Linnéa Johansson (30)

  • Er opprinnelig fra Sverige.
  • Fikk katastrofe-karakterer på videregående, gikk ut med "ikke bestått" i blant annet tegning. Ingen universitetsutdannelse.
  • Jobber som illustratør og tegneserietegner på fulltid.
  • Slapp i fjor to tegneblokker for barn med fokus på kjønnsroller. Illustrasjonene hennes av Spiderman som tisser og sterke prinsesser har fått stor oppmerksomhet i norsk og internasjonal presse, og omtale fra blant annet Britney Spears og Ariana Huffington. Tegneblokkene kan lastes ned gratis på www.limpan.org
  • Snakker seks språk flytende, og er ei streetsmart og kul dame sånn generelt.
  • Fast spaltist for Kvinneguiden.

KOMMENTAR:

Fram til 2015 hadde jeg en gammel mobiltelefon (som ikke en gang kunne sende MMS) med kontantkort som jeg hadde fylt opp med 200 kroner i måneden og jeg svarte sjelden når det ringte. Det hendte ofte at folk ble irriterte på utilgjengeligheten min, men det brydde jeg meg ikke om. Min filosofi var at hvis det nå var så viktig, så får jeg vel en SMS etter hvert.

Farlig stråling

Etter Fukushima-katastrofen leste jeg alt jeg kom over om stråling, og tenkte at det nok var best å flytte til et sted der ingen skulle tru at nokon kunne bu.

Jeg ville hvertfall ikke få unødvendig stråling i hodet av en mobiltelefon. Og som småbarnsmamma hadde jeg hele tiden hendene fulle. Derfor prioriterte jeg heller barn og søvn fremfor å sitte og snakke i mobilen.

Press

Jeg var fornøyd uten Instagram, og kunne ikke for mitt bare liv begripe hva som var så spennende med å ta bilde av müslien ved frokostbordet. Jeg hadde ingen hjemmeside, ingen blogg, ingen Twitter, ingen Snapchat og jeg visste ikke helt hva en «app» var for noe.

Men presset fra omverdenen ble for stort. De mente at det var direkte uforsvarlig å ikke være tilgjengelig 24 timer i døgnet på alle digitale plattformer. Så jeg ga etter og kjøpte en smarttelefon. Med mitt livs første abonnement som nyslått trettiåring, og kjente meg ganske voksen.

Parallell verden

Jeg skaffet meg Instagram, og la ut mitt første ironiske müslibilde.

Så skjedde det noe, og det gikk fort. Det tok en uke kanskje. Jeg ble sugd inn i den hypnotiserende telefonen som om den var et lite vindu til en parallell verden.

Det er et vindu inn til en parallell verden. En verden som jeg tidligere var lykkelig uvitende om, der alle andre satt med hodet i smarttelefonen sin, mens jeg var en dagdrømmer og satt med hodet mitt i mine egne parallelle verdener. Den indre verden fikk nå mindre og mindre plass, og jeg ble stadig mer opptatt av hva slags müsli andre spiste – helt på alvor.

Telefon overalt

Det begynte med at telefonen tok over pausene. Først når jeg satte meg ned i sofaen etter en lang dag. Så tok jeg den med til lange toalettbesøk og korte toalettbesøk som ble til lange toalettbesøk.

Jeg tok fram smarttelefonen mens jeg ventet på bussen, og jeg mistet bussen, men det gjorde ingenting siden jeg hadde selskap av smarttelefonen. Fingrene frøs, men jeg skrollet videre.

Jeg merket ikke når smarttelefonen begynte å komme inn i pausene i samtalene, midt i samtalen, rundt matbordet, på salongbordet.

Det ble en naturlig del av tilværelsen min, og det første jeg så på om morgenen og det siste jeg så på om kvelden. Jeg unnskyldte meg midt i middagen og låste meg inn på toalettet med telefonen min. Det jeg følte når batteriene gikk tomme og jeg ikke kunne finne en lader, kan nok ligne en slags abstinens; jeg ble fraværende, irritabel og stresset.

smarttelefon, barneoppdragelse, tilstedeværelse, telefonavhengig

SMART: Den er kanskje smart, men er den forenelig med å ha barn? © ILLUSTRASJON: Linnéa Johansson

Dop

Barna protesterte høylytt og jeg hørte etter med et halvt øre, så på dem med et halvt øye uten å legge fra meg smarttelefonen. Tok fem nye bilder og følte beruselsen stige i takt med nye likes. Ble irritert over barnas krav om min fulle oppmerksomhet når jeg bare lengtet etter at de skulle sovne så jeg kunne klyve inn i smarttelefonen min, som en flukt fra en grå og trøtt hverdag. Med andre ord, et dop som helt og holdent tok over min indre og ytre verden.

Vekket av dvalen

Men som med så mye annet, så var det barna som vekket meg opp av dvalen. Jeg vil påstå at det med å sitte med en smarttelefon i nærvær av barn er verre enn å røyke sigaretter og blåse røyken i ansiktet på dem. Det gjør vi ikke i dag, ettersom vi vet bedre, men på 70-tallet var det ingen big deal. Så kom forskningen som viste at det kanskje ikke var så sunt med tobakksrøyk. Det burde de vel ha skjønt selv, kan jeg tenke etterpåklokt.

Men det vi nå kollektivt utsetter barna våre for, er mental mishandling. Nå vet jeg at flertallet av alle norske foreldre har smarttelefoner, både selv og som digital barnevakt, og jeg vet at det river i samvittigheten å bli beskyldt for å utsette sine egne barn for mental mishandling. Kanskje det hjelper litt at jeg sier at jeg gjør nøyaktig det samme selv, og at jeg faktisk skiter i deres følelser.

Men jeg skiter ikke i barna deres. Så om vi legger våre sårede ego til side litt og tenker på barna som stadig blir møtt med avvisning og fraværenhet, så tror jeg at dere vet like godt som jeg at det vi gjør er helvetes feil. Du ville ikke sittet og kjederøkt svart tobakk og blåst røyken i barnets ansikt, eller? Nei, nettopp.

Maren Bækkelund Ellingsen

Nødrop fra verdens verste mor

Jeg prøver å gjøre leksene til en hyggestund, men ender med å føle meg mislykket.

Det er over

Jeg er ferdig nå. Jeg skal kjøpe en mobil av den gamle modellen. Jeg skal si opp abonnementet og bruke denne smarttelefonen som en liten datamaskin som jeg bare kan koble opp der det er wifi, i nøye utvalgte situasjoner. Ikke i parken når ungene mine leker. Ikke på bussholdeplassen der jeg skal gruble på stort og smått.

Det er sannsynlig at jeg også i framtida kommer til å glemme å gå av på busstoppet mitt. Men da vil jeg at distraksjonen skal være min egen – og ikke smarttelefonens – skyld.

Smarttelefon-alkoholikere

Det er mulig å porsjonere ut med måte, slik som vi skandinaver gjør med alkoholen og blir full en dag i uka. Men ikke hver dag, hele tiden. Da er det plutselig et problem. Vi er alle smarttelefon-alkoholikere.

Jeg vil derfor at vi nå kollektivt tar et steg tilbake og begrunner en av menneskehetens største revolusjoner; nemlig den digitale revolusjonen. Jeg har ikke hørt noen sette ord på det, så jeg gjør det nå.

Vi er blitt grunnleggende forandret, men vi har ikke gjort noen reformer fordi alt har gått så fort.

Vi har ansvaret

Vi tilhører en av de siste generasjonene som har opplevd denne kolossale forandringen. Og det betyr automatisk at vi sitter på et enormt ansvar overfor de nye generasjonene som fødes inn i denne nye verdenen. De nye barna har ikke fått oppleve en tid før moteblogger og selfies.

De som ikke vet om noe annet enn foreldre som skal ta hundre bilder, pynte de og legge ut hvert eneste av deres private barndomsminner på Facebook, eller konkurrere om hvem sin bursdagskake som får flest likes på Instagram. De kommer aldri til å vite hvordan det var å leve et liv der det var selve opplevelsen og ikke det polerte, falske bildet som skulle vises fram for omverdenen, som telte.

Hele verdigrunnlaget er forandret, og her sitter vi, godt voksne mennesker som sammenligner våre alterego med andres alterego, hele tiden mens vi blir mer og mer ensomme og ulykkelige.

Ta tiden tilbake

Jeg elsker stillheten, og får ikke angst av den i det hele tatt ettersom jeg har god kommunikasjon med mitt eget hode. Derimot får jeg angst når barna endelig sover og jeg innser alle øyeblikkene jeg har gått glipp av når de bad om sin mamma, men bare fikk en brøkdel av min fulle tilstedeværelse.

Jeg håper at jeg kan dele den angsten og den dårlige samvittigheten med deg, for barnas skyld. Det er ikke så spesielt med müsli. I hvert fall ikke sammenlignet med det fineste vi har, og det er vår korte stund på jorden med våre nære og kjære.

Vi lever i en spennende tid der hele verden er tilgjengelig med et tastetrykk, men vi har sluttet å se det vi har rett foran oss akkurat nå. Internett er et fantastisk verktøy, mulighetene er uendelige, og den nye teknologien er her for å bli.

Det er på tide at vi tilpasser den nye teknologien til oss og ikke omvendt.

Det er på tide å våkne opp, slå av smarttelefonen og slå på hjernen igjen.

Vil du lese flere kommentarer fra bra damer?  Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!

Les hele saken

Susanne Kaluza, redaktør

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!