KJÆRLIGHET: Lena og mannen Raymond. (Foto: Britt Krogsvold Andersen)

2004: Faksimile fra Norsk Ukeblad.

Under kniven

Da Lena så seg selv i speilet første gang etter hjerneslaget, fikk hun sjokk. - Det var verre enn mitt verste mareritt. Jeg var skjev i ansiktet, hadde sonde i nesen og håret var barbert bort på halve delen av hodet. Det fortalte Lena til Norsk Ukeblad i 2004, i forbindelse med at hun var én av deltagerne i TV Norges «Ekstrem Forvandling». Ansiktslammelsen etter hjerneslaget hadde fått Lena til å se sur og bister ut. Det ønsket hun å gjøre noe med. - Jeg synes resultatet den gangen ble veldig bra, sier Lena, som også senere har foretatt en ansiktsoperasjon for å få mer liv og bevegelse i ansiktet. - Lammelsen er langt mindre synlig, men jeg er fortsatt ikke som andre. Jeg er blitt vant til at folk stirrer på meg og spør. At barn er nysgjerrige er helt naturlig, og jeg svarer når de spør om ansiktet mitt. Men etter hvert er jeg blitt mektig lei av stirrende blikk fra voksne, og at jeg hele tiden må forklare hva som er skjedd. Det må jeg snart få slippe.

- Mamma, mamma, du kiler, du kiler!

Det er latter og lek i sofaen hjemme i Utforveien i Narvik. Mamma Lena Klingan tuller og tøyser med eldstegutten Tobias (8) og lillebror Trym (4). Selv er hun akkurat kommet fra jobb, men tar seg tid til å leke med dem før hun og ektemannen Raymond (32) skal begynne på middagen.

Tobarnsmoren Lena elsker guttene sine. Hun sier så vakkert at de er hennes lys og håp for fremtiden.

Som alle andre mødre er hun kjempestolt av barna sine. Men Lena er kanskje litt mer stolt og litt mer takknemlig enn mødre flest. For at hun i det hele tatt skulle bli mor, var det ikke mange som hadde trodd. Aller minst de såkalte «ekspertene»...

Hjerneslaget

Det er høsten 1996. Narviks-jenta Lena Klingan er 23 år, og går på reiselivslinjen på Høgskolen i Lillehammer. Hun er ivrig student, og aktiv håndballspiller. Hun lever og spiser sunt, og er i utmerket form.

I slutten av september plages hun av en merkelig form for hodepine. Den sitter i bakhodet og stråler fremover. Virkelig ille blir det, og til slutt oppsøker Lene lege. Han forteller henne at dette er den klassiske formen for migrene.

Lene bor i kollektiv sammen med fem andre studenter. Om morgenen den 4. oktober sitter hun ved frokostbordet sammen med dem. Plutselig, helt uten forvarsel, faller Lene om, og deiser rett ned i bordet. Så begynner hun å kaste opp.

Én av studentene ringer ambulanse, og Lene kjøres i all hast til sykehuset i Lillehammer. Det er hjerneslag, men fordi rapporten fra legen sier «migrene», blir hun liggende ubehandlet på sykehuset. Først to dager senere blir det tatt CT, og en foreløpig diagnose som sier «svulst på hjernen», blir stilt. Lena sendes i hui og hast til Rikshospitalet i Oslo, der hun blir operert av kyndige kirurger.

Alt må læres på nytt

Lene husker bare deler av resten av året 1996. Husker bare glimtvis oppholdet på Rikshospitalet og Sunnaas sykehus. Husker bare glimtvis at hun visste hvordan man kunne snakke, sitte, spise og gå - men at hun ikke fikk det til.

Hun husker tårene. Husker den dype fortvilelsen over at alt måtte læres på nytt i livet, og legenes ord om at hun ville bruke mange år, kanskje fem-seks, før hun ville være i stand til å lære å gå igjen. Lena husker tårene og fortvilelsen - men også styrken hun hadde i seg. En stemme inni henne som sa at de såkalte «ekspertene» tok feil. Hun skulle tilbake til livet...

En lang kamp

Det er desember 2010. Lena er blitt 38 år, og er tilbake i barndomsbyen Narvik. Hun kan gå og løpe. Hun trener yoga, er aktiv i Røde Kors og i full jobb. Hun er gift og har to sønner.

Lena forteller at hun har et godt liv - og innrømmer at hun er stolt av seg selv. Hun forteller at hun har en sterk vilje og at hun er sta. Ufattelig sta. Det er det som har reddet henne - og brakt henne dit hun er i dag.

Sine første skritt tar hun allerede i mars 1997, kun fem måneder etter hjerneslaget, etter intens opptrening på Sunnaas. Senere på året lærer hun å kjøre bil igjen, og når høsten kommer, er hun tilbake på skolebenken.

Året etter rammer skjebnen henne brutalt igjen. Lenas mor, hennes store støttespiller og beste venn, dør plutselig. Det er et voldsomt slag, og hun tar en pause fra studiene.

Lena tar opp lommetørkleet, og visker langsomt bort tårer som renner nedover det høyre kinnet mens hun forteller dette.

Morens bortgang - og hennes egen sykdom. Mange ville ha gitt opp, men Lena kjemper videre. I år 2000 får hun en bachelorgrad i økonomi og reiseliv. Året etter blir hun cand.mag. etter pedagogisk grunnfag.

Ikke mange månedene senere møter hun den store kjærligheten, Raymond. De møtes på byen, og ender opp på samme nachspiel. Der blir de sittende og prate sammen gjennom hele natten. Noen uker senere gir han henne den flotteste komplimenten hun noen gang har fått. Hun er, ifølge Raymond, den personen som har den vakreste personligheten av alle mennesker han har møtt.

Livet smiler igjen

Raymond er den første kjæresten etter hjerneslaget. Hun har trodd at ingen mann ville takle den ballasten det er å bli sammen med henne. Men Raymond har den styrken - og modenheten. Attpåtil er han seks år yngre!

To år senere får de sitt første barn - født med keisersnitt. Legene er skeptiske. Både til graviditet og til morsrollen. Vil Lena tåle en slik belastning?

Selv føler hun sterkt at dette er både noe hun ønsker - og vil klare. Fire år senere blir hun mamma igjen.

Lena opplever stor lykke på hjemmebane, men på jobbfronten går det ikke like bra. Til tross for topp utdanning, får hun ingen jobb.

Lena søker minst 40 jobber, men når aldri opp. Det blir aldri sagt, men hennes sykdomshistorie er nok årsaken. At hun hele tiden blir oppfordret til å søke uføretrygd, når alt hun vil er å være i jobb og gjøre en innsats i samfunnet, gjør situasjonen ekstra frustrerende.

Etter år med avslag og skuffelser, tar hun videreutdanning på lærerprofesjonsstudiet PPU for å ha en mulighet på arbeidsmarkedet.

Og i januar i år snur lykken. Hun søker stilling som tilrettelegger i attføringsbedriften Agenda i Narvik, der oppgaven hennes er å hjelpe og motivere mennesker som av ulike grunner, fysiske eller psykiske, trenger litt bistand til å komme tilbake i jobb.

Ingen andre kan vel fylle en slik stilling bedre enn Lena. Hun får da også jobben.

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!