Sigrid M. Skeide

Det Nyes faste psykolog er 30 år og kommer fra Asker, Akershus. Hun er utdannet psykolog ved Universitetet i Oslo og driver sin egen psykologpraksis.  Still henne spørsmål ved å sende en e-post til post@sigridskeide.no.

Jeg er 26 år gammel og har bodd hjemmefra i snart åtte år. Jeg har alltid hatt et litt problematisk forhold til foreldrene mine, uten at vi har hatt noen store krangler.

I dag forstår jeg at det er fordi jeg har brukt mye energi på å tilpasse meg dem, og aldri sagt ifra om ting jeg har reagert på.

Et eksempel er fra sist jeg var hjemme i jula.

Utover kvelden ble mamma ganske brisen og begynte å baksnakke pappa og broren min til meg. Jeg husker lignende episoder fra da jeg bodde hjemme, hvor hun har brukt meg som en slags søppelbøtte for sine egne problemer.

Jeg har alltid syntes det har vært ubehagelig, men har aldri hatt mot til å si ifra til henne.

Jeg er veldig redd for å såre henne, fordi jeg vet at hun ikke har det helt bra med seg selv.

Grunnen til at jeg nå vil gjøre noe med dette, er at jeg merker at jeg har begynt å distansere meg fra både henne og pappa. Jeg gruer meg til å være sammen med dem, og forteller dem lite fra mitt eget liv.

Det er trist at det er blitt sånn, og jeg manner meg opp til å ta en prat med dem om akkurat det.

Mitt spørsmål er: Hvordan kan jeg gå fram for at dette skal bli en fin samtale og ikke en vond krangel?

Voldsomme følelser

Mange opplever å se familien sin i nytt lys når de har flyttet ut og fått den litt på avstand, og får i voksen alder et behov for å bearbeide ting fra oppveksten.

Det er mange måter å gjøre dette på, for eksempel gjennom samtaler med kjæreste og venner, dagbokskriving, terapi og/eller direkte samtaler.

Dersom man har bestemt seg for sistnevnte, kan det være fint å være forberedt på at slike samtaler kan vekke ganske voldsomme følelser både hos en selv og hos dem.

Dette gjelder selv om en har bodd hjemmefra i mange år og vanligvis tenker på seg selv som sterk og uavhengig. Det er derfor lurt å forberede seg litt.

Vi har alle opplevd at sterke følelser kan gjøre at vi mister kontakten med den rasjonelle delen av oss.

Vi blir redde og sinte (og tilsvarende impulsive), og kan komme til å surre oss inn i rotete konflikter hvor vi ikke får fram det som egentlig er viktig for oss.

Gjennom en hel oppvekst er det sannsynlig at det har samlet seg opp flere ting du kunne tenke deg å ta opp, og det er fristende å buse ut med alt på én gang. Det kan bli overveldende og lite konstruktivt.

Skriv brev

Husk at du ikke trenger å ta opp alt i den første samtalen dere har om dette. Kjenn etter hva som er det viktigste hinderet i relasjonen deres akkurat nå. Handler det om et behov for å sette noen grenser for hva du ønsker at moren din snakker om til deg? Eller er det noe annet som skaper den største avstanden nå?

Hvis du kan klare å gå inn i samtalen med ett tydelig budskap og stort sett holde deg til det, er det større sjanse for å nå fram.

En øvelse jeg ofte gjør med klienter, er å få dem til å skrive et brev til den ene eller begge foreldrene sine, hvor de ufiltrert uttrykker hva de har savnet, hva de er sinte for eller skuffet over, og hva de ønsker seg fra foreldrene i dag.

Dette brevet er i hovedsak ment for å gjøre personen som skriver tydeligere for seg selv. Av og til velger klientene mine å levere dette brevet uredigert til foreldrene, og dette kan være helt riktig for noen.

Tjent med ærlighet

Andre føler seg roligere etter å ha skrevet ut all frustrasjonen på forhånd, og velger en mer skånsom form når de først snakker med foreldrene direkte. Kanskje du kan begynne med å skrive et slikt brev? Les det gjerne høyt for deg selv noen ganger og finn ut hva i brevet som kjennes viktigst for deg.

Du nevner at det er viktig for deg ikke å såre moren din. Det er en fin tanke, og jeg støtter denne intensjonen så lenge du samtidig verdsetter ditt eget behov for å være tydelig.

Dersom din frykt for å såre henne gjør at avstanden mellom dere vokser, er det mulig at hun på lang sikt er bedre tjent med at du er ærlig overfor henne, selv om hun umiddelbart kan føle seg såret.

Dersom du er komfortabel med det, kan det være beroligende for henne hvis du åpner med å si at ditt ønske er at dere skal få et bedre forhold. Du kan gjerne fortelle at du er lei deg for det du opplever som en avstand mellom dere, og at du tror det er nødvendig for deg å få snakket om noen ting for å minske avstanden igjen.

Styrk relasjonen

Til sist er det lurt å forberede seg på at samtalene ikke går akkurat som du har håpet. Kanskje må foreldrene dine høre det du forteller mange ganger før de forstår deg. Og kanskje får du aldri den responsen du ønsker og håper på.

Det kan være viktig å ha en støttespiller klar som kan trøste og hjelpe deg dersom dette blir utfallet. Jeg synes du er modig og sterk som ikke bare tar den letteste løsningen, nemlig å fortsette og unngå problemet.

Din ærlighet er på mange måter en fin gave som gir foreldrene dine muligheten til å peile relasjonen deres inn på et bedre spor.

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!