=

Nina-Beathe Tørum

Nina-Beathe Tørum (27) er frilansjournalist, blant annet for Det Nye og Shape Up. Hun har tidligere jobbet for en rekke aviser og magasiner, som A-magasinet og VG.

Introvert personlighet

- Begrepene introversjon og ekstroversjon ble gjort kjent av Carl Gustav Jung, som var en sentral person i den tidlige psykoanalytiske tenkningen og senere grunnleggeren av den analytiske psykologien.

- Introversjon kjennetegnes ved en dominerende interesse for egne tanker og følelser heller enn den ytre verden og sosial interaksjon.

- Jung hevdet at ens type var like mye bestemt av genetiske som av miljømessige faktorer.

Kilde: Wikipedia

Jeg husker da jeg var russ. Det er ni år siden, og jeg oppførte meg som en pensjonist. Mens folk var i Kongeparken og vekslet mellom å kline med hverandre og skrike «From Paris to Berlin», lå jeg i et hotellbadekar i Stavanger sentrum og lyttet til lyden av knitrende badeskum og mine egne grublende tanker.

Jeg var 18 år og singel, og min største bekymring den helgen var at jeg hadde glemt å ta med meg bok. Da jeg kom hjem fikk jeg influensa. Takknemlig over å ha fått servert en plausibel unnskyldning til å slippe de neste russetreffene, krøp jeg opp i senga og innunder dyna, der jeg ble liggende til 16. mai.

Jeg har jaktet på dem så lenge jeg kan huske, de plausible unnskyldningene. Ikke bare for å slippe unna folksomme arrangementer der inntrykkene er mange og musikken støyende, men generelt for å slippe å forholde meg til andre mennesker når jeg ikke ønsker det. Og mesteparten av tiden ønsker jeg det ikke.

Det er ikke det at jeg ikke trives i andres selskap, jeg trives ofte bare enda bedre i mitt eget. Det er i mitt eget fortreffelige selskap at jeg samler energi. Jeg kan kjenne at jeg blir salig inni meg de gangene jeg åpner almanakken min mandag morgen og ser at jeg ikke har en eneste avtale i løpet av uka.

La meg påpeke at jeg ikke har sosial angst. Jeg er ikke sjenert, deprimert eller utbrent. Jeg er visst bare introvert. I hvert fall om jeg skal la meg definere av Myers-Briggs typeindikator, som er en omfattende personlighetstest - eller av forfatter Susan Cain, som har skrevet NY Times-bestselgeren «Stille - Introvert styrke i en verden som aldri slutter å snakke».

Det Cains bok og Myers-Briggs-testen har til felles, er at de begge baserer seg på teoriene til Carl Jung, grunnleggeren av den analytiske psykologien.

En stille protest

Begrepene «introvert» og «ekstrovert» rommer mer enn det er mulig å utbrodere her. Den aktuelle forfatterens forenklede kortversjon lyder imidlertid slik: Ekstroverte takler gjerne oppgaver raskt, de tar hurtige (og iblant overilte) avgjørelser og trives med å ha flere baller i luften og ta sjanser.

De liker spenningen ved jakten på belønninger som penger og status. Introverte jobber ofte saktere og mer målbevisst. De liker å fokusere på én ting om gangen og kan ha en mektig konsentrasjonsevne. De er relativt immune for rikdommens og berømmelsens fristelser.

Cain beskriver sin bok som en «stille protest». Den tar et oppgjør med det ekstroverte idealet som hun forklarer at vokste fram tidlig på 1900-tallet i takt med industrialiseringen av Amerika og det nye selgersamfunnet.

Forfatteren, som opprinnelig er utdannet advokat, har jobbet på Wall Street i mange år. Som student ved prestisjetunge Harvard gruet hun seg en gang så fælt til å holde foredrag at hun spydde på vei inn. Hun mestret studiene, og hun mestret jobben, men som en stillferdig, tenkende introvert var det likevel ting ved jobben hun aldri klarte å venne seg til. Denne boken er et resultat av at hun lyttet til den indre stemmen og sluttet i jobben, trakk seg tilbake og begynte å skrive.

Personligheten vår former de livene vi lever. Hvor vi befinner oss på skalaen fra introvert til ekstrovert, definerer hvem vi er og hva vi gjør. Men vi verdsetter det ekstroverte så høyt, idealet har blitt å være utpreget sosial og underholdende. Det er på tide å løfte opp den introverte. Stillferdighet gir styrke!

INTROVERT? - Så mange som 30-40 prosent av oss er introverte, ifølge undersøkelser Susan Cain har festet sin lit til. I mylderet av høye røster og spisse albuer er vi bare ikke alltid så enkle å legge merke til - enten fordi vi gjør lite ut av oss, eller fordi vi ikke lever opp til myten om at introverte mennesker er sosialt dysfunksjonelle, skriver Nina-Beathe Tørum. © FOTO: Illustrasjonsfoto av Andreas Steinbrecher

Er du introvert?

Jeg foretrekker samtaler på tomannshånd fremfor gruppeaktiviteter.

Jeg foretrekker ofte å uttrykke meg skriftlig.

Jeg trives i mitt eget selskap.

Jeg bryr meg tilsynelatende mindre om rikdom, berømmelse og status enn mange rundt meg.

Jeg misliker å småprate, men liker dype samtaler om temaer som er viktige for meg.

Andre sier at jeg er en god lytter.

Jeg tar sjelden sjanser.

Jeg liker arbeid jeg kan fordype meg i uten så mange avbrytelser.

Jeg foretrekker å feire fødselsdager sammen med bare én eller to nære venner eller familiemedlemmer.

Folk beskriver meg som lavmælt eller rolig.

Jeg liker ikke å vise fram eller diskutere arbeidet mitt med andre før det er ferdig.

Jeg misliker konflikter.

Jeg arbeider best alene.

Jeg pleier å tenke før jeg snakker.

Jeg føler meg tom innvendig etter å ha vært ute blant folk, selv om jeg har hatt det gøy.

Jeg lar ofte anrop gå videre til telefonsvareren.

Hvis jeg måtte velge, ville jeg foretrukket en helg med absolutt ingen ting å gjøre fremfor en helg med for mange ting på programmet.

Jeg liker ikke å gjøre flere ting samtidig.

Jeg har lett for å konsentrere meg.

I klasseromsituasjoner foretrekker jeg forelesninger fremfor gruppearbeid.

Dette er en uformell test, ikke en vitenskapelig gyldig personlighetstest. Spørsmålene er formulert ut fra karakteristikker av introversjon som har bred aksept blant forskere i dag. Jo flere «ja» du svarer, desto mer introvert er du.

Liten, alene og lykkelig

Jeg likte å tilbringe tid for meg selv da jeg var liten også. Utover den ubegrensede tilgangen på kaker, ga det meg aldri det helt store å være i barnebursdager. Det gikk heller ikke trill rundt for meg om vi skulle på Tusenfryd eller på Sommarland i Bø, jeg ble, som Cain forklarer at introverte ofte blir, overstimulert.

Aller helst ville jeg være alene på rommet mitt, der jeg kunne høre på musikk og dagdrømme mens jeg tørket støv av tingene mine. Jeg fikk på et vis mer energi av å gjøre lekser enn jeg fikk av å hoppe paradis med jentene i klassen. Jeg kunne bli med å leke, men jeg foretrakk å delta på min litt tilbaketrukne måte.

Om storebroren og lillesøsteren min hadde wrestlingkamp i mammas og pappas seng, som skjedde både titt og ofte, likte jeg meg best på sidelinjen som dommer. Og når det gikk galt, noe det som regel gjorde, da fant jeg blyant og papir, og så skrev jeg ned hva jeg var vitne til. På den måten fikk liksom jeg også noe ut av å leke wrestling.

Jeg har vært heldig, foreldrene mine har aldri ansett introversjonen min som urovekkende. I stedet for å dytte meg ut i gata for å hoppe paradis med folk jeg ikke hadde lyst til å hoppe paradis med, sørget mamma for å fylle på med bøker og musikk, og ting hun visste jeg likte å bruke tid på. Hun skjønte greia.

Men så ble jeg stor. Alenetiden jeg hadde tatt som en selvfølge hele oppveksten, måtte jeg snart begynne å kjempe for.

Det ekstroverte idealet

Tilbake til 1900-tallet, da folk strømmet fra jordbrukslivet der de hadde vært vant til å jobbe med familie og naboer, og inn til bylivet og selgerjobbene der de nå skulle forholde seg til fremmede kollegaer.

Plutselig måtte de ta stilling til hvordan de skulle gjøre et godt inntrykk på folk. Den nye økonomien krevde en ny type mann, skriver Susan Cain, en sosial spiller med gode taleevner og et overbevisende håndtrykk - som kunne selge både produktene og seg selv.

Idealverdier som anstendighet og disiplin hadde lenge vært gjeldende, men i byen var det ytre sjarm og «god personlighet» som gjaldt. Ord som «fascinerende», «tiltrekkende», «utadvendt», «dominant» og «karismatisk» ble noe folk flest higet etter. Naturlig nok var det på denne tiden at amerikanerne ble fanatisk opptatt av filmstjerner og persondyrkelse.

Den nye personlighetskulturen krevde at mange måtte spille en rolle for å leve opp til «selgerpersonligheten». Hadde man ikke denne som forretningsmann, så hadde man ikke mye.

Cain forklarer hvordan reklamebransjen spilte på sosial frykt i annonsene, og hvordan mange etter hvert knakk under presset om å være sosiale fyrverkerier.

Legemiddelindustrien benyttet anledningen til å redefinere angst til noe naturlig og samfunnsskapt, for så å pøse ut med annonser for angstdempende midler. På kort tid ble et bestemt angstdempende middel det raskest selgende legemidlet i Amerika.

Introvert eller ekstrovert?

SAMLER ENERGI: - Det er ikke det at jeg ikke trives i andres selskap, jeg trives ofte bare enda bedre i mitt eget. Det er i mitt eget fortreffelige selskap at jeg samler energi. Jeg kan kjenne at jeg blir salig inni meg de gangene jeg åpner almanakken min mandag morgen og ser at jeg ikke har en eneste avtale i løpet av uka, skriver Nina-Beathe. © FOTO: Illustrasjonsfoto av Andreas Steinbrecher

Vi verdsetter det ekstroverte så høyt, idealet har blitt å være utpreget sosial og underholdende

«Jeg har ikke lyst»

Så mange som 30-40 prosent av oss er introverte, ifølge undersøkelser Susan Cain har festet sin lit til. I mylderet av høye røster og spisse albuer er vi bare ikke alltid så enkle å legge merke til - enten fordi vi gjør lite ut av oss, eller fordi vi ikke lever opp til myten om at introverte mennesker er sosialt dysfunksjonelle.

Eventuelt er vi forkledd i drakten til det «ekstroverte idealet» ved å leve en ekstrovert livsstil som er i strid med egne behov, for å unngå konfrontasjon.

Med den sårbare ungdomstiden fikk jeg, som folk flest, et behov for å passe inn. Og skulle jeg passe inn, måtte jeg legge de nerdete, ensomme interessene mine på hylla.

Jeg brukte mye energi på å være med på alt det sosiale som skjedde, og selv om jeg var både sjenert og klumsete, utvidet den lille, koselige omgangskretsen min seg til å bli noe større.

Jeg tok meg ofte i å bli med på fester jeg verken hadde behov for eller lyst til å bli med på. Men det kostet meg gjerne meg mer tid, energi og hodebry å forfatte det perfekte sms-avslaget, enn hva det kostet meg å bare dra på festen.

For om det var noe jeg ikke kunne skrive, så var det sannheten, som var: «Jeg har ikke lyst». Det hørtes altfor brått ut, og jeg risikerte at vedkommende ville ta meldingen personlig, enda det ikke var personlig ment.

Grubling til besvær

Utfordringen min som et introvert menneske var, og er altså fremdeles i dag, at min innerste sannhet ikke duger som unnskyldning. Min innerste sannhet, som i skrivende stund er at jeg ikke har lyst til å være sosial verken i dag, i morgen, i over i morgen eller dagen etter der igjen, er ennå ikke sosialt akseptert.

For majoriteten, som ifølge Cain er ekstroverte, de har lyst. Flere ganger i uka har de lyst. Og hvis jeg sparer meg for det strevsomme hodebryet og bare sier det som det er, at jeg ikke har lyst - da kan de komme til å tenke at jeg er utakknemlig. At jeg ikke setter pris på invitasjonen, eller enda verre, at jeg ikke setter pris på dem. Og det vil jeg ikke at de skal tenke, jeg er jo glad i dem.

Jeg kan eventuelt begrunne avslaget med at jeg er syk, at jeg har andre planer eller at jeg må jobbe. Men hva om det ikke er sant? Da lyver jeg jo, og jeg liker ikke å lyve. Og siden jeg verken kan si sannheten eller lyve - blir jeg altså sittende å gruble, fanget et sted mellom sannhet og løgn - helt til jeg som regel bare gjør som en ekstrovert ville gjort, og drar.

Folk flest gir nok blaffen i om jeg kommer på kostymefesten eller ikke. Det er bare det at de få som ikke gir blaffen, alltid har gjort meg litt engstelig.

Mytene

Etter å ha lest Cains bok, fortalte jeg om den til folk jeg kjenner, både interesserte og uinteresserte. Jeg fortalte dem resultatet mitt på Myers-Briggs-testen i håp om at de skulle forstå mer av hvorfor jeg sjelden er den som tar initiativ til å finne på ting eller hvorfor jeg aldri ringer dem for å prate.

Noen responderte med å si at de ikke skjønte hvordan jeg kunne lande på introvert i en personlighetstest, for var ikke det forbundet med å være sjenert, eksentrisk, uberegnelig og sær?

Reaksjonen bekrefter det Cain prøver å få fram, nemlig at det finnes en del myter om introversjon: At folk ikke tror jeg kan ha havnet på den introverte siden av skalaen i personlighetstesten, handler om at de forholder seg til det de ser. Og hva ser de? Jo, de ser meg i den lille prosentandelen av tiden min som jeg velger å være sosial.

Og fordi jeg da ikke sitter i et hjørne og biter negler og sender dem olme blikk, så konkluderer de med at jeg må være ekstrovert. Bare fordi jeg byr på meg selv i samtaler jeg finner interessante og ser folk i øynene når jeg snakker med dem. For introverte fungerer vel ikke så godt sosialt?

Cain mener det er viktig å skille mellom sjenanse og introversjon. Sjenanse er å føle seg utrygg i sosial sammenheng; introversjon handler først og fremst om å lytte til egne tanker og følelser.

En introvert synes ofte det som foregår i deres indre verden er mer stimulerende enn det som foregår utenfor. Noen introverte er sjenerte, men langt fra alle. Det er også en myte at introvert er ensbetydende eksentrisk og rar; introverte har bare en tendens til å være individualister, ifølge Cain - de tar som regel ikke beslutninger basert på trender eller på hva majoriteten har valgt.

De liker å være tro mot seg selv, og de foretrekker mennesker som verdsetter deres autentiske «jeg». Derfor hater de også ofte small talk, der de må holde seg på overflaten av samtalen og ikke kan gå i dybden.

Finn din bruksanvisning

En del av det å bli voksen, føler jeg, har vært å finne bruksanvisningen på meg selv. Innse at bruksanvisningen på venninnen min, på kjæresten min og på søsteren min, ikke nødvendigvis gjelder for meg. Min samboers vaner, trenger ikke være mine. Min søsters måte å samle energi på, kan virke tappende på mitt eget energinivå. Min venninnes måte å oppnå mental balanse på, kan skape friksjon i min egen.

For vi er alle herlig komplekse individer, sammensatt av hvert vårt helt unike arvestoff og hver vår unike samling opplevelser og erfaringer.

Noen forskere mener personlighetstrekk som introversjon og ekstroversjon avgjøres av DNA, og at tegn kan sees allerede i spedbarnsalder. Andre mener at det er ytre faktorer som spiller inn - som hvor man er plassert i søskenflokken og hvilke hendelser man er utsatt for i barndommen. Uansett gjelder det å finne en måte å leve på som passer din personlighet og dermed gjør livskvaliteten din optimal.

Cain runder av sin stille protest med følgende utdrag: Hemmeligheten ved et godt liv er å sette seg selv i rett lys. For noen er det rampelyset på Broadway; for andre er det under en skrivebordslampe. Bruk de naturgitte evnene dine - utholdenhet, konsentrasjon, innsikt, følsomhet - til å gjøre arbeid du elsker og arbeid som betyr noe. Løs problemer, skap kunst, tenk dype tanker.

Selv lever jeg stadig bedre med mitt introverte «jeg», fordi jeg er i ferd med å finne tilbake til den lille jenta som aksepterte hvem hun var; hun som kunne si «jeg har ikke lyst til å leke» hvis hun ikke hadde lyst, for så å forsvinne med fredfulle steg opp trappen til rommet sitt med en bok under armen.

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!