KOMMENTAR:

”Hvorfor lurer du på det, egentlig?” var det første svaret venninnen min fikk, da hun postet et enkelt spørsmål på en facebookgruppe for mødre om hvordan hun kunne redusere antall nattmåltid for den fire måneder gamle sønnen sin. En bedagelig liten fyr som tidligere kunne sove både fire og fem timer, men som nå krevde å sutte på en pupp annenhver time mellom midnatt og morgen.

Hvem har ikke sittet oppe og googlet seg sprø i de sene nattetimer etter løsningen på dette lille, men samtidig så gigantiske problemet?

Lite trøst

Likevel finnes det lite trøst hos andre mødre, lite oppmuntring, ikke et eneste forslag til en mulig løsning, men et passivt agressivt ”Hvorfor lurer du på det?” (20 likes)

Som om ingen forstår hvorfor en utmattet, undersovet, nybakt mor på randen av sammenbrudd lurer på noe slikt. Alle forstår det! Du skal jo prøve å fungere i hverdagen, du skal prøve å unngå å bli dratt rett ned i den mørke spiralen som jeg selv ble med min første.

Jeg unner ikke min verste fiende den erfaringen, men realiteten er at fødselsdepresjoner er økende blant norske kvinner.

Tilknytningsomsorg

Akkurat det kan kanskje fremstå som litt av et paradoks. Vi nyter tross alt verdens beste permisjonsordning. Mange mødre har dessuten et svært bevisst forhold til mor og barn-symbiosen, til de lykkefremkallende hormonene som kommer med amming. I løpet av de siste ti årene har den såkalte tilknytningsomsorgen, som stammer fra USA og åttebarnsfaren Dr. William Sears, blomstret her til lands.

Råd til unge

Helena Brodtkorb (30)

  • Journalist og forfatter av boka Mammasjokket.
  • Fast spaltist i Kvinneguiden og D2.
  • Stolt nevrotiker med en forkjærlighet for intimtyranni.

De fleste har kanskje ikke et bevisst forhold til hvor disse idéene stammer fra, men tilknytningsomsorg (TIO) er altså en teori om hvordan vi skal leve med barn: Teorien fremmer amming, gjerne utover det første året, samsoving, helst med nattamming til barnet selv mister interessen, og bæring av barn i sjal. Kort sagt ting som høres helt fantastisk koselig og romantisk ut. Og ikke minst «naturlig». Det er i grunnen ikke så rart at norske mødre er frelst. Hvilken mor ønsker ikke å respondere på sine barns behov, liksom?

Skrikekur

For ikke å snakke om grenseløs tilgang på kos og trygghet. Spørsmålet blir egentlig: Hvilken mamma vil ikke være en god mor?

Den egoistiske moren.

Hun som våger å kjenne på egne behov.

Hun som bare må sove mer enn to timer sammenhengende før det kommer til å klikke for henne.

Hun som våger å spørre om råd på et mammaforum om hvordan hun kan få dette til.

Hun som skal ut i en krevende jobb om få måneder, men som ser spøkelser på høylys dag.

Hun som får svaret ”hvorfor lurer du på det?”, slengt i trynet.

Sammen med en artikkel som viser til hvordan det er skadelig for babyer å gråte seg i søvn. Venninnen min som postet det åpenbart så betente spørsmålet hadde ikke nevnt et ord om gråt, men det er tilsynelatende alt det koker ned til om dagen. Det foregår en krig, litt uvisst mot hvem nøyaktig. Men det store spørsmålet er: Lar du, eller lar du ikke babyen din gråte?

Mammakrigen

Det har nemlig skjedd noe markant med samtalen om babyer og søvn. Den har blitt betent. Unyansert. Profilerte fagpersoner har plutselig fått ord på seg for å være kontroversielle. Det er noe annet å være mor i 2016. Tidligere kunne du telle ned mot seksmånedersdagen, for uansett hvor dårlig det stod til nå, visste du at det var innafor å kutte med nattmåltid når den tid kom. Om du hadde nerver av stål. For babyen kom til å protestere. Dette er på god vei til å bli historie.

I USA kalles det  ”The Mommy Wars”. Den drives tilsynelatende frem av de kjærlige mødrene som lever i uavbrutt symbiose med barna sine, mot de kalde, egoistiske mødrene som vil putte den stakkars, forsvarsløse babyen inn i et system den ikke er klar for.

Vondt i mammahjertet

De kjærlige mødrene får ”så vondt i mammahjertet”. De blir triste når de leser om en fagperson som anbefaler å ”la babyene skrike”, og de advarer sterkt mot disse personene, som jeg ikke skal nevne ved navn her, fordi de allerede har blitt svertet nok uten gyldig grunn. I denne omtåkede krigen av mødre med søvnunderskudd finnes det ingen nyanser. Som for eksempel:

Hvor gammelt er barnet? Hvorfor gråter det? Får babyen noen annen trøst enn den puppen den er vant med?  Er du alene med barnet eller har du en partner? Hvordan sover du selv? Er det søsken i familien som blir vekket?

Redaksjonen

Hva vet du om graviditet?

Den gravide magen kan virke som et mysterium. Test kunnskapen din i denne quizen.

Ulike tilnærminger

Debattantene overser fullstendig at det finnes mange ulike tilnærminger til babyer og søvn. Det som florerer er på den annen side påstander som at barn som blir utsatt for ”skrikekur” får tilknytningsskader. Det vises til studier der forskere har sett på økning av stresshormonet kortisol hos babyer som har måttet gråte seg i søvn. Ingen nevner at metoden som er brukt, kalt ”extinction”, handler om å forlate babyen uten å dukke opp igjen før den har sovnet. En metode som ikke er anbefalt av noen fagpersoner eller helsesøstre her til lands.

Ingen stiller spørsmål om hvorvidt situasjonen blir en annen når foreldrene trøster barnet på andre måter enn å dra frem en pupp eller en melkeflaske for hundrende gang.

Ingen stiller spørsmål ved hvorfor økning av stresshormoner, som for øvrig er helt naturlig å få i nye og fremmede situasjoner, plutselig blir synonymt med omsorgssvikt.

God natts søvn

En god natts søvn for mor og barn er ikke omsorgssvikt. Det var ikke det som skjedde da mine syv måneder gamle tvillinger ikke ble tatt opp for hundrende gang, de nettene de stod i sprinkelsenga og hylte av sinne, mens jeg stod ved siden og fortalte bestemt, men vennlig at de skulle sove. Det er ingen grunn til å gråte over mine barn.

Det må være noe som skjer i hodene på mødre, som gjør at de mistenker absolutt alle andre som ikke gjør som dem, for å mishandle barna sine. Mange mister i allefall all kritisk sans og går bananas med sine vonde mammahjerter som gråter for disse stakkars stresshormondopede barna.

I mellomtiden sliter mange mødre seg fullstendig ut, de strekker strikken lengre enn nødvendig, i frykt for å gjøre noe feil.

Dårlig samvittighet

Når du føder et barn, føder du en dårlig samvittighet på kjøpet. Denne samvittigheten er skjør. Naturtyrannene vet å trykke på de rette knappene. Ukritisk bruk av forskning for å fremme holdninger og livssyn er ikke noe nytt.

Vi ser stadig at det brukes i vaksinemotstandernes skremselspropaganda.

Jeg mener ikke at de som deler dette til skrekk og advarsel ikke gjør det i god tro. De mener åpenbart vel. Men konsekvensene er så kjipe at vi må slutte med det nå. Vær så snill.

Det som i utgangspunktet skal være mor og barn-vennlig begynner å minne om noe langt mer kvinnefiendtlig. Det er en tynn linje mellom oppofrelse og selvskading. Skal vi ha en konstruktiv samtale søvn og barn nytter det ikke å starte en krig mot stråmenn som ” forlater små babyer i panikktilstand”.

Da må vi ta både foreldres og barns behov på alvor.

Vil du lese flere kommentarer fra bra damer?  Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!

Les hele saken

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!