syke barn, Norge versus u-land, mammarollen, være mamme i Norge, norsk helsevesen

Helle Kristin Cheung (36)

  • Helle er én av finalistene i Kvinneguidens store skrivekonkurranse.
  • Bor i Oslo, jobber fulltid i en fagforening, gift (med en svært tålmodig mann).
  • Seks barn, mellom null og 16 år.
  • Interesser: bøker, musikk, fotball og en liten hobbyblogg.
  • Skeptisk til begrepene "tidsklemme" og "prestasjonsjag", og føler seg superpriviligert som er mor i Norge i 2015.

KOMMENTAR:

Hjelp meg, mamma

Den lille kroppen er så svett, så svett.

Han ligger der og piper, ukomfortabel og tufs. Tårene samler seg i øyekroken, men han orker ikke gråte.

Orker ikke smile heller, selv om han gjør sitt beste når jeg kommer for å ta ham opp. Det blir bare en skjelvende trekning under smokken og et liten bevegelse rundt øynene, men jeg ser det.

Han smiler til meg. - Nå kommer mamma.

Jeg løfter ham opp, og den lille kroppen faller tungt inn mot min. Han er tung og slapp i armene mine, hodet hans hviler stille mot skulderen.

Så varm han er. Glovarm. Pusten går i lange, hese drag, og han blir liggende helt stille.

Orker ikke mer, nå. Ikke vil han ha vann. Ikke vil han ha pupp. Han vil bare ligge slik, stille.

Mødrefellesskap

Det er stille ellers også. Det er midt på natta og stille i huset, stille i verden.

Gutten min har akkurat blitt åtte måneder, han har førti i feber, han har kastet opp masse væske. Jeg er - som alle mødre til syke barn - lettere bekymret.

Syke unger har jeg hatt før, i bøtter og spann, men dette er verre enn vanlig. Han er verre enn vanlig, og det bekymrer meg at jeg må lete etter gutten min slik jeg kjenner ham, bak en mur av slitenhet, hoste og feber.

Akkurat nå sitter det en mor, et eller annet sted i verden, i nøyaktig samme situasjon.

Med en liten, feberhet gutt i armene, som ikke orker annet enn å pipe. - Hjelp meg, mamma, jeg har det ikke bra. Men hun har ingen stikkpille, ingenting å gi ham.

Trygt og gratis i Norge

Vi har termometer og febernedsettende i skapet.

Jeg har fått råd om medisinbruk av en sykepleier over telefon, og skal dra til legen i morgen. Har legen tatt langhelg, drar jeg til Legevakta. Skjer det noe i løpet av natta, er det bare å ringe igjen.

Alt er trygt, alt er gratis. Og ingenting av det er min fortjeneste, det er bare den flaksen som følger med å være født i Norge, landet som nylig ble kåret til verdens beste land å være mamma i.

Susanne Kaluza

Vil du skrive for oss?

Kvinneguiden ønsker å få fram flere kvinnelige stemmer i samfunnsdebatten.

Hva har hun?

Den andre mammaen med den andre gutten må bare sitte slik, hele natten, trøttere og trøttere, og se på at barnet plages. Kanskje han ikke orker å ta til seg næring i det hele tatt.

I morgen tidlig har hun ingen å ringe.

Kanskje landsbyen eller flyktningeleiren ikke har noen lege. Eller: kanskje hun har teoretisk tilgang til begge deler, men ingen penger til å betale.

Hun har ikke annet å gjøre enn å trøste, bysse, og håpe at det lille mennesket hun bar inni seg i ni måneder og deretter har brukt dag og natt til å passe på, ikke skal bukke under av en eller annen banal sykdom som her i landet ville vært kurert med et sprøytestikk, en pille, eller noe så enkelt som tilgang til rent vann.

Det er flere enn én mor til som sitter slik i natt.

Tusenvis? Hundretusenvis? Vi føler akkurat det samme nå- men gjør vi det samme i morgen?

Vil du lese flere slike saker?  Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!

Les hele saken

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!