romfolk, sigøynere, tiggere, hvordan hjelpe

EVA-MARIE ANDERSEN: Er én av finalistene i Kvinneguidens store skrivekonkurranse.

Eva-Mari Andersen (29)

  • Eva er én av finalistene i Kvinneguidens store skrivekonkurranse.
  • Jobber som spesialpedagog i Oslo.
  • Her bor hun sammen med sin mann Bjørn, som jobber som fotograf, og sin fire år gamle sønn Nils.
  • Eva-Mari er opptatt av barn og ungers rettigheter, psykisk helse, læring og utvikling.
  • Hun har ellers en forkjærlighet for kaffe, svaberg, lettstelte hager og gode klemmer.

KOMMENTAR:

De er en selvfølgelig del av bybildet, men da de slo seg ned utenfor blokka vår kom det likevel brått på. Det var en nyoppdaget ute-stikkontakt som var årsak til oppmøtet.

Et annet sted, ikke her

Jeg stod og kikket ut av kjøkkenvinduet og så dem samle seg rundt dette ene strømuttaket mens de ladet mobilene sine på tur. Kvelden etter forsøkte noen å koble til en kasse-TV. De hadde lagt madrasser og tepper på bakken.

Jeg tok meg selv i å ergre meg: «Et annet sted, bare ikke her!». Brått kom skyldfølelsen. Jeg så til venstre: Nyoppvaskede middagstallerkener, og ved kjøkkenbordet en smilende samboer og to kopper nytrukket te.

Til høyre: En dør på gløtt, og bak den en sovende treåring med både Løveungen, Lille frøken kanin, Brannman Sam og Peppa Gris sovende sammen med ham.

I dag morges hadde de rykket nærmere og samlet seg ved en benk rett utenfor inngangsdøra. Klokken var halv åtte. Jeg, med lommebok, nøkkelknippe og mobiltelefon i venstrehånda, PC-veske over skulderen, og ny høstjakke på. I høyrehånda hadde jeg treåringens hånd. Han, en fleecekledd liten kropp, med Berganssekk og Polarn’ lue, og Løveungen selvsagt, hengende etter halen.

Trodde de va moffa jei!

Treåringen stoppet opp og kikket med store øyne. Disse menneskene med lange skjørter, skaut, og mange jakker lag på lag. Han hadde sett dem før, men ikke i sin egen hage. Tobakksrøyken lå tykk omkring dem.

Blikket mitt låste seg på en skitten neve rundt en halvtom Seidel-øl. Treåringen så noe annet og nappet meg ivrig i jakka. En blå arbeidsoverall, milde øyne og et lurt smil midt i et bustete grått skjegg. «De e moffa!».

Blikket vandret fra Seidel-ølen til likhetstrekkene i ansiktet. Joda, han lignet kanskje litt. Men, nei, det var ikke morfar. «Åh! Jei tjodde de va moffa jei! Helt sikkerj!». Treåringen lo godt, kikket og kikket.

Så hastet vi videre til barnehagen mellom mange andre hastende mennesker. På veien pekte treåringen ut en gravemaskin, en søppelbil, en katt i et vindu, og plukket fire eikenøtter som han la i lomma. Han hadde kanskje glemt de reisende som nylig hadde etablert seg i hagen, men det hadde ikke jeg.

Skyld eller engstelse

Og fra disse reisende vandret tankene til en annen reisende, og til en septembermorgen for et år siden. Da hadde telefonen ringt mens vi stod på badet og pusset tennene.

Beskjedene kom i stakkato fra Ullevål sykehus: Min storesøster med barn i magen, en akutt og svært alvorlig svangerskapsforgiftning, hastekeisersnitt, en velskapt gutt som hadde kommet til verden tre uker før tiden og takknemlighet for norsk helsevesen.

Jeg stod på badet med tannbørsten i munnen og gråt, og så var vi plutselig sent ute, på vei til barnehagen, men denne gangen uten lue og matpakke.

Jeg kikket ned på treåringen, som da var to, og så ham puste frostrøyk. Han sa: «Øjene mine! Brrr! Fjyser!». Utenfor butikken fant vi en som var enda kaldere enn treåringen, og som heller ikke hadde lue på ørene. «Mamma! Mamma! Oioioioi! Hanmannen!»

«Øjene, øjene! Brrr!», «Mamma? Hanmannen? Brrr?». Igjen denne følelsen langt inne i brystkassen et sted. Skyld? Eller kanskje engstelse? For hva sier jeg til toåringen som ser at en voksen mann uten ytterklær sitter utendørs, på bakken, frysende?

Vi kjøpte to av alt.

romfolk, sigøynere, tiggere, hvordan hjelpe

VANSKELIGE SVAR: - Som mor kjenner jeg mammahjertet dunke ekstra hardt i brystet hver gang han nærmer seg spørsmål jeg selv synes er vanskelige. © FOTO: Bjørn Wad

Kvinneguidens skrivekonkurranse

  • Dette er én av finalistene i Kvinneguidens skrivekonkurranse.
  • Alle kommentarer som blir publisert blir honorert. Den beste kommentaren vinner i tillegg en Ipad Air.
  • Vil du også skrive for oss? Her er infoen du trenger.

Belastet område

Jeg var tenåring den første gangen jeg hørte om dem. Voksne fortalte at de kom i store biler og stjal båter, påhengsmotorer og sykler, men jeg så dem aldri. Da jeg flyttet til Oslo for over ti år siden var de for det meste representert av eksotiske eldre damer med sjal, som slo på tamburin og raslet med koppene sine utenfor Stortinget.

Men i sommer var jeg i bryllup og ble fortalt av en oppstaset, perlebekledd Holmenkollbeboer at det var «synd på meg som bodde i et slik belastet område». En mor i nabolaget hvisket til meg i heisen at hun hadde hørt at «man måtte passe på for de stjeler faktisk barn».

Alle jeg kjenner har en eller annen gang kommentert, snakket og ment noe: Man skal gi, man skal ikke gi, kanskje mat, men ikke penger, nei, aller helst ingenting, gir man til en, må man gi til alle, og verden blir ikke reddet av en sporadisk tikroning her og der, de kan skylde seg selv, de kan ikke noe for det, de er uansett ikke vårt ansvar, men de er vårt ansvar, de kan dra hjem, men de har ikke noe hjem, de kan være andre steder, bare ikke her.

Jeg hører at Arendal er første by ut i Norge med tiggerforbud, jeg leser at noen skyter på fremmede med luftgevær i Fredrikstad, og jeg har en treåring som ser med egne øyne og tenker egne tanker.

Nå også i egen hage

På gata, på trikkestoppet, t-banestasjonen, i parkene, utenfor butikken, og nå også i vår egen hage. Det er en observant treåring jeg holder i hånden. Som spesialpedagog gleder jeg meg over hvordan han utforsker, observerer og finner ut av ting på sin egen måte.

Som mor kjenner jeg mammahjertet dunke ekstra hardt i brystet hver gang han nærmer seg spørsmål jeg selv synes er vanskelige. Jeg og pappaen prøver å svare så godt vi kan. og noen ganger mislykkes vi totalt.

Inni det lille treårige hodet finnes en gryende forståelse av andre: At noen kan være lei seg, ha det vondt eller være sulten selv om han har det bra. Han har begynt å ville «fikse ting» som han synes bør fikses, men enda har han ikke begynt å skille mellom folk slik vi voksne gjør. Han smiler til dem som smiler til ham, han ser folk i øynene, og får han et «hei» på t-banen lar han sjeldent være å svare.

- Han har nok lite penger

«Å bor han hen?», «Å gjør han?», «Å heter han forno?». I dag morges var «moffa» utenfor døren. Tenk at noen kunne være så lik, men likevel helt forskjellig!

Kjære sønn, denne mannen du så kommer fra et annet land. Jeg vet ikke hvilket. Nei, han har ikke jobb. Han har vel strengt tatt ikke noe sted å bo heller. Han kan nok ikke snakke norsk, ikke lese eller skrive heller.

Han er nok sulten og kanskje tørst, og han har veldig lite penger. Jeg gruer meg til den fremtidige fireåringens pliktrunder med «hvorfor» når jeg tenker på dette. «Hvorfor det? Hvorfor er det sånn? Hvorfor det?». Jeg klarer jo ikke svare meg selv en gang: Hvordan kan vi som er så heldige klare å leve med alle disse mindre heldige uten å gjøre noe? Hvorfor føler vi ikke mer? Hvorfor handler vi ikke?

romfolk, sigøynere, tiggere, hvordan hjelpe

GRYENDE FORSTÅELSE: - Inni det lille treårige hodet finnes en gryende forståelse av andre: At noen kan være lei seg, ha det vondt eller være sulten selv om han har det bra. © FOTO: Eva-Marie Andersen/Privat

Den som går forbi

For å være ærlig er jeg ofte en av dem som går forbi. Jeg ser en annen vei eller i bakken. Jeg kjenner myntene, bankkortet og matpakken gløde i vesken hver eneste gang, og jeg vet ikke om jeg er desperat, fortvilet, likegyldig, rådløs, rådvill eller alt på en gang.

Jeg føler meg fanget av noe jeg selv ikke vet hva er, og jeg vet ikke hvor jeg kan begynne for å gjøre meg fri. Det letteste er selvfølgelig å haste forbi og late som om man ikke ser, for da går det fort over.

De gangene jeg velger å se kan jeg risikere å finne noe som minner om min far, onkel, mor, tante, søster, venninne eller meg selv. Og da, igjen, overveldet av denne følelsen. Det er som om noe eksistensielt river og sliter i meg. Det er forbi en diskusjon om tiggerforbud eller «å gi eller ikke gi». Det er overordnet politisk retorikk og noe absolutt, mye større enn meg selv.

Lære barna empati

Jeg vet at hvordan jeg ser på andre mennesker sier noe om hvordan jeg ser på verden, og jeg vet at dette også sier noe om hvordan mine barn kommer til å se på verden.

Hva skal jeg si til dem om disse menneskene som bor på gata, som ikke kan lese, kan språket, har penger, klær eller mat? Hva kan jeg si at jeg selv har gjort for at disse livene skal bli bedre? Vi vet at det er viktig å prate med barn, møte dem der de er, innrømme at man ikke vet alt, men likevel svare på spørsmål så godt man kan.

Samtidig skal man vise i praksis hvordan man skal forholde seg til andre, for slik lærer barn empati. Når jeg husker på dette blir jeg hun dama med tikroningen.

Eller hun som desperat prøver å finne alternativer til tikroningen, som kjøper kaffe og croissanter på SevenEleven over en lav sko.

Hun som ser alle som sitter på bakken inn i øynene, nikker febrilsk, smiler manisk og sier «hei!», med skingrende og litt intens jeg-ser-deg-stemme. Er det dette barna skal lære?

Mange gruer seg til vinteren

Jeg vil så gjerne være en slik voksen som gjør at barn velger å se, lytte og våge på en annen måte enn meg selv. I stedet er jeg overveldet av følelser, og jeg har ingen gode svar. Når alt kommer til alt kan de godt være i «hagen» min.

Et strømuttak er så lite. For jeg vet jo at det er mange som gruer seg til vinteren.

Og disse gruer seg til vinteren av helt andre grunner enn meg, som bare gruer for sjelens kvaler hver gang jeg skal haste forbi et frysende menneske med en fireåring på slep.

Fortell meg gjerne hva jeg skal si til ham mens jeg gjør det.

Vil du lese flere kommentarsaker? Følg Kvinneguiden på Facebook!

Les hele saken

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!