg med en blanding av sorg og takknemlighet, sier Kirsten.

Hun savner fortsatt lillesøsteren sin veldig, og har tenkt mye på at også hennes liv kunne vært spart om hun var blitt undersøkt.

- Men samtidig vet jeg at det ikke er mulig å sjekke alle mennesker for å se om de har en arvelig defekt som gjør at pulsåren kan sprekke. Derfor dør noen, mens andre overlever. Slik er det dessverre bare. Nå som det er kjent at dette er en svakhet i min familie, vil barna mine heldigvis bli fulgt opp, akkurat som jeg selv vil bli resten av livet, sier 58-åringen.

Vil leve mer

Kirsten tilbrakte to uker på sykehuset etter den store og slett ikke ufarlige operasjonen. På forhånd hadde både hun og familien vært redd for at hun ikke skulle bli seg selv igjen etter inngrepet i hjernen.

- Da det første jeg spurte om etter operasjonen var om de hadde måttet fjerne mye av håret mitt, ble i alle fall mannen min beroliget, ler frisøren.

Etter en lang rekonvalesenstid der hun slet litt med korttidshukommelsen og surret litt med navn, er hodet nå like godt som det var før operasjonen, og livet er for lengst tilbake i normal gjenge igjen. Men Kirsten har gjort noen endringer etter dramaet hun har vært igjennom: Hun har begynt å trene, og har kvittet seg med en del overflødige kilo, for å få det enda bedre. Hun har solgt det store huset og kjøpt seg leilighet, for å få det enklere i hverdagen. Og hun har solgt unna to av de tre frisørsalongene hun eide, rett og slett for å få tid til å leve mer.

- Man får et litt annet perspektiv på hva som er viktig når man opplever hvor skjørt livet egentlig er. Nå blåser jeg i bagatellene og tar én dag av gangen, sier Kirsten. - Jeg nyter livet med mann og barnebarn, og er glad for at jeg er den jeg er.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!