Jeg lar meg ikke knekke

Det er sommer, det er sol og i en villahage på Jessheim sitter en glad kvinnegjeng rundt et kaffebord. Da jeg kommer, reiser den ene av dem seg og kommer ruslende ned hagegangen. Det er Elbjørg Rognstadtangen Kristiansen. Hun går støtt og pent - uten rullestol, uten krykker, uten så mye som en spaserstokk. "Velkommen!" sier hun blidt og strekker frem en ringprydet hånd. Da jeg griper den, kjenner jeg at den er av plast.

- I morgen er det nøyaktig et år siden alt ble snudd på hodet, sier hun og ser ned på sine fire proteser: to hender og to føtter. Selv husker ikke Elbjørg noe som helst fra de dramatiske ukene i fjor sommer, da en bakterieinfeksjon holdt på å ta livet av henne.

- Det var 2. juni, bursdagen til mannen min. Jeg husker at jeg gikk på jobb om morgenen, deretter er alt blankt frem til slutten av juli, forteller Elbjørg. Inntil i fjor sommer jobbet hun i butikk på Jessheim. På det som skulle bli hennes siste arbeidsdag ba hun om å få gå hjem etter et par timer.

- Jeg hadde sagt at jeg frøs så fælt. Da mannen min kom hjem lå jeg på sofaen. Han trodde det var influensa, men etter et par dager var jeg blitt så dårlig, og hadde en slik forferdelig diaré, at han ringte etter ambulanse. De kom ganske kjapt, og merkelig nok hadde jeg snakket ordentlig og saklig med dem. De mente at jeg ikke var syk nok til å bli innlagt, så de rådet mannen min til å gi meg rikelig med drikke og dro igjen. Tre-fire timer senere var jeg blitt enda dårligere, og da ringte mannen min etter ambulanse en gang til. Jeg var blitt blå rundt munnen, og denne gangen bar det rett til intensivavdelingen på Ahus. Der ble jeg lagt i respirator i løpet av fem minutter.

De neste syv ukene ble Elbjørg holdt i kunstig koma. En pneumokokk-infeksjon - sannsynligvis via et utvendig sår eller en rift - som hadde spredt seg forårsaket blodforgiftning i hele kroppen. Utvendig fikk hun dype sår på armer, ben og nese. Nyrene sluttet å fungere, slik at hun måtte kobles til dialysemaskin. Hvert døgn ble 20 liter vann pumpet gjennom henne, noe som resulterte i at kroppsvekten økte med 40 kilo på noen uker. Tre ganger i uken ble hun senket ned i et såkalt "brannbad", for å rense sårene. For å reparere skadene på bena, ble det transplantert hud fra magen. I tillegg til amputasjonene, vitner dype, brannskadeliknende arr både i ansiktet og på kroppen om hva Elbjørg har vært igjennom.

- Heldigvis husker jeg ingen ting. Det var verre for mannen min. Han var hos meg to og tre ganger om dagen og hadde det helt forferdelig. Vår multihandikappede datter har ikke noe språk, og det er er uvisst hvor mye hun fatter, men også hun gråt mye denne tiden, sier Elbjørg.

Fortvilte venninner

Mens Elbjørg kjempet for livet, holdt venninnene seg oppdatert gjennom ektemannen. I stedet for å ringe ham hver for seg, utnevnte de Eva Trømborg som kontaktperson. Hun rapporterte videre til en vennekrets som ble stadig mer motløse. Da de fikk beskjed at det var gått koldbrann i Elbjørgs fingre og tær, begynte de å tvile på om de noen gang ville få se henne igjen. Også legene så mørkt på situasjonen.

- Den 24. juni ble hender og føtter kappet på henne. Da trodde vi at alt håp var ute, sier Eva Trømborg.

De fleste i venninnegjengen er tidligere kolleger av Elbjørg, og nå som i mange år før samles de en gang i måneden til lunsj hjemme hos hverandre. Den lystigste av dem alle er fortsatt Elbjørg.

- Jeg har ikke felt en tåre på grunn av dette. Folk sier at jeg må unne meg å sørge, men jeg føler ikke noe behov for det. Det fins ingen oppskrift på hvordan man skal takle slike ting, sier Elbjørg. Hun husker ikke datoen for når hun innså alvoret i situasjon.

- Det skjedde gradvis. Jeg tok ikke alt inn over meg på en gang, selv om det ble fortalt meg om igjen og om igjen. Det første jeg tenkte da jeg kom til meg selv var at jeg hadde lyst på kaffe, sukkerbit og røyk. Røyken har jeg forresten lagt på hylla - så aldri så galt, spøker Elbjørg.

I oktober i fjor kom hun til Sunnaas Sykehus, der hun ble i fem måneder.

- Der fikk jeg flott opptrening. Samtidig med meg var det en kar der- en kirurg - som var blitt rammet av nøyaktig det samme som meg selv. I tillegg til å miste hender og føtter, hadde han også mistet synet, stakkar. Vi har dannet "De benløse Fuglers Forening". Minimumskravet for å bli opptatt er tre amputerte legemsdeler. Fire eller fem, så sklir du rett inn, knegger Elbjørg. Galgenhumor har hun alltid hatt, men aldri har hun hatt så god bruk for den som nå.

Ulike reaksjoner

Elbjørgs datter Marthe (26) bodde hjemme til hun var 23 år. Da sykdommen rammet moren hadde hun bodd i omsorgsleilighet i to år, noe Elbjørg er sjeleglad for i dag.

- Marthe må mates og stelles, så det hadde ikke vært greit å ha henne hjemme nå, sier hun. Selv får Elbjørg hjelp av en personlig assistent 25 timer i uken.

- Tove hjelper meg blant annet opp om morgenen, får på meg proteser, smører brødskiver og går turer med meg.

Elbjørgs venstre håndprotese er av kosmetisk art. Den høyre håndprotesen kan hun åpne og lukke ved hjelp av elektroder og muskelbevegelser. Ektemannen har bøyd til en gaffel for henne slik at den sitter godt fast i høyrehånden.

- Jeg har med meg gaffelen min over alt, og den vekker en viss oppsikt når vi spiser ute. At unger titter synes jeg er greit, men når voksne folk gir seg til å nistirre, da reagerer jeg. For en stund siden glodde en dame så fælt på meg at hun holdt på å gå rett inn i en søyle. "Dette var rart, du!" sa jeg høyt til henne. Da forsvant hun i en viss fart.

Elbjørg har fått erfare at folk har ulike måter å reagere når noe tragisk har skjedd.

- Jeg har opplevd at folk jeg kjenner har snudd seg bort når de har fått øye på meg. Kanskje jeg burde henge på meg en plakat: "Ikke smittsomt". Noen mennesker behandler dette som en sensasjon. Andre mobiliserer alt de har av godhet og hjelpsomhet, og slike venner har heldigvis jeg, sier Elbjørg med klar adresse til venninnegjengen. Dagen i forveien har de vært hos Elbjørg og pusset vinduer og luket i hagen for at det skal se strøkent ut når Hjemmet kommer på besøk. Kaffebordet bugner av fersk kringle og deilige kaker som de har hatt med seg.

På Sunnaas lærte Elbjørg seg å sette delmål. Og målene hun satte seg, var ambisiøse.

- I fjor vinter skulle holdes fest for meg på jobben fordi jeg hadde vært der i 30 år. På den festen bestemte jeg meg til at jeg skulle gå noen skritt.

Og ganske riktig: Den 6. desember satt familie, venner og kolleger klare i kantinen på Storsenteret på Jessheim for å hylle Elbjørg. Opp gikk døren, og inn kom hun¿ gående! Riktignok godt støttet av sin mann og en venninne, riktignok - men like fullt gående.

- Der og da var det ikke mange øyne som var tørre, kommenterer venninnen Eva.

Kunne vært verre

- Jeg har en god mann, det har jeg alltid visst, men dette siste året har han vist enda flere gode sider enn jeg ante at han hadde, sier Elbjørg. - Etter hvert som jeg begynte å komme til sans og samling igjen, kom jeg på at jeg ikke hadde gitt ham noen bursdagspresang. "Jo," sa han, "det har du!" "Nei," protesterte jeg, "det har jeg da ikke!" "Du ga meg den fineste presangen jeg har fått noen gang," sa han, "du lever!"

- Mitt nyttårsløfte til meg selv i fjor var at jeg skulle gå uten rullator innen utgangen av januar. Den 29. januar klarte jeg det. En måned etter kastet jeg krykkene og klarte å gå noen skritt. Jeg kunne gå igjen, det føltes fantastisk! Om kvelden ble jeg liggende og glede meg til neste morgen da jeg skulle stå opp og gå.

- Den største utfordringen nå er å trene på å styre den bevegelige håndprotesen, jeg må lære meg å mestre den bedre enn nå, sier Elbjørg. Når hun skal sende SMS-meldinger, bruker hun armstubben.

- Hun taster mye raskere enn meg, sier hennes personlige assistent Tove.

Bortsett fra at Elbjørg har fått installert det hun kaller "spyl og føn" på do, er det lite i hjemmet hennes som vitner om at det bor en handikappet person der. Hun legger vekt på å leve mest mulig som hun gjorde før.

- I påsken var hun på dans og danset tre danser. Og for noen uker siden gikk hun Nordbytjernet rundt, opplyser venninnen Karin Rundberg.

Tre ganger i uken er Elbjørg på et rehabiliteringssenter der hun får fysioterapi og trening. Flere ganger har hun gått på sine to fotproteser fra Jessheim sentrum og hjem, en tur på drøye to kilometer. Selvfølgelig koster det. Selvfølgelig er det tøft.

- Det som har skjedd er svært alvorlig, sier hun nøkternt. - Jeg har fått et forferdelig handikap. På den annen siden er hodet mitt fortsatt helt i orden. Inni meg er jeg den samme. Jeg har fortsatt sterk vilje og godt humør. Ærlig talt så synes jeg ikke at livet mitt er blitt så veldig gærent. Det kunne vært verre.

- Og det sier hun ikke bare for å være kjekk, skyter venninnen Eva inn. - Hun mener det virkelig!

Denne saken ble første gang publisert 06/08 2010, og sist oppdatert 06/05 2017.