Caitlin Moran, Caitlin Moran spaltist i Kvinneguiden, lykken er å ha en bror, brødre, søskenfellesskap, feminisme

Caitlin Moran (40)

  • Prisvinnende britisk journalist, forfatter og programleder.
  • Oppvokst i Wolverhampton, som eldst av åtte barn.
  • Har skrevet de bestselgende bøkene How to build a girl, Kunsten å være kvinne, Moranthology og The Chronicles of Narmo.
  • Gift, to barn.
  • Vinner av blant annet Årets Spaltist, Årets Kritiker og Årets Intervjuer av British Press Awards, Årets Spaltist av London Press Club og Årets Kulturkommentator av Comment Awards.

  • Fast spaltist i Kvinneguiden.

KOMMENTAR:

- Av alle ferdighetene en mor må ha: som å sjøsette en hodeskalle ut av bekkenet, putte en bæsj i vesken, få en toåring til å spise brokkoli, heroisk avstå fra å myrde andre foreldres barn som ignorerer ungen din på skolen, gi f***en i klesvasken, fortelle 12-åringer fakta om livet uten å si «Jeg skal være ærlig: Ja, det virker ganske lite sannsynlig»; lære dem å være morsomme uten å være slemme, eller i hvert fall ikke altfor slemme – så er kanskje det vanskeligste av alt å forklare hva morsrollen faktisk er.

Det å være mamma er noe mennesker bare medfødt skal vite hvordan gjøres – i likhet med det å gå eller ha sex.

Men, akkurat som å gå eller ha sex, så er morsrollen noe som i virkeligheten tar veldig lang tid å lære seg. I opplæringseerioden kommer du til å se ut som en idiot, skade deg selv relativt ofte og vil hyppig ende opp gråtende opp på gulvet mens du hyler: «Jeg skulle ønske jeg var The Mekon. Jeg skulle ønske jeg hadde flotte robothjul, og at jeg var glatt og laget av metall der nede. The Mekon trenger ikke å bry seg om dr*tt som dette.»

Tilsvarende til det å ha sex og å gå, så håndterer alle morsrollen litt forskjellig. Hvis det er rundt regnet to milliarder mødre i verden, så finnes det to milliarder måter å være mor på.

På toppen av at morsrollen faktisk er en fulltidsjobb, hvis du legger sammen alt en mamma gjør i løpet av en dag, så viser timelisten at du i hvertfall trenger 28 timer daglig for å klare alt – skal du liksom være mamma ved siden av en hel rekke andre tidskrevende ting som å «ha en karriere», «være i et forhold», «være en del av en familie» og kanskje «tilbringe tre luksuriøse minutter hver dag der du prøver å være et ekte, selvstendig menneske som kanskje har lyst til å lese en bok hvert sjette år eller sove i 27 minutter».

Med dette i bakhodet er det verdt å oppsummere hvem de store forbildene for morsrollen er – og så ignorere dem totalt. IGNORER Ma Larkin (Livet med Larkins), jomfru Maria og Mor Theresa (hun var egentlig ikke mamma). For morsrollen handler ikke bare om milde smil, rene kjoler, åndelig veiledning og rolige ettermiddager med fingermaling.

Det virkelige antallet «rolige ettermiddager med fingermaling», er et av morsrollens første store sjokk. Før jeg fikk barn lærte samfunnet meg at det kom til å oppta rundt 60 prosent av foreldrerollen.

Det siste jeg gjorde før riene startet var å kjøpe syv liter med plakatmaling i forskjellige farger, slik at jeg skulle være klar for all fingermalingen.

Faktum er at i løpet av de neste ti årene og to barn, fingermalte jeg fire ganger. Tiden brukt på fingermaling ble enormt overskygget av tida vi brukte på å «vente på at en bæsj skulle komme ut», se på Hairspray, ta på maur, «se på mamma mens hun skriver på pcen», leke at vi var pandaer, putte leppestift på pappa, balansere en bærbar DVD-spiller på en planke i baksetet slik at vi kunne kjøre til Birmingham uten tre timer med krangling, prøve å sparke duer (barna, ikke meg), og løpe skrikende rundt på museer på regnværsdager (igjen, barna, ikke meg).

Det kommer veldig ofte til å føles ut som om hodet ditt stikker ut av pipa på et bittelite hus mens du gråter så mange tårer at mus svømmer og drukner i dem.

morsrollen, svangerskap, fødsel, sannheten om, å være mamma, mammarollen

GRAVIDITET: - Det kommer veldig ofte til å føles ut som om hodet ditt stikker ut av pipa på et bittelite hus mens du gråter så mange tårer at mus svømmer og drukner i dem. © FOTO: Jude Edginton

Så glem alt du trodde du visste om morsrollen. Dette er hva det å være mamma egentlig er: Å spille i en actionfilm resten av livet. Men – og dette er den avgjørende delen – med alle de kjedelige, hverdagslige tingene også: Sånn som at Batman måtte dra til matbutikken når det regnet og Robin hadde diaré; eller når James Bond måtte sitte i en sanggruppe for spedbarn hver onsdag ettermiddag mens han så på at et medlem av Smersh i tur og orden puttet en maracas, finger-cymbaler og en bongotromme i munnen.

Du er den eneste som kan fullføre oppdraget. Du er personen som må komme med alle løsningene og få dem til å skje. Det er du som bare må fortsette fremover – uansett hvor mørbanket, utmattet, motløs, livredd og nihilistisk du har blitt. De kan ikke få en annen til å spille rollen. Du er nødt til å fortsette helt til slutten.

Med dette i bakhodet vil jeg foreslå noen gode foreldre-rollemodeller: Richard Attenborough i Jurassic Park («Å Gud – hva har jeg gjort?»), Jeff Goldblum i Jurassic Park («Hun har lært seg å åpne dører. Flink jente»), Mary Poppins – ninja-bevegelser som f*** opp hjernen til små barn samt en flaske rom i håndveska; og Sarah Connor i Terminator 2: Judgment day.

Husk: Du er helten i dette prosjektet. Du får være helten Gotham ikke vil ha, men som Gotham trenger. Du kan hevne foreldrene dine, løse barndommens traumer, si alle de beste sitatene og forandre verden.

Du får ha på deg den kule hatten. Du får være uredd. Du kan rigge Batcaven akkurat slik du vil, få til ting som virker umulig og gå til sengs og tenke, «Jeg gjorde det virkelig bra i dag. Jeg gjorde alt jeg skulle. Utenom bekkenbunntreningen. Den irriterer meg. Den gjør så jeg lager rare grimaser på bussen. Jeg skal gjøre det... i morgen.»

Du får sjansen til å gjøre andre mennesker bedre enn deg selv. Selv om jeg vet det kan virke umulig nå, du utrolige menneske!

GRAVIDITET

Det som er viktig å huske på, er at dette er utvilsomt den verste delen av morsrollen. Alt blir lettere etter dette.

Du er smelt på tjukka! Gratulerer! Dette er starten på rebooten av din unike superhelt-historie! Om du er en livredd 16 åring som ble gravid ved en feiltagelse, men som har bestemt seg for å beholde barnet, eller en 46-åring som har brukt de siste ti pinefulle og dyre årene med prøverørsbehandling, så er resultatet det samme: Du har nå en røyskatt – eller kanskje et par! – i innvollene, som vil gjøre deg til Alice I Eventyrland de neste ni månedene.

Alle sammen virker litt overasket over at du sitter i et hjørne, med kjønnsorganene bandasjert som en mumifisert slange, vuggende fra side til side

Dora Thorhallsdottir

- Drit i å kjøpe noe, bare møt opp

Når voksne forteller om sin tøffe oppvekst, så handler det ikke om mamma som glemte å ta med boller på en sommeravslutningen.

Min venn, du har falt ned i kaninhullet som er fødselskanalen din, drukket den lille «Drikk meg»-flasken med graviditetshormoner, og du er nå i en sprø drømmeverden der deler av kroppen din plutselig vil begynne å vokse (puppene dine, magen din, rompa di) eller krympe (si «ha det» til hjernen din), noen ganger vil dette skje i løpet av minutter, og det kommer veldig ofte til å føles ut som om hodet ditt stikker ut av pipa på et bittelite hus mens du gråter så mange tårer at mus drukner i dem.

En hel hurv av underlige mennesker kommer tilsynelatende tilfeldig til å dukke opp i livet ditt, og de kommer til å både si og gjøre merkelige ting. Du kommer til å møte på dodo-lignende fødselsleger som misbilligende sier: («Ikke samarbeidsvillig! Ikke samarbeidsvillig i det hele tatt!»), og en fryktinngytende jordmor på det fødselsforberedende kurset som minner om Den røde dronningen, som er snill som et lam før hun plutselig brøler: «LA HODET HENNES RULLE!» når du forteller at du kanskje ikke har lyst til å amme.

Hvis du aktivt liker å være selvfornektende og permanent engstelig, er det bare å følge alle de sinnssyke og motstridende rådene i tabloidpressa.

Ja, sett på en nyhetsvarsling og kjør deg til randen av hysteri når du leser at det å drikke kullsyreholdig mineralvann kan gjøre at babyen din blir født med et eneste, stirrende øye som en kyklop.

FØDSEL

Dette er – og denne gangen forteller jeg sannheten – den verste delen av morsrollen. Alt blir lettere fra nå av.

Hva skal jeg si om fødsel som ikke er summert opp av de veltalende ordene fra John Hurt i Alien, når det utenomjordiske vesenet bryter seg ut av magen hans («ARGH! ARGH! ARGH! ARGH!»)?

Det er selvfølgelig en million ting å si om fødsel, så jeg retter mikrofokus på én: kvinner som føler at de har feilet når de ikke gjennomfører en «naturlig» fødsel og ender opp med å måtte håndtere igangsatt fødsel, fødselstang, sugekopp, klipping og keisersnitt.

Majoriteten av kvinner jeg kjenner som mislyktes i å fullføre en naturlig fødsel – og jeg inkluderer meg selv i dette – tror på akkurat dette: at de har feilet. Det er noe mange sliter med å forstå – hvorfor føler de kvinnene seg så mislykket at de har traumer og skamfølelse i flere år?

Vel, det er fordi det å føde er noe kvinner visstnok skal være naturlige gode til. Faktisk har det vært fokus på kvinners evne til å forplante seg og føde, på en sunn og vellykket måte, opp gjennom historien og helt fram til nyere tider. Det står i bryllupsløftene dine, det er grunnen til at Henry VIII drepte alle de konene: det er det endelige fysiske formålet i det å være kvinne.

morsrollen, svangerskap, fødsel, sannheten om, å være mamma, mammarollen

HUSK: - Husk: Du er helten i dette prosjektet, skriver Caitlin Moran. © FOTO: Jude Edginton

Hvis det er én ting jeg har lyst til å fokusere på i denne modulen, så er det puppene dine.

morsrollen, svangerskap, fødsel, sannheten om, å være mamma, mammarollen

DET FØRSTE ÅRET: - Mødre som har gjennomgått fasen refererer til den som «Fy f*** er jeg glad for at det er over». © FOTO: Jude Edginton

Å misslykkes – å måtte bli reddet av helsepersonellet – er dypt sårende, ofte sårer det bokstavelig talt den dypeste, mest animalske følelse av å være kvinne.

Her er en hendig sammenligning. Tenk deg at du er mann og det er natten dere skal bli gravide. Evnen til å få utløsning er totalt medfødt til følelsen du har av å være mann – det er hva menn gjør. Hele tiden.

Tenk deg så at dere har hatt sex i 20 minutter, og et par offisielt-utseende mennesker har kommet inn i rommet og sitter i et hjørne med et litt bekymret uttrykk. De sjekker klokkene sine. De er litt bekymret over hvorfor du ennå ikke har ejakulert. Så da blir du litt bekymret.

Du fortsetter tappert i ti minutter til – men, for å være ærlig, så setter de deg ut av takten og du begynner å tenke at du kanskje, til tross for din beste innsats, ikke klarer å nå klimaks. Og ikke nok med det så har sexen blitt forferdelig smertefull. Nevnte jeg det? Den er virkelig smertefull. Hvert eneste minutt skriker du i hele 30 sekunder. Det er ikke vits å forklare deg hvorfor det gjør vondt, for smerten er for tiden så intens at du ikke klarer å tenke. Du tror faktisk at du er døende. Men du fortsetter å jokke – du må! Det er det alt handler om i dag!

Plutselig hopper den mest geskjeftige personen opp og utbryter: «Greit. Vi må fikse dette. Dette har pågått altfor lenge», og de indikerer at du skal rulle av kona di – og på dette tidspunktet kommer ti andre mennesker inn i rommet, finner frem en hel haug med instrumenter og begynner å manuelt manipulere deg til orgasme.

Selv om du vet at de prøver å hjelpe deg, så er instrumentene ekstremt smertefulle – og i tillegg river de underlivet ditt i filler. Det er et katastrofeområde der nede. Det ser ut som den penile versjonen av kaken som ble gjenglemt i regnet i sangen MacAuthur Park. Blodbad.

Uansett, gjennom ren/rå brutal medisinsk profesjonalitet klarer de endelig å få gjort jobben, og så inseminerer de kona di – og på dette tidspunktet er alle sammen helt: «Gratulerer! Kona din er gravid! Du skal bli pappa! Hurra! Hurra!»

Alle sammen virker litt overasket over at du sitter i et hjørne, med kjønnsorganene bandasjert som en mumifisert slange, vuggende fra side til side mens du mumler: «Dette er ikke en av de mest fantastiske opplevelsene i livet mitt. Jeg føler meg helt forferdelig, og jeg kan ikke noe for at jeg føler det sånn. Når jeg forteller kompisene mine om dette på puben så tror jeg at jeg kommer til å gråte. Selv om 15 år.»

Så...ja. Det er sånn det er. Bortsett fra at du også kommer til å være smellfeit, og en væske – la oss kalle det brun saus – kommer til å renne ut av puppene dine, og hver gang du ler så tisser du på deg, noe du aldri gjør, og dette skal visst være dagen som definerer deg, og du må late som om det er fantastisk til alle som ikke har gjennomgått det ennå. OG I TILLEGG: Du vet at du sannsynligvis må gjøre det om igjen om to år.

DET FØRSTE ÅRET

Dette er – helt sant – den VIRKELIG verste delen av det å være mamma. Alt blir enklere etter dette.

Mødre som har gjennomgått denne fasen kaller den «Helvetesgapet», «Avgrunnen», «Fy f*** er jeg glad for at det er over» og/eller «Den Syvende Sirkel».

Det er litt som åpningsscenen til den nye Avengers-filmen; rett inn med en massiv, nådeløs eksplosjon av død, panikk og ødeleggelse. Alt skjer samtidig.

De er der alle sammen: Her er Captain America – han har ikke sovet på seks måneder! Hulken er her – han har kolikk! Black Widow er også her – hun har fødseldepresjon, muligens etter forsøket på å feste et barnesete i baksetet på en Ford Galaxy i sykehusets parkeringshus etter keisersnittet!

Boom! Det er også han Hawk-duden – han har ikke hatt sex på 19 uker og er bekymret for at vennene hans tror han er død. Også er det en av Olsen-tvillingene – hun prøver å jobbe hjemmefra, ammer samtidig som hun skriver på laptopen, og har en delvis forstuet arm på grunn av den merkelige måten hun sitter på!

Hvis det er én ting jeg har lyst til å fokusere på i denne modulen, så er det puppene dine. Jeg er litt som samfunnet i den forstand – det handler alltid om puppene dine. Å amme er litt som å gå i høye hæler. Hvis du har lyst til å gjøre det, og kan gjøre det, så gjør det.

Hvis du ikke vil eller ikke kan, så finnes det, takk gud, alternativer. Som flate sko og morsmelkerstatning.

I likhet med det å gå i høye hæler så får du ikke premie for å gjøre det. Ikke en eneste en. Det er helt valgfritt. Så ikke bli besatt av skoene/ammingen.

Ikke hør på andre kvinner som insisterer på at du skal gå i høye hæler/amme. Ikke kommenter at andre kvinner går i høye hæler/ammer, utenom å si: «Jeg hyller evnen din til å ta et informert/bevisst valg om en stor del av livet ditt! Lykke til!»

Hva du enn bestemmer deg for, så husk dette: Hvis du ammer, bruk tilsvarende beløp som du hadde brukt på en deilig lunsj på en god bh. Du kommer til å trenge den. Og hvis du flaskemater, så er det helt akseptabelt å «sterilisere» tuten ved å suge på den i ett minutt når klokken er fire om morgenen.

morsrollen, svangerskap, fødsel, sannheten om, å være mamma, mammarollen

MED DEN ENE DATTEREN: Caitlin Moran og datteren Eavie i foajeen på Shangri-La hotel i Paris, 2013. © FOTO: Laura Stevens

LITEN UFORNUFTIG PERSON-ÅRENE

Dette er – forskning har bevist det – den verste delen av morsrollen. Alt blir lettere herfra.

Skal jeg få flere barn? Det typiske svaret å gi noen som vurderer å få tre eller flere barn er: «Jeg beundrer motet ditt – men jeg tror du er sprø».*

Mennesket var helt tydelig skapt for å få to eller mindre barn, for det er antall armer vi har. Én arm til å stoppe hvert sitt barn fra å løpe ut i veien og bli truffet av en lastebil. Når du har tre eller flere barn så får du bare håpe at du kan bruke beina dine som en teleskopisk lasso som du slynger ut foran dem for å forhindre at de dør - mens armene dine er opptatt med å holde Ting 1 og Ting 2.

Og de kommer konstant til å være i sving.

I denne alderen prøver barn stadig å drepe seg selv. De driver på med det hele tiden.

Du er egentlig en lemmen-bonde der du prøver å gjete dem vekk fra trapper, svømmebasseng, innsjøer, elver, veier, biler, lastebiler, hunder, eldre barn, gjenstander som kan svelges og blekemiddel.

Du har kun ett mål under denne fasen: Å kunne si: «Ingen døde i dag!» når du legger deg.

Du har vunnet hver dag du kan si det. Ikke prøv å gjøre noe mer ambisiøst. Dette er det beste du kan håpe å oppnå.

Hjelp i hjemmet

Dette er kanskje tidspunktet – fordi du er tilbake på jobb – at du tenker på å ansette noen til å hjelpe til hjemme. Det du må huske på er: «Ikke ansett noen kun fordi det blir en god anekdote.»

Jeg ønsket at den første barnepasseren jeg ansatte skulle være en homofil mann fordi jeg allerede hadde funnet på kallenavn som «Manny McPhee» og «Hairy Poppins».

Derfor ansatte vi en ung mann som gikk med rosa bukser. Den første dagen på jobb avslørte han at han hadde en kjæreste (jente) – de rosa buksene var bare lureri. Jeg var rasende. Neste dag hadde han tegnet Teletubbies til babyen vår. Bortsett fra at han hadde tegnet et Teletubby-skjellet med en sverm av fluer i stedet for øyne. Han fikk fyken umiddelbart, og vi ringte moren min. Hun lot meg ikke kalle henne «Hairy Poppins». Jeg måtte sparke henne også. Det er et minefelt.

*Hvis du ikke har fem eller flere barn, for da er det vanlige svaret: «Jeg begynte ikke engang å telle hvor mange barn jeg hadde før jeg fikk seks, din lettvekter. Unnskyld meg, jeg må gå – et av barna mine har nettopp tent på huset.»

LITE VINDU/PUSTEROM MELLOM ALDEREN 9 OG 11

Den gode delen.

Hysj. Se rundt deg, mamma med barn mellom 9 og 11 år. Bedre enn dette blir det ikke. De leker fortsatt, henført, med dukker og Lego, og de tror på en måte fortsatt på julenissen. Men de kan også gå ned trappa alene om morgenen og, helt uten hjelp lage seg ristet brød og sette på tven.

Det er nå du kan ta hånd om de siste ni års mangel på sex. Jeg henviser deg til Fase Tre, og trygler deg om å huske å bruke prevensjon.

Bare fordi du ikke helt husker hvordan du har sex, så betyr det ikke at sæden har glemt hvor den skal. Den vet. Og den er desperat.

Den er som Glenn Close i badekaret i Fatal Attraction. Den overrasker deg. Bokstavelig talt. Bruk minst tre former for prevensjon, ikke inkludert et barn som banker på døra fordi «Mamma! Wifien funker ikke! Jeg kommer meg ikke inn på Club Penguin og Pufflesene mine holder på å dø!»

TENÅRENE

Utvilsomt den verste delen av det å være forelder. Resten går av seg selv.

Denne fasen er hovedsakelig delt i fire punkter; frykten for at de skal bli gravide/gjøre noen gravide; frykten for at de skal få en spiseforstyrrelse/bli mobbet/begynne med selvskading; frykten for at de skal bli avhengige av crystal meth; våte håndkler.

Håndklene er utvilsomt verst. Selvfølgelig var jeg klar over «tenåringer legger våte håndklær på gulvet»-myten. Det er en ganske stor myte, kulturelt sett. Men, som med alle aspekter ved det å være forelder, så kan ingenting forberede deg på virkeligheten.

Det er noe unikt forbannende i det å være en aldrende, halvveis verdig, voksen kvinne – en kvinne som på grunn av dårlig råd i barndommen har brukt mesteparten av livet på å hamstre en konstant tilførsel av rene, tørre, myke håndklær – som så går ut av badekaret bare for å finne at DET IKKE ER HÅNDKLÆR IGJEN. Ikke engang et håndhåndkle eller en klut.

Trampende ned trappen forsvinner den herlige spafølelsen fort i den kalde luften, der du forsøker å tørke din nå kalde, ulykkelige og dryppende arm med kjøkkenpapir – når tenåringen din plutselig dukker opp og sier: «Hva skal vi ha til middag, kan jeg få 200 kroner, Å GUD MAMMA DU ER NAKEN DU ER SÅ PINLIG SLUTT Å VÆRE EN AV DE VANVITTIG RARE MAMMAENE JEG LEGGER DET UT PÅ INSTAGRAM», for så å forsvinne igjen. Tenåringen forlater deg og du går inn på soverommet og undersøker det oppriktig imponerende mugg-eksperimentet med mugg som stille gjærer i haugen av 19 klissvåte håndklær som ligger forlatt, som et fregnete Matterhorn, ved siden av tenåringens seng.

Før mobilen din begynner å plinge fordi 6000 mennesker liker bildet datteren din la ut på Instagram av deg der du står illsint i nettoen ved siden av oppvaskmaskinen.

Nøkkelsetninger du kommer til å høre i løpet av denne tiden og hvordan du skal håndtere dem:

«Du stoler ikke på meg!»

Hva du skal svare: «Selvfølgelig stoler jeg på deg. Det er bare verdenen full av mordere og menneskehandlere som jeg ikke stoler på. Og ja, de har dem på kafeen rundt hjørnet. Det er millioner av dem. Vær livredd. Vær konstant livredd og forlat aldri huset. Jeg bryter deg ned til ditt eget beste, slik min mor gjorde med meg. Det er det foreldrerollen er.»

Hva du ikke skal svare: «Haha, det var du som var idiot og klarte å få en stekepanne til å sitte fast i panna og endte opp på legevakten – selvfølgelig stoler jeg ikke på deg. Å, dette er gull. Jeg skal fortelle faren din om dette og le av det. Vi kan knytte bånd over dumskapen din.»

«Alle andre gjør det!»

Hva du skal svare: «Det var slik nazistene pådyttet andre sin fascistiske agenda og kom til makten. Så du skjønner vel at du på det grunnlaget ikke kan dra på tivoli.»

Hva du ikke skal svare: «Alle vennene dine er enfoldige surrehuer. Alt de gjør er automatisk forbudt. Alt. Ja, inkludert å gå på skolen. Nei, jeg beviser ikke galskapen i mitt eget argument. Gå vekk, jeg prøver å se på Game of Thrones

«Jeg trenger 200 kroner.»

Hva du skal svare: Du får ti kroner for hvert håndkle på rommet ditt som blir vasket, brettet og lagt tilbake på badet.»

Hva du ikke skal svare: «Det gjør Tim på Vinmonopolet også – og dessverre elsker jeg ham og hans smertefulle gin mer.»

(NB: på grunn av håndkle-situasjonen kan dette tilbudet slå tilbake – de har ofte verdier for 600 kroner som ligger og råtner under en saccosekk. Vær varsom.)

«Jeg hater denne ferien. Det er ikke noe 4G her.»

Hva du skal svare: «Hvis du går opp den bakken, så er det 5G der. Helt sant. Prøv det. Kom igjen. Løp avsted. Ser deg om en time. Ta med en piknik. Og søsteren din. Hun må komme seg på Club Penguin. Hun sa noe om at Pufflesene hennes er døende. Ha det!»

Hva du ikke skal svare: «Da jeg var en tenåring, blah blah, Spectrum 48K, blah blah, måtte jeg gå til en telefonboks, blah blah, ensomhet og isolasjon som plager meg til denne dag, blah blah.»

Caitlin Moran er forfatteren av bøkene Kunsten å være kvinne og How to Build a Girl. Hun har to døtre, en på 11 og en på 14 – og planlegger for tiden ikke å få flere barn.

Anthony Lloyd/Jack Hill/The Times/News Syndication

Vil du lese flere slike saker?  Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!

Les hele saken

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!