Hvor går grensen mellom det spesielle og det sære? Det har vi grunnet på mens vi har kjørt Mini Countryman og Nissan Juke. Dette er to biler som tar'n ganske langt ut.

Den ene er en Mini som nærmer seg maxi, nesten like tung som en familiestasjonsvogn og nesten 1,6 meter høy. Testbilen har firehjulsdrift og massevis av utstyr, med skinnseter, to takluker, navigasjonsanlegg og stereo fra Harmann/Kardon som eksempler. Fraprisen med 1,6-litersdiesel, rundt 300 000 kroner, er blitt til 426 770 kroner for testbilen. Mini er eid av BMW, et merke som vet å ta seg betalt for ekstrautstyr.

Den andre er en designbil fra Japan. Nissan Juke ble aldri bygd for å vinne en bagasjeromstest, men for å vinne hjertet til dem som ønsker noe særegent. Høyden gir SUV-assosiasjoner, men bare toppversjonen fås med firehjulsdrift. En 1,6-liters bensinturbo med hele 190 hk lover rask framferd, en trinnløs girkasse bør gi komfort. De mange hestekreftene sender prisen for testbilen over 400 000 kroner. Slik sett stiller de ganske likt, akkurat som de også gjør i størrelse og konsept.

Mini Countryman og Nissan Juke 2011=

Mini Countryman interiør. © Foto: Terje Bjørnsen

Mini Countryman er god å kjøre

Mini Countryman Cooper D All4 er det lange navnet på den tross alt korte bilen. Lengden på 4,1 meter gjør at den får plass i parkeringsluker du aldri ville prøvd deg på med en familiestasjonsvogn. Selveste parkeringsdrømmebilen er den likevel ikke, for firehjulsdriften gjør svingdiameteren uventet stor.

Stor føles den også på andre områder. Send den opp i god fart på motorveien, og det kjennes som om du marsjer fram i en langt større bil. Med hjulene i hvert sitt hjørne er den stabil. Tyngden er med på å skape ro. Understellet er langt mer smidig enn i en vanlig Mini Cooper.

Det ser ut kanskje som om vi beskriver en småkjedelig bil, men bilen skifter karakter når vi tar av fra motorveien. Den blir mindre maxi, mer Mini. Du trenger ikke mer enn én skarp sving for å fastslå at BMW ikke sender junioravdelingen over til England når en ny modell skal skapes. Her ligger konsernets fulle ekspertise bak.

Countrymans veigrep er nesten overdrevent godt. Vi har prøvd igjen og igjen, men det er nesten umulig å bringe den ut av fatning. Grepet i forhjulene er bemerkelsesverdig godt. Den går dit du peker med rattet, og hekken følger nøytralt på. Det er ikke bilen som setter grenser først, men veistandarden, runde skilt med tall i veikanten eller sjåførferdighetene.

Det vil si: Motoren er en begrensning. 112 hk og 270 Nm holder til det meste normalt lovlydige personer ville finne på, men her skal kraften gå til fire hjul og mye luft skal presses til side. Lang utveksling i sekstrinnskassa hjelper ikke akkurat på. Derfor har du ikke følelsen av kraftoverskudd i Countryman Cooper D. Du må helt ned i tredjegiret for at den skal kjennes kjapp. Da greier den 60-100 km/t på 6,7 sekunder, som er et godkjent resultat for en liten SUV med dieselmotor av normalstørrelse.

Mini Countryman og Nissan Juke 2011=

KJØRER BRA: Countrymans veigrep er nesten overdrevent godt. Vi har prøvd igjen og igjen, men det er nesten umulig å bringe den ut av fatning. © Foto: Terje Bjørnsen

Dårlig ergonomi

Godkjent er derimot ikke støynivået i Countryman. Nå får Mini dieselmotorer fra BMW (inntil i fjor kom de fra PSA), og den knurrer. Tomgangsstøyen er på billigbilnivå, og knurringen følger deg opp til hjulstøyen tar over. Dessverre er også den for grov.

Vi venner oss heller ikke til interiørdesignen. Heldigvis kan farta leses digitalt i et felt i turtelleren, som står ved rattet. Det store speedometeret midt på dashbordet er nemlig direkte uhensiktsmessig for sjåføren. Det eneste det er godt for, er om du liker å ha en unge i baksetet som gnåler "pappa, nå kjører du i 65, men her er det bare 60". Strekker du høyre arm helt ut, når du kanskje fram til en samling til dels viktige betjeningsknapper som er plassert bak girspaken. Særlig dårligere ergonomi finnes ikke i biler bygd i 2011.

Countryman overrasker med å romme fire gjennomsnittslange menn uten problemer. Bagasje ut over rent undertøy og tannbørste bør de derimot ikke ha med seg, for lasterommet er kort og grunt. De 450 literne Mini oppgir, omfatter tydeligvis også den tomme reservehjulsbrønnen. Mangelen på reservehjul kan du ta som et hint om at Countryman ikke er en terrengbil, til tross for navnet og firehjulsdriften.

Les detaljert test av Mini Countryman Cooper D All4 her.

Mini Countryman og Nissan Juke 2011=

Nissan Juke interiør. © Foto: Terje Bjørnsen

Nissan-finte

Juke betyr blant annet "finte". Dette er en designfinte som får mange til å glane og noen til å le. Om de ler fordi de blir glade av å se Juke, eller fordi de synes den er latterlig, vet vi ikke. Vi nøyer oss med å si at fronten er noe for seg selv, med ett sett lykter nesten oppå panseret og ett sett på mer normal plass. Hekken har former så fjernt fra tradisjonell SUV som en kan komme.

Med smalt og kort tak og skrånende vindusruter er Juke trangere enn Countryman innvendig. I baksetet skaller en gjennomsnittsnordmann i taket, mens knærne butter mot forsetet. Bagasjerommet er som i en småbil. Testbilen har skinnseter og stereoenhet med en liten naviskjerm, men kvalitetsfølelsen sladrer om at Juke i utgangspunktet er en billigbil (billigste versjon koster 220 800 kroner).

Det er kombinasjonen av 190 hk fra bensinmotor, firehjulsdrift og trinnløs CVT-girkasse som sender prisen til himmels. Når bilen er dyr, trang, enkel og har et pussig utseende, bør drivlinja være god.

Det er den ikke.

Mini Countryman og Nissan Juke 2011=

BLIR LURT: Det trinnløse automatgiret gjør at du ikke føler at du har 190 hk. © Foto: Terje Bjørnsen

Dyr i drift

Én ting er at den bruker 0,89 l/mil i vår faste forbruksrunde, rundt 50 prosent mer enn Minien. Det er for mye - det holder ikke å skylde på bensinmotor og automat. Det finnes mange små turbomotorer som går billig, også med automatgir. Det betyr ikke bare at du må innom bensinstasjonen mye oftere. Det betyr også at du kanskje aldri finner den som vil gi deg en anstendig pris for din brukte turbo-Juke.

Noen vil si at å sammenligne en 112-hesters diesel med en 190-hesters bensinmotor er som å sammenligne epler og pærer. Enig, hadde det ikke vært for at det trinnløse automatgiret gjør at du ikke føler at du har 190 hk. Når du kjører normalt, slurer automatikken bort det som burde vært sugende akselerasjoner. Med en lyd som fra en støvsuger freser motoren opp i turtall, uten at fartsøkningen rimer med lyden. Kjørefølelsen blir redusert av at gassresponsen endrer seg med ulik fart og belastning.

Først når du tråkker ordentlig til, blir det riktig fart på sakene. Bestenoteringen for 60-100 km/t er på 4,6 sekunder, men da pøser du også bensin ned i sylinderne.

Legg til at den støyer klart mer enn den langt fra støyfrie Minien på alt annet enn tomgang. Eller at understellet ser det som sin plikt å fortelle deg om hver eneste ujevnhet på vårløsningsveier. Uansett har vi svaret på det vi grunnet på:

Mini Countryman er en spesiell bil. Nissan Juke i denne utgaven er for spesiell. Den er bare sær.

Les detaljert test av Nissan Juke 1,6 DIG-T CVT her.

Vi Menn Bil Top Gear mener

Nissan Juke sikrer deg oppmerksomhet. I versjonen vi her har testet, vil den også tømme kontoen din, ryste deg på ujevn vei og gjøre ørene slitne. Juke er et eksempel på noe uvanlig: Den er bedre i billige versjoner.

Mini Countryman har svært gode veiegenskaper og er moro å kjøre. Også den har klare ulemper, som støynivå, designertull i interiøret og en girutveksling tilpasset autobahn. Det skygger likevel ikke over det faktum at dette er en god bil.

Les også:

Gode bruktbiler i kompaktklassen

Dette gjør bilen billigere

Vil du ta lappen? Lær om elg!

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!