PASIENT: Birgitte måtte gjennom mange sykehusdøgn i Karibia, USA og Norge etter at hun ble skadet. © Privat

Lørdag 9. februar i fjor var Birgitte og gode venner ute og danset på et av utestedene i den lille byen Cabarete på nordkysten av Den dominikanske republikk, fire timer med bil fra hovedstaden Santo Domingo. Så våknet hun opp på sykehus. Alt mellom er strøket av minnet hennes.

– Det var dominikanske venner som fant meg i hovedgaten i byen, forteller Birgitte. – Jeg lå blodig i veikanten, var i sjokk og fullstendig forvirret. Men på den lokale legevakten ble jeg avvist. De sa jeg var overstadig beruset og burde komme meg hjem. Heldigvis tok vennene mine meg med til sykehuset.

Det var i siste liten, for like etter ankomst falt hun i koma. Etter skadene å dømme, mente legene at Birgitte hadde vært innblandet i en trafikkulykke. Kanskje hadde hun sittet på en motorsykkel og så hadde de involverte stukket fra åstedet? Men ingen vet. Ingen vitner meldte seg. Ingen har i ettertid kunnet fortelle hva som skjedde.

På sykehuset ble det fastslått at Birgitte hadde null i promille.

ELSKET CABARETE: Birgitte fikk ikke nok av atmosfæren og folkene på den karibiske øya. © Privat

Alvorlig skadet

– Etter er en tur ute med venner, er det vanlig at man får sitte på med en som kjører moped. Det er vanlig å betale litt til noen som kjører deg hjem. Det fungerer som en slags taxi. Kanskje gjorde jeg det også denne kvelden, forteller Birgitte når vi møter henne hjemme i leiligheten i Oslo.

– At jeg ikke vet hva som skjedde, er vanskelig, men jeg vet at det er vanlig å få en «blackout» og derfor ikke huske tiden før og etter at man har fått et kraftig slag i hodet.

Mens Birgitte lå i koma i Karibia, fikk tvillingsøsteren Susanne hjemme i Norge den dramatiske beskjeden om at søsteren var bevisstløs, og at tilstanden hennes var uavklart. Sammen med moren, faren og stefaren gjorde hun seg klar til å ta første fly til Den dominikanske republikk.

Dette var Birgittes andre opphold i Den dominikanske republikk. I Cabarete jobbet hun med å passe tre norske barn, og i tillegg brukte hun mye tid på frivillig arbeid med lokale barn. Ellers besto dagene av kiting, surfing og det gode liv sammen med norske og dominikanske venner. Slik som denne kvelden.

Slag-symptomer

Har du mistanke om at noen kan være rammet av hjerneslag, er det tre symptomer, de såkalte SOS-symptomene, du skal se etter:

S for Smil : Personen kan ikke smile normalt uten skjevhet

O for Over hodet: Personen klarer ikke å løfte begge armene over hodet.

S for Snakk: personen klarer ikke snakke meningsfylt.

Ved SOS-symptomer ring 113 øyeblikkelig.

FAMILIEN: Hjelpen og støtten fra tvillingsøsteren Susanne og moren Mirjam har vært helt avgjørende forteller Birgitte. © Marianne Otterdahl-Jensen

Ny dramatikk

På sykehuset begynte Birgitte sakte å våkne opp fra komaen.

Da sykepleierne skjønte at hun var i ferd med å komme til seg selv, tilkalte de sykehusets nevrolog. Han fortalte henne at familien hjemme hadde fått beskjed om hva som var skjedd.

Så ga han henne en mobiltelefon og insisterte på at hun måtte ringe hjem.

– Jeg husket bare ett nummer; nummeret til mamma.

Moren, Mirjam Karagøz, var på vei opp flytrappen da telefonene hennes ringte. Hun kjente ikke igjen nummeret på displayet da det ringte, men hun kjente igjen den svake stemmen. «Hei mamma. Det er meg. Jeg har det bra.»

– Det var en fantastisk beskjed å få forteller, forteller Mirjam. Vi hadde ikke ant hva som ventet oss. Lå hun i koma? Kanskje hun ikke levde? Den siste beskjeden vi hadde fått, var at det var en 50-50-sjanse for at det skulle gå bra.

Da familien ankom Cabarete, var Birgitte så pigg at hun i perioder var oppe og gikk. Selv om hun var sliten, lovet det godt.

Tilbakeslaget

Birgitte hadde vært ekstremt uheldig.

Hun hadde fått kramper i blodårer i hjernen, en komplikasjon som oppstår i ett av hundre tusen tilfeller, og det hadde utløst et infarkt.

Hun var delvis lammet på venstre side av kroppen, og det hastet med behandling.

Christin Lund

Skulle bare en tur i butikken

Martine (20) og mamma Mona var på vei for å kjøpe hundemat. Det korte ærendet forvandlet seg til et langt mareritt.

Hun ble flyttet til intensivavdelingen, men var ikke imponert over standarden på sykehuset og behandlingen.

– Blodårene mine var helt oppstukket og blå, og ubrukelige til å sette nåler for intravenøst. Falt sprøyter og utstyr på gulvet, tok de det bare opp igjen, og fortsatte å bruke det. En venninne på besøk observerte en bataljon med maur som marsjerte ut av madrassen min. En dag jeg våknet, lå sykepleieren som ble satt til å passe meg, i pasientsenga ved siden av.

Birgitte må le, men hun lo ikke da.

– Da de ønsket å tappe ut væske fra hjernen, sa jeg stopp. Det var ikke stedet for et slikt inngrep.

Via USA til  Norge

Til alt hell hadde Birgitte forsikringen i orden, og etter 14 dager ble hun fløyet til et sykehus i Miami.

For å unngå at hun skulle få for høyt trykk i hjernen, fikk de tillatelse til å fly under normal høyde.

TRENING: Store deler av dagen går nå med til trening for Birgitte.

– I Miami fikk jeg den beste behandlingen jeg kunne fått. Jeg hadde en egen sykesøster hos meg hele tiden. Rommet mitt så ut som en operasjonssal. Alt var det beste. Jeg ble operert to ganger i hodet, og etter hvert fikk jeg følelsen tilbake i de lammede delene av kroppen og kunne gripe og klemme med venstre hånd igjen. Jeg merket bedring fra dag til dag. Etter to uker ble jeg hentet av en dansk lege, som fulgte meg på flyet hjem til Norge, forteller Birgitte.

Hun ankom Norge i rullestol, og fremdeles har hun en lang vei tilbake til et normalt liv. Nå ventet tre måneder rehabilitering på Sunnaas sykehus, så en måned på Cato-senteret. Begge steder fikk hun daglig fysikalsk behandling og nå begynte bevegeligheten å komme tilbake. Små gjøremål opplevdes som store fremskritt: For eksempel å sette i en hårstrikk selv, eller gå på toalettet alene. Etter en måned reiste Birgitte seg fra rullestolen, og i påsken kastet hun krykkene.

Jeg får hele tiden høre at jeg ser helt frisk ut, men jeg sliter fortsatt med motorikken og balansen.

Birgitte Krabberød

Behandlingen tilpasses

– Dr. Frank Becker, medisinsk fagsjef ved Sunnaas Sykehus forteller at hjerneblødning kan være en form for slag. Den typen hjerneblødning som Birgitte opplevde kalles traumatisk hjerneblødning og det er gjerne typisk for pasienten å kunne føle seg bedre en kortere periode etter en ulykke før symptomene tiltar.

– Når en pasient skal rehabiliteres etter en hjerneblødning tilpasses tiltakene etter hva pasienten klarer, sier Becker.

 Sunnaas sykehus, hvor Birgitte var til opptrening, får ofte pasienter i den første fasen av rehabiliteringen. Deretter overtar kommunene.

– Vi har også møter med arbeidsgiver og familie. Det kan være en del skjulte problemer disse pasientene opplever, som vansker med konsentrasjon og planlegging i hverdagen etter en hjerneblødning, sier Becker.

FORELSKET: Birgitte drev med snorkling på Karibia og er vant til å ha et aktivt liv. © Privat

Fremtiden

– Jeg er vant til å ha et aktivt liv, med mye fysisk aktivitet. I Karibia drev jeg med vannsport, og jeg har klatret og praktisert yoga. Nå er det trening flere timer hver eneste dag for å komme tilbake til et normalt liv.

Hun har så smått begynt å løpe med fysioterapeuten sin, og én gang i uken får hun også behandling av refleksolog.

– Det går smått, men det går fremover. Jeg bruker mye energi på å gå riktig; det tapper meg for krefter. Jeg savner de hektiske hverdagene, fylt med jobb og aktiviteter, sier Birgitte.

VIL TILBAKE: Birgitte savner byen med lav puls og hvite strender. © Privat

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!