Trenger barn lekser?

Nødrop fra verdens verste mor

Jeg prøver å gjøre leksene til en hyggestund, men ender med å føle meg mislykket.

HYGGESTUND? Jeg tenner stearinlys og prøver å gjøre leksestunden hyggelig, men ender med å føle meg som verdens verste mor.
HYGGESTUND? Jeg tenner stearinlys og prøver å gjøre leksestunden hyggelig, men ender med å føle meg som verdens verste mor. Foto: Foto: Privat
Sist oppdatert

KOMMENTAR:

Jeg forsøker å gjøre leksene til en hyggestund. Vi er jo sammen om dette.

Eller, det er i hvert fall den opplevelsen jeg ønsker at datteren min skal ha. At lekser er hyggelig, at mamma er engasjert, og at vi er sammen om det.

Derfor tenner jeg stearinlys, lager en kopp te, og later som jeg har all tid i hele verden. (Det har jeg selvsagt ikke.)  

Sett utenfra, skulle man nesten tro jeg inviterte til en deilig spa-aften med min sju år gamle datter. Men det er selvsagt bare en elendig kamuflasje av den tålmodighetsprøven vi hver dag må komme oss gjennom - og som vi begge mer enn gjerne skulle vært foruten.

Fortvilet og irritert

Nå sitter vi ved kjøkkenbordet, mot begges vilje, for å gjøre lekser. Og alt går på tvers: 

Hun er sliten.

Jeg er dødstrøtt. Og sulten.

Hun skriver feil og må viske ut.

Jeg maser om at hun må konsentrere seg. 

Hun blir fortvilet. Jeg blir irritert. 

Til slutt blir hun irritert, mens jeg blir fortvilet.

Utålmodig

Det er en irriterende runddans proppet med lite overskudd og kort lunte. Nøyaktig det motsatte av det jeg egentlig ønsker å få til.

I en ideell verden er jeg full av tålmodighet og harmoni til å følge opp. Men i virkeligheten kjenner jeg at det koker så smått innvendig.

Kan hun ikke bare få opp farten og bli ferdig?

Mislykket mamma

Jeg føler meg mislykket som mor, og smugspiser sjokolade.

Etterhvert blir det ganske mye sjokolade i smug. Kjenner meg litt kvalm, ser på klokka, grubler på hva jeg skal prioritere først av klesvask eller matpakkesmøring.

Jeg skylder på tørre kontaktlinser, og sier jeg må på badet for å ta på briller. Da får jeg nemlig litt fritid, sjekker kjapt ulike nettsider, mail og sosiale medier på mobilen.

Mamma trenger en leksepause.

Hva er poenget?

Og endelig er det flere fortvilte foreldre som stiller spørsmål omkring meningen med lekser. Jeg slenger jeg meg på.  For slik det er nå, fungerer det dårlig for oss.

Leksene er bare i svært liten grad repetisjon. De bidrar i beste fall til at vi her hjemme ser hva datteren vår lærer på skolen.

Jeg kan ikke uttale meg om hvordan det er eller bør være for de større barna.

Men jeg ønsker meg en skolehverdag for de minste barna som passer bedre i 2015, og ikke er tilpasset en familiestruktur fra 1950-tallet.

For selvsagt står tidsklemma sentralt, nå som begge foreldrene som regel er i full jobb, og ingen føler noe stort kall tilbake til kjøkkenbenken. Man kan godt mene at det er dritt, men det er sånn den moderne familiehverdagen er.

Kan hende løsningen ligger i lengre skoledag, eller heldagsskole.

Alternativt at eventuelle fritidsaktiviteter i større grad flyttes over til aks og sfo, for på den måten å frigjøre mer tid på ettermiddag og tidlig kveld.

Kort lunte

Uansett er jeg sikker på én ting: Leksediskusjonen bør ikke avfeies som syting fra foreldre i tidsklemma (selv om den inneholder det også).

Maren Bækkelund Ellingsen

Gift med Joachim, og har barna Ingrid (snart 7) og Bror (snart 5).

Driver bloggen Barnevennlig.com, som deler mat-, kultur- og reisetips i et barnevennlig perspektiv.

Dette er reelle utfordringer, som krever reelle løsninger tilpasset skolen og hverdagen anno 2015.

For der jeg sitter ved kjøkkenbordet med tente stearinlys og kort lunte, føler jeg meg som verdens verste mor. Jeg prøver som best det lar seg gjøre å virke interessert og engasjert, men mest av alt har jeg lyst til å rive gråblyanten ut av hånden hennes og skrive 12-tallet i boka, med to tydelige streker under svaret.

Jeg har lyst til å regne kjapt ut de siste stykkene for henne, lukke matteboka, og foreslå at vi heller skal gå en tur sammen før det blir altfor mørkt.

Kanskje vi kan gå en såpass lang tur at vi får tid til å snakke sammen.

At jeg kan spørre henne hvordan hun har det, eller at jeg kan fortelle litt om hva jeg er opptatt av. Når gjorde vi egentlig det sist?

Sannsynligvis aldri på en hverdag.

Denne saken ble første gang publisert 29/10 2015, og sist oppdatert 30/04 2017.

Les også