June sto frem som mobbeoffer

All støtten har gjort meg sterkere

I forfjor opplevde June Gulli (19) i Bergen at vennene hennes begynte å ignorere henne. I løpet av kort tid var hun ensom om dagen, og gråt seg i søvn om nettene. Men så skrev hun om problemene sine i en skoleoppgave. Det endret alt.



 



- Kom inn, kom inn! Tenk at du har reist den lange veien bare for å møte oss, sier Hege Kristin Gulli (42) og smiler med hele seg. I trappen opp mot stuen i den store eneboligen på Flesland, står datteren June. Ektemannen Stig Ronny (46) og Junes tvillingbror Even André er også like smilende til stede. Fra første stund er det åpenbart at en vond tid er på hell, og at familien går lysere tider i møte.
- Det har vært et forferdelig år. Men heldigvis kan vi se at June har vokst på det som har skjedd, sier Hege som selv arbeider er lærer på ungdomstrinnet. Her bruker hun mye tid på å gjøre skoledagen bedre for dem som sliter sosialt og faglig. Da hun opplevde at datteren var en av dem som fikk problemer på skolen, ble det spesielt tøft.
- Når barna er små, kan foreldre mye lettere forsøke å ordne opp i konflikter. Det er derimot grenser for hva du kan legge deg opp i når de er 17-18 års gamle. Det beste vi kunne gjøre, var å trøste June og gi henne en trygg forankring her hjemme.


Ensomhet


Vi sitter på kjøkkenet hjemme i familiens enebolig i Fleslandsvika, en stille og landlig del av Bergen like ved flyplassen. Her har familien bodd i åtte år. Da de flyttet hit, var det drømmer og håp om at barna skulle få et trygt og godt liv utenfor bykjernen.
Men selv den skjønneste idyll kan slå sprekker. June hadde gode venner og gledet seg til hver skoledag på videregående. Men hun var ikke noen blåkopi av de andre jentene. Hun var ikke spesielt opptatt av å være kul, kle seg på en spesiell måte, eller se tv-serier som ikke interesserte henne. Hun ville være June. Kanskje var det det som var foranledningen til den vonde tiden.
June opplevde nemlig det mange kaller jentemobbing, eller "bitching". De hun trodde var hennes venner, snudde plutselig ryggen til henne. De andre jentene bestilte ferietur uten å be henne med, og de sluttet å snakke til henne. Hun var ikke lenger en av gjengen og ingen kunne eller ville forklare henne hvorfor.
- Jeg gruet meg for å gå på skolen. Det var en svært ensom tid, sier June stille. Det er ikke noe godt å minnes en lang periode da ingen banket på døren eller ringte henne, eller å tenke tilbake på sin egen 18-årsdag da hun ikke hadde noen å invitere. Bursdagen feiret hun alene hjemme med familien.
- Det var vondt å høre June gråte seg i søvn på sitt eget rom uten at jeg kunne hjelpe henne. Jeg hadde så lyst til å gjøre noe, men det var ikke så lett. Jeg kunne jo ikke akkurat banke noen opp, sier Even André som nesten hadde dårlig samvittighet for å være glad sammen med venner som kom på besøk.
- Det gjorde det jo ekstra ensomt - at Even hadde det så bra, sier June.
For foreldrene var det også tungt. Ingenting er verre enn at barna har det vondt.
- Vi var helt fortvilet. Vi så hvordan hun isolerte seg, og prøvde alt for å få henne inn i et nytt miljø. June fikk dårlig selvtillit og slet med å gå på skolen. Men i dag tror jeg hun har klart å snu alt til noe positivt, sier Junes foreldre Hege Kristin og Stig Ronny og smiler stolt av datteren.
- Jeg tror June har vokst enormt på det som har skjedd, og vi vet at det var riktig av henne å gå offentlig ut å fortelle hvordan hun hadde det.

Skoleoppgaven


Like før jul i 2011 valgte June nemlig å løse en skriftlig skoleoppgave ved å fortelle sin historie. Hun skrev en tekst om det som hadde skjedd mellom venninnene, uten å ane at nettopp denne teksten skulle endre livet hennes.
- Etter litt press fra mamma, sendte jeg inn teksten til debattsidene i Bergens Tidende. Det var meningen det skulle være anonymt, men det tok ikke lang tid før avisen kontaktet meg og lurte på om jeg ville stå frem i avisen, sier June som nølende sa ja til å fronte temaet. Og da hun først hadde gitt jentemobbingen et ansikt, ville alle ha tak i henne. June ble kastet ut i en virkelighet som viser at hun har mer enn nok selvtillit å bygge videre på.

(Saken fortsetter under bildet.)

 
- Jeg fikk utrolig mange henvendelser. Mange har det som meg, og både foreldre som er redde for barna sine, fagfolk og ungdommer som blir mobbet har tatt kontakt, sier June som i vår har holdt foredrag for Røde Kors, vært i radio og fjernsyn, og har blitt omtalt i mange av landets største aviser. Historien hun skrev som skoleoppgave, er allerede blitt brukt i skoleundervisningen flere steder.
- Det er blitt så mye at jeg har ikke rukket å lese alle henvendelsene en gang.

 

Livet blir bedre


I dag synes June livet har blitt lettere. Hun har fått ny selvtillit og nye venner - som ringer og vil ha henne med på ting. Og den tunge tiden hadde i alle fall en fordel - June begravde seg i skolearbeidet og fikk en høy snittkarakter da hun gikk ut av videregående. Til høsten begynner hun på folkehøgskole og i sommer skal hun til Syden sammen med en venninne.
Den har hun fått av Astrid Pedersen, som Hjemmet skrev om i forrige uke.
- Det var helt utrolig da hun ringte fra Haugesund, fullstendig overraskende, og sa hun ville gi meg en feriereise, forteller June. - Jeg hadde jo aldri møtt henne før, men ville gi meg en sydentur i gave.
- Jeg synes det var så trist at June ikke fikk feire 18-årsdagen sin, og ville så gjerne gi henne en gave. Og hun skal jo slippe å reise alene, sier Astri Pedersen som ga både June og en venninne en reise til Syden.
- Astri er en kvinne med et stort hjerte, sier Junes mamma, Hege Kristin, som synes det er rart men samtidig befriende å sende datteren ut i verden for å klare seg alene. Etter en tung periode i livet, er det godt å vite at datteren nå skal klare seg selv, og at hun ser ut til å gjøre det med en stor tro på at livet kommer til å bli bra.
- Vi har forsøkt å lære barna våre å være mot andre slik de vil andre skal gjøre mot dem. Men det funker tydeligvis ikke alltid, June har aldri ønsket å være som alle andre, hun har valgt å være seg selv, selv om det har kostet, sier Hege og får støtte fra datteren.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!