Kari fra "Ingen grenser":
- Jeg er mer enn det du ser
Kari Sangro Olestad har cerebral parese (CP). Sammen med Lars Monsen har hun forsert 400 kilometer villmark.
«Ingen grenser» på TV
1. nyttårsdag var det premiere på en ny runde av NRK -serien «Ingen grenser».
Her leder Lars Monsen en ekspedisjon på 11 mennesker fra 22 til 65 år som har ulike former for funksjonsnedsettelse.
Ekspedisjonen starter fra svenskegrensen i Femundsmarka og går til Dovre.
Det endelige målet for gruppen er å nå toppen av Snøhetta. Distansen som tilbakelegges, er 400 km.
Siste episode går søndag 5. februar.
Kari Sangro Olestad (31) har imponerert hele Norge når hun på sine to ustø ben går og går i villmarken sammen med Lars Monsen og 10 andre med funksjonsnedsettelse.
- Mitt viktigste motiv for å delta var at jeg ville vise at jeg er mer enn det folk ser, sier hun.
- Må ikke være bitter
Budskapet hennes er gripende: La deg ikke lure av et utseende. Bak rykninger og grimaser kan det være et tenkende menneske med samme behov og ønsker som deg.
Kari er en liten og nett ung kvinne med et stort smil og et vinnende vesen. Hadde det ikke vært for at hun sliter med spasmer og ufrivillige bevegelser, ville Kari vært som «alle oss andre ». I hodet er hun frisk.
Men det har vært tydelig for henne gjennom livet at medmennesker ikke så lett forstår akkurat det.
- Jeg sier til meg selv at jeg ikke må være bitter, men se positivt på ting. Det er ikke alltid like lett. Hvorfor meg? Hvorfor fikk jeg alle disse utfordringene og problemene? Spørsmålene trenger seg på når jeg har dager som er vanskelige, innrømmer hun.
Dramatisk fødsel
Det å ha ufrivillige bevegelser er en stor fysisk jobb. Hvert eneste minutt i våken tilstand bruker Kari musklene sine for å jobbe imot rykningene.
Det har gitt henne overarmer som Marit Bjørgens, uten at hun har trent særlig mye.
- Bare når jeg sover, klarer kroppen å slappe av.
Karis historie starter med en dramatisk fødsel der det meste gikk galt. Moren hennes hadde gått nesten tre uker over termin da fødselen satte i gang. Legen som undersøkte henne, kjente ikke at barnet lå i seteleie.
- Jeg satt fast, og det tok så lang tid før de fikk meg ut at jeg ble påført både hjertestans og hjerneblødning. Men på mirakuløst vis klarte de å gjenopplive meg. Foreldrene mine fikk beskjed om at jeg hadde fått skader, men ingen kunne si noe om omfanget.
Et keisersnitt ville forhindret skadene.
Vanlig barndom
Hadde legene den gangen forstått at hun var en stor baby som ikke lå riktig vei, kunne Kari ha fått et liv som frisk.
- Samme hvor løsningsorientert jeg forsøker å være, så er dette bittert å tenke på. Mine foreldre søkte aldri om erstatning for tabben, og nå er det for sent, sier hun.
Som liten gikk Kari i en barnehage med andre funksjonshemmede barn. Den gangen gjorde det henne ikke noe - hun tenkte ikke over det. I dag, som voksen, er det derimot litt leit å tenke på.
- Min intellektuelle kapasitet har det aldri vært noe i veien med. Jeg har følt meg som andre. Det er tungt nærmest å bli sett på som tilbakestående, understreker hun.
Men hun ser også at hun fikk en vanlig barndom med to foreldre som gjorde alt de kunne for henne. De oppmuntret og støttet henne, og sa de tingene som ga henne styrke og livsglede.
Å vokse opp i Nybygda ved Brumunddal var på mange måter trygt og godt.
Ble gjort narr av
- Problemene startet da jeg begynte på skolen. Fordi jeg så annerledes ut og slet med ufrivillige bevegelser, tok de andre avstand fra meg. Heldigvis hadde jeg en venninne på barneskolen.
Kari ble ertet. Umodne gutter gikk bak henne og etterlignet måten hun gikk på. De gjorde narr av grimasene som hun ikke klarte å kontrollere.
- På ungdomsskolen hadde jeg det så vondt at jeg ofte sa at jeg var syk, selv om jeg ikke var det, slik at jeg kunne bli hjemme. Jeg orket ikke å bli gjort narr av. «Ikke bry deg om dem,» sa mor og far, men slikt er lettere sagt enn gjort. Mobbingen gikk voldsomt inn på meg, forteller Kari.
«Har du drukket nå igjen - er du full, eller?» Slike kommentarer falt. Ingen lærere grep inn. Kanskje så de ikke det som skjedde.
- Jeg hadde så lyst til å rope til alle at jeg ikke hadde bedt om å få CP, men i stedet for å bli sint der og da gikk jeg hjem og var sint og lei meg, minnes hun.
Vil klare seg selv
Da Kari søkte videregående skole, fikk hun ikke søke på vanlig måte. I stedet måtte hun be om opptak på særskilt grunnlag.
- Jeg fikk bare muntlige karakterer og ingen studiekompetanse etter endt skolegang. Med andre ord: Jeg fikk ikke muligheten til å vise hva jeg kan. I ettertid har jeg følt meg veldig stigmatisert.
Kari understreker at hun ikke vil fremstå som en person som bare klager.
Hun ønsker å fortelle sin historie for å bidra til at andre i en tilsvarende situasjon ikke skal oppleve de samme hindringene.
- Overalt hvor jeg ferdes, trekker folk konklusjoner om meg på bakgrunn av det de ser. Jeg opplever hele tiden at folk snakker over hodet på meg, eller at de prater til meg som om jeg var et lite barn. Det er sårt, og det vil jeg at alle skal vite, sier hun ærlig.
Folkehøyskole ble redningen
Venner er viktig for helsen. Redningen for Kari ble å gå ett år på folkehøyskole i Moi, midt mellom Stavanger og Kristiansand. Dette skoleåret snudde Karis liv. Der fikk hun venner og ble inkludert.
- På skolen gikk friske og funksjonshemmede sammen. De vennene jeg har omgang med i dag, fikk jeg der. Det var et fantastisk år, og fremdeles blir jeg glad når jeg tenker på det, skryter hun.
De siste årene har Kari bodd i egen leilighet i Hamar. Den eneste hjelpen hun har, er vaskehjelp én gang hver 14. dag.
- Jeg har jobbet i NAV siden 2005. Å arbeide betyr mye for meg. Drømmen hadde vært å jobbe med interiør og design, eller som idrettsinstruktør, sier hun med et smil.
Kari er av den typen som vil klare seg selv, og som ikke vil ligge noen til byrde. Derfor har hun ikke støttekontakt.
- Jeg orker ikke tanken på at noen skal få lønn for å være sammen med meg. Tidligere hadde jeg støttekontakt. Jeg glemmer ikke da hun møtte en venn og sa: «Jeg er på jobb.» Det kjentes trist at den eneste måten å få en venn på var ved å betale vedkommende.
Ikke kjæreste
Iblant reiser Kari på besøk til vennene hun fikk da hun gikk på folkehøyskole. I Hamar har hun liten omgang med andre - hun savner å ha et sosialt liv.
- I perioder føler jeg meg veldig ensom. Det er ikke uvanlig at det eneste besøket jeg har, er vaskehjelpen annenhver uke. Jeg tror folk synes det er vanskelig å være sammen med meg fordi jeg ikke klarer å uttrykke meg like tydelig hele tiden, forklarer hun.
Det rare er at hele intervjuet har gått fint. Det er lett å forstå hva Kari sier. Da jeg kommenterer det, sier hun at det er fordi hun er hjemme hos seg selv og føler seg trygg. Når hun er borte, blir hun usikker, og da tiltar de ufrivillige bevegelsene.
- Jeg rømmer fra de tunge tankene med å handle. Jeg elsker å shoppe og bruker mye tid i butikker. Nå er det også et lyspunkt å tenke på villmarksturen jeg var på. En dag gikk jeg mer enn en mil. Så langt hadde jeg aldri gått før, og det var en seier å klare det.
- Hva med en kjæreste?
- Jeg har ikke hatt kjæreste, og det ville vært en løgn å si at det ikke har vært en sorg. Men de siste årene har jeg innsett at jeg er født inn i denne verden for å være alene. Det hjelper å akseptere situasjonen, understreker hun.
- Et blodslit
Kari er takknemlig fordi hun fikk være med i «Ingen grenser ». Nå i ettertid ser hun at det ble en flott utfordring som har gitt henne nye venner.
- Men det var et blodslit. Vi var på tur i juni og juli, og det var bare drittvær. Turen var veldig tøff. Jeg klarte ikke hele tiden å se hvor fint vi hadde det.
- Jeg var så sliten at det til tider var vanskelig å holde humøret oppe. Jeg var nok den som raskest tok til tårene, sier Kari og smiler.
Trykk her og følg Klikk Helse på Facebook
Meld deg på vårt nyhetsbrev og få ukentlige oppdateringer på epost
Les også:
Tore (52) syklet Birken i blinde.
Vibeke bad oss publisere dette etter at hun døde
Denne saken ble første gang publisert 04/02 2012, og sist oppdatert 30/04 2017.