James May vurderer å kjøpe en Volvo. Han mener det er som å gå til tannlegen: Det er noe du er nødt til å gjøre før eller siden, man kan derfor like gjerne få det overstått.

Jeg har heldigvis gått jevnlig til tannlegen. Og jeg har nå min tredje - eller er det fjerde? - XC90. Så når jeg påføres ytterligere år og knærne mine begynner å verke, kan jeg være litt mer dristig i valget av bil.

For ikke så lenge siden ville jeg kjøpe en Jaguar. Den ville kledd ørehårene og månen min, samt min velkjente evne til å dukke opp uten kontanter. Jeg skulle ha beundret de lekre linjene og pepperbøsse-hjulene, og på slutten av arbeidsdagen ville jeg sett fram til å krype inn i den myke og beroligende skinnkokongen for å kjøre stille og forræderrisk raskt hjem.

Men beklageligvis har Jaguar på mange måter fullstendig forlatt dette markedet nå. Jaguarer er bråkete og harde, og egentlig meningsløse for alle som er over sju år gamle. Dette har gitt meg et problem. Jaguar vil ikke ha meg som kunde lenger, og derfor¿

Jo da, 5-serien til BMW dekker alle mine behov. Spesielt 530d stasjonsvogn, men likevel. Jeg ser noen ganger på folkene som kjører dem, og da tenker jeg: «Ville jeg likt at du kom hjem til meg på middag i kveld?» Som regel er svaret: «Nei». De ser ikke ut til å kunne på en interessant samtale, med mindre du jobber i sementbransjen.

Jeg kunne pratet i timevis om Audier og Mercedeser, men det virker som om de kjøres av menn i billige dresser med trofédame i baksetet. Og det er også hensiktsløst, for saken er nemlig den: Da jeg fylte 54 år i april, bestemte jeg meg for at jeg ville ha en Bentley.

Bestefaren min pleide alltid å kjøre Bentley. Store R Type og S Type. Jeg fikk ofte sitte på fanget hans og styre. Og han sendte sjåføren sin - Stancliffe het han - for å hente meg på bussholdeplassen etter skolen.

De lokale guttene i Doncaster likte å se at snørrungen fra privatskolen gå av bussen og inn i en sjåførkjørt Bentley. De likte det nesten like mye som Chelsea-skjerfet mitt.

Men med en gang døra til den enorme maskinen ble stengt, kunne jeg ikke lenger høre hånligheten deres. Og når jeg satte meg i det flotte baksetet, bak den solide C-bjelken, kunne jeg ikke lenger se håndbevegelsene deres.

For mange dreier Bentley seg om Le Mans og duster i stråhatter, men for meg var en Bentley en fredfylt øy - et stille paradis i en verden full av problemer. Den var i hvert fall mye bedre enn pappas Cortina. Eller mammas grusomme Boble.

Nå er jeg egentlig ikke særlig interessert i sedaner, og Rolls-Royce Ghost er en bedre bil, men jeg er faktisk interessert i en Bentley Continental. Det er rart siden jeg pleide å mislike den intenst. Jeg likte ikke hekken på den, og den oppførte seg som en ustødig lekter. Den virket å passe best utenfor et moderne hotell med juksesøyler og dilldall. Bak rattet ville alltid være litt bekymret fordi motoren foran dashbordet av treverk egentlig stammet fra en Folkevogn. Så jeg noen kjøre en Continental, glefset og snerret jeg.

Men så en dag begynte jeg plutselig å like Continental. Jeg aner ikke hvordan eller hvorfor. Den har samme form, samme tyske motor og er fremdeles en flåte på veien. Og likevel¿

Kanskje det er litt som en strikkejakke. Jeg har alltid flirt foraktelig av folk i strtrikkejakke, men i fjor kjøpte jeg en og nå beklager jeg at sommeren er her. For da får jeg ikke brukt strikkejakka. Jeg elsker strikkejakka mi, og jeg vurderer å kjøpe noen flere, i ulike farger. Kanskje i polarblått.

Jeg har etter hvert skjønt at jeg har endret meg, fått andre preferanser. Derfor lysten på Continental. Men under all fernissen har den faktisk endret seg, bitte litt. Den nye V8-motoren startet kanskje første gang i en Audi, men i Bentleyen knurret og snerret den. Nye hjul og lykter har gjort en eminent jobb med å skjule at dette langt fra er den vakreste bilen i verden. Grillen er blitt en massiv greie, og jeg elsker det.

Det har også skjedd en del endringer under karosseriet. Kreftene fra åtteren kommer ikke som ketchup, men på samme måte som majones fra tube. Mykt og kontrollert. Den er stor og robust, og lett å håndtere.

Jeg har kjørt Continental V8 både på et islagt vann i Sverige og langs den franske Rivieraen, og den er en drømmebil. Gøyal. Rask. Hissig. Og fast i svingene, tross høy vekt. Men ytelsene og kjøreegenskapene til tross, den har svampete seter og myke fjæringer. Den er ikke engang spesielt kostbar. Jo, jeg innrømmer at 123 000 pund er veldig mye for "en bil", men for en bil med prestisjemerke er det billig. I hvert fall når du ser på hva Ferrari og Aston Martin og Lamborghini krever for tiden.

Så Bentleyen ville altså vært perfekt. Den vil minne meg om bestefaren min, og gjøre meg lykkelig.

Men hold an, hva skjer? Nå sier Volkswagen etter sigende at neste generasjonen Bentley Continental skal dele plattform med Porsche Panamera. Det ryktes at den vil bli mye mer sportslig.

Og for å forberede markedet, vil den utgående modellen få fastmontert hekkspoiler, granittfjæring og seter som er lagd av pigger. Versjoner av den nye bilen - som er merket RS - er blitt observert under testing på jævla Nürburgring. De har altså gått tilbake til røttene, og lagd en sporty lastebil. Jeg kan nok om disse sakene til å si følgende: Det funker ikke. Sports-lastebiler er dumt.

Hvorfor har de gjort dette? Jeg er ikke alene her ute. Jeg er ikke den eneste middelaldrende fyren som vil ha 500 hester uten at tennene skrangler ut hver gang man kjører over en liten veihump. Men det er tydeligvis slik det blir.

Så dermed, James May, vi ses i Volvo-butikken.

Les også:

Her er Jeremy Clarksons favorittbil

- Får alt annet til å virke gammeldags

Dette er den mest komplette superbilen

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!