Flawsome

Flawsome er en sammenfatning av de amerikanske ordene flaw og awesome, noe Raushetens Tid-forfatter Kathrine Aspaas oversetter til «feiltastisk». For hvem er det som har bestemt at man må være helt feilfri, for å være fantastisk?

Det er 2013, februar og Oscar-utdeling. Jennifer Lawrence (23) er nettopp blitt annonsert som vinneren av prisen for beste kvinnelige hovedrolle, som den nest yngste i historien.

Sekunder senere, setter hun ny rekord. Hun blir den aller første til å gå på trynet når hun skal motta Oscar-prisen, en pallplass det kanskje ikke er like kult å ha. Eller?

- Jeg falt fordi jeg tenkte på kake, flirer hun uhøytidelig i etterkant.

Og vips, så går vi på trynet også; vi faller for henne. Ikke fordi vi er særlig skadefro, men fordi det er noe så befriende med en kjendis som snubler, reiser seg igjen, kimser av det og tenker på kake. Akkurat sånn som vi gjør, nesten hele tiden. Jennifer Lawrence er rett og slett ...flawsome.

Hva er «flawsome»?

Flawsome er et relativt nytt begrep, og en blanding av de amerikanske ordene flaw + awesome.

Å være briljant, selv om du ikke er feilfri - ja, litt sånn som klønete Jennifer Lawrence er, selv om hun kanskje bare er to venstreføtter fra å være det.

Flawsome-begrepet ble lansert av trendforskerne i selskapet Trendwatching i 2012, som en av årets ti viktigste konsumtrender.

Opprinnelig ble det brukt for å beskrive selskaper i næringslivet som viste seg for å være menneskelige, men det kan brukes om både firmaer og folk, som er åpne og ærlige om sine egne feil.

Som snur det negative til å bli noe positivt, som faller og ler av det - om det er at man metaforisk går på snørra i kjærligheten, i livet eller rent bokstavelig. Sånn som J-Law for øvrig igjen gjorde under årets Oscar-utdeling, bare denne gangen over en kjegle på den røde løperen.

Flawsome

MENNESKELIG Å FEILE: Jennifer Lawrence er brilijant, selv om hun ikke er helt feilfri - noe hun beviste da hun klarte å tryne på vei opp trappen for å motta Oscar-statuetten i 2013. © FOTO: Stella

Seks flawsome favoritter:

1: HBO-serien Girls, med Lena Dunham i spissen.

2: Platedebutant Kaja Gunnufsen og hennes Faen Kaja.

3: NRK-serien Prosjekt Perfekt med Ida Fladen.

4: TV2-serien Sigrid blir mamma. Og Sigrid søker kjæreste. Og Tusvik og Tønne sine podkaster på Tusvikogtonne.no. Ja, egentlig alt med Sigrid Bonde Tusvik.

5: Sarah Surlands blogg Sisteplass, som fremdeles ligger ute på Sisteplass.blogspot.no

6: LåtenTubthumping av Chumbawamba fra 1997, hvis noen andre enn undertegnede fremdeles husker den. Du finner den blant annet på Absolute Music 21, hehe.

Feiltastisk

Feiltastisk oversetter Kathrine Aspaas det til, forfatteren av boka Raushetens Tid. Den handler om nettopp det, å erkjenne og omfavne at vi er feilbarlige folk.

Det er nemlig både lov og vanlig å drite seg ut: «Det er ikke så farlig. Vi er mennesker. Vi kjemper, vi sliter, vi dummer oss ut, vi faller, og vi reiser oss som regel igjen».

I boka trekker Aspaas fram Karl Ove Knausgårds Min Kamp som et feiltastisk verk, en historie som gjør det lettere for oss andre å bare være folk. Knausgård deler raust av seg selv og sitt eget liv, til tross for at de seks romanene ikke er frie for blemmer og blundere. Tvert imot.

Om du ikke har den modige mursteinen til Knausgård i bokhyllen, er HBO-komedien Girls og TV2-dokuserien Sigrid blir mamma andre feiltastiske produksjoner, som handler om (spoiler alert) gutter som klyper deg i bilringen, klein sex og både det fine og det fæle ved å få barn.

For selv om det jo var «faaabulous» å vokse opp med Sex og singelliv på kassa, er det både deilig og sunt med forbilder som ikke vrikker rundt i tolv centimeter høye stiletthæler også.

På samme måte som Trendwatching skriver at finanskrisen gjorde så kunder ble lei av bedrifters lurendreierier i 2011, deres selvopptatthet og umoral, kan filter og Photoshop føre til at man både blir lei og lei seg.

Derfor er det godt å ha noen som veier opp, som Sarah Surland (20), som skrev den ærlige og usminkede bloggen Sisteplass. Hun er flawsome når hun sier at livet blir mye morsommere hvis hun kan ha det gøy med egne feil. I stedet for å retusjere bort dobbelthaker, hårete armhuler og uren hud, påpeker hun det i stedet - det er jo tross alt vanlig. Og veldig, veldig morsomt.

- Adferdsforskningen viser at vi ikke knytter oss så lett til mennesker som er suverene, men heller til de som er feilbarlige, sier rauseste Kathrine Aspaas. Hun ber oss for eksempel legge merke til filmer og tv-serier - ja, alle mulige historier.

- De handler om en helt eller heltinne som strever og som kanskje når målet. Det er disse reisene som berører oss. Det er her vi kjenner oss igjen og det er her vi lærer. Når heltinnen har nådd målet, mister vi egentlig interessen, sier hun.

Da lever hun lykkelig i alle sine dager, og forsvinner ut av interessefeltet vårt. Det blir «the end», bokstavelig talt. For hadde du for eksempel giddet å se en eventuell Tre nøtter til Askepott-oppfølger, hvor det eneste som måtte dubbes fra tsjekkisk til norsk var «å, så hyggelig vi har det»? Tenkte vi det ikke, også du foretrekker det feiltastiske, både på tv og IRL (in real life).

Fem råd for å bli mer feiltastisk:

1: Slutt å peke på andre. Hver gang vi peker og ler, blir vi litt reddere for å gjøre noe selv - og får det enda litt kjipere.

2: Ta et skritt tilbake når du får lyst til å peke og le, og tenk: Hva er det som treffer meg sånn nå? Kan det hende at den andre personen rett og slett er modig?

3: Kjenn etter når hjertet begynner å slå raskere, når du er nervøs. Da er du sannsynligvis i nærheten av å være modig.

4: Når du gjør noe feil, tren deg på å si til deg selv: Så bra! Nå er jeg ett skritt nærmere å gjøre det riktig!

5: Tren på selv-barmhjertighet. Hvis du synes du dummer deg ut, gi deg selv en klem og si: Jeg gjør så godt jeg kan, og jeg er så søt!

Kilde: Kathrine Aspaas.

Vendepunktet

For Kathrine, som tidligere var finansjournalist og økonom, skjedde vendepunktet i 2009, på en av hennes livs aller verste dager. Hun skulle være programleder og intervjue forfattere på Bokklubbens store litteraturfest i Operaen, på samme dag som søsteren hennes hadde bursdag.

En jubilant med mann, to barn, hus med hage, drømmejobben og drømmestudiet. Kathrine var singel, barnløs og uten fast jobb. Kathrine var så sjalu på henne, noe hun fortalte Operaens 400 publikummere om, helt spontant: «Samtalen med forfatterne tok helt nye vendinger etter mine sårbare tre minutter.

Avstanden mellom scene og sal ble visket ut, og kontakten nesten fysisk følbar. Det var som om min forvandling, fra å være profesjonell og nysminket programleder, til ensomt, fortvilet og lengtende menneske, forløste noe i publikum. Prestisjen sank og kjærligheten økte», skriver hun.

Å fortelle om en av de mest skamfulle følelsene som mennesket har, misunnelsen, utløste nemlig gjenkjennelse i salen, bravo-rop og stående applaus.

Etter denne dagen i Operaen, har Kathrine forsket på raushet, og vinket farvel til både ensomhet og depresjon. Å leve feiltastisk har nemlig gitt henne en helt ny frihetsfølelse. Hun våger å prøve nye ting på en helt annen måte enn før. Hun tør å vise hvem hun er og blir glad i mennesker på en helt annen måte.

- Vi er jo så søte! Tumler rundt og gjør så godt vi kan. Og når vi snubler og slår oss, da er vi enda et skritt nærmere å få det til, sier Kathrine. Og om hun ikke er entusiastisk nok fra før av, blir hun det i alle fall når hun snakker om «vår» generasjon - om du som leser Det Nye, og vi som lager det.

- Jeg opplever at dere har en mye mer leken og uredd holdning til det å være menneske. Hva er greia, liksom? Hvorfor gå rundt å være redd hele tiden? Jeg blir veldig optimistisk når jeg treffer unge folk. For et mot! Og for en vilje til å være uperfekt. Det er så viktig, understreker hun.

For det finnes mange eksempler på feiltastiske folk, selv om det kanskje ikke ser sånn ut på Facebook og Instagram. Kaja Gunnufsen og Elin Maria Haugland er to av dem.

Fire feiltastiske fra Jennifer «Flawrence»:

1: Da hun så kampanjebildene til Dior, som hun var modell for, for første gang: - Jeg elsker Photoshop mer enn alt i hele verden!

2: Da hun ble spurt om Dior-kjolen sin, under SAG-Awards i januar: - Jeg har armhule-fett, jeg vet. Det er greit, jeg har liksom armhule-vaginaer!

3: Da hun ble spurt om hva hun tenker om de som dømmer etter utseende: - Jeg tenker at de kan dra til helvete.

4: Da hun ble spurt om hva det beste med å filme i vann er: - At du kan tisse når du vil.

Ikke vits i å late som

- Min beste egenskap er vel at jeg er lite selvhøytidelig, sier Kaja Gunnufsen (25), som definitivt er feiltastisk.

Hun er aktuell med det kritikerroste debutalbumet Faen Kaja, hvor nesten samtlige av sangene baserer seg på håpløse tider. Kaja synger blant annet om det å være forelsket og bli avvist så det ljomer: «Han vil bare ha meg når jeg er full, derfor sitter jeg her alene med en Melkerull».

Om hun ikke har lært så mye av de mislykkede byturene, ensomheten og følelsen av å ikke passe inn, har det i alle fall blitt sanger av det. Og både terningkast fem, seks og Dagbladet-overskrifter som «Slike jenter, det vil nye Norge ha.» Ordinære jenter å se opp til.

- Jeg tror jeg aldri har brydd meg så mye om å være feilfri og vellykket. Jeg innså relativt tidlig at jeg aldri kunne fremstå som perfekt uansett, så derfor var det ikke vits i å late som, sier hun.

For Kaja er både treig og feig, men temmelig komfortabel med det. Ingenting er nemlig mer kjedelig enn det perfekte. Det aller verste med at folk fremstiller seg selv som plettfrie, ifølge Kaja, er likevel at det kan gjøre andre veldig usikre. Eller som hun sier i Desp-låten: «Jeg ser på Instagram at du er på trening.

Det er slik informasjon som gir livet mening». For det finnes vel ikke noe verre enn å sjekke Instagram eller å sveipe innom rosablogger på en dårlig dag? Da kan du være sikker på at den blir ti ganger verre. Minst.

- Det er jo veldig stas om noen anser meg som et annerledes forbilde. Jeg tror mange er veldig lei av denne striglede fremstillingen, som vi daglig blir bombardert med i sosiale medier. Hvis min musikk kan bidra til å sette en standard som godtar det uperfekte, så er jeg fornøyd, sier hun.

Livet gikk på trynet

- Jeg er ikke et supermenneske, men jeg prøvde nok å være det, sier Det Nye-leser og student Elin Maria Haugland (27), som gikk skikkelig på trynet for et par år siden. Og nei, denne gangen snakker vi ikke om å snuble litt i en trapp eller på en rød løper. Det var heller selve livet som spente bein på Elin Maria.

- Jeg ville gjøre alt og hadde alt av ambisjoner i livet. Men så begynte det å gå trått. Skikkelig trått, sier hun.

Elin Maria hadde nemlig kommet hjem fra et studieopphold ved University of California i USA, proppfull av energi, og skulle skrive masteroppgave. Og gjøre et internship. Og produsere dokumentarfilm og gjøre feltarbeid i Bangladesh. Og være produsent på en stor lederkonferanse. Og koordinere et 30-årsjubileum. I kombinasjon med trening og et sosialt liv, så klart. Problemet var bare det at kreftene ikke holdt hele veien.

- Da de største oppgavene av dem alle gjensto, masteroppgave og dokumentarfilm i Bangladesh, skrek en stemme inni meg «ikke dra, ikke dra!» Jeg var jo så alt for sliten. Men i stedet for å lytte, svimte jeg av og våknet opp i en sykehusseng med store smerter i overkroppen, sier Elin Maria.

Stressrelatert, ifølge legen. Hun endte opp sykemeldt og skamfull. I stedet for å fortelle alle som spurte om de spennende prosjektene, måtte hun innrømme at hun ikke orket å gjennomføre. I begynnelsen var det forferdelig flaut, men all empatien og forståelsen fikk henne til å innse at hun var mer enn et gjøremål eller en oppgave. For noe fikk hun i alle fall ut av de vonde opplevelsene - en ryggsekk full av erfaring, styrke og visdom.

To år senere er nemlig yndlingsmottoet til Elin Maria «Å være uperfekt betyr ikke at jeg er utilstrekkelig. Det er bare en påminner om at vi er ment for å samarbeide», fra Brené Brown sin feiltastiske bok med tittelen Uperfekt. I skrivende stund jobber Elin Maria masteroppgaven sin, bare av en langt mer lokal variant enn den som var planlagt i Bangladesh. For ambisjonene er der fremdeles, hun har bare justert ned kravene hun stilte til seg selv et par hakk.

- Jeg har ikke gitt opp drømmene mine, jeg har bare innsett at jeg ikke trenger å oppfylle alle samtidig, på én gang. Og så har fokuset mitt forflyttet seg fra å klare, til å prøve, sier hun.

For uansett om resultatet blir perfekt eller ikke, så er i alle fall én ting sikkert. Elin Maria er skikkelig flawsome.

Les hele saken
Les alt om:

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!