Stine Hanssen Brattland

  • 33 år
  • Gift med Rune, og modern til to jenter på seks og fire år
  • Bor i Trondheim
  • Har havarerte ingeniørstudier i bagasjen, og lurer fremdeles på hva hun skal bli når hun blir stor
  • Har meninger om litt av hvert, og har en blogg for å uttrykke dem
  • Nerdete opptatt av hovedsteder og sære fakta, og elsker quizer

KOMMENTAR:

Jeg ble gravid med mitt første barn. Både jeg og kjæresten min var elleville av boblende begeistring. Vi skulle bli foreldre!

Det skjer hver eneste dag, det skjer for de aller fleste voksne mennesker – og for oss var det likevel helt unikt og hadde enorme dimensjoner av glede og forventning.

I uke 13 var det slutt. Barnet som skulle blitt, ble borte i en spontanabort. Så vondt – selv om også dette er veldig vanlig.

Jeg ble møtt på ulikt vis. De fleste var støttende og lyttende. Noen kommentarer fikk meg likevel til å tenke. Og til alle dere som en eller annen gang kommer i kontakt med en kvinne som har opplevd å miste den gryende starten på et barn; dette er mine råd om hva du ikke skal si til henne:

1: Det er naturens måte å ordne opp på

Den som har opplevd en spontanabort, har sannsynligvis tenkt dette selv. Enten å godta det som har skjedd eller for å trøste seg. Eller begge deler. Men må det forventes at man skal si deg enig i at det man opplever som en tragedie tross alt bare var naturen som fikset opp feiltrinnet sitt?

2: Det som skjedde var nok til det bedre

Ja, det kan hende at embryoet eller fosteret manglet hjerne, hjerte, fordøyelse eller andre ting som ville ha gjort et liv utenfor livmora komplett umulig. Ja, det kan hende at naturen krøllet til dannelsen av morkake, at svangerskapet var utenfor livmora eller at det var andre omstendigheter som ville ha gjort et fullgått svangerskap umulig.

Det finnes ingen korrekt måte å reagere på etter en spontanabort, for vi har alle forskjellige historier, erfaringer og forventninger med oss. En del vil kanskje gå greit videre med en visshet om at spontanaborten skjedde til det bedre, men det kan også oppleves som en ufattelig unødvendig kommentar hos den som hadde gledet seg til at spiren skulle bli et komplett menneske.

Det går faktisk fint an å bli glad i noen du aldri har møtt, selv om det på papiret kun er en celleklump.

3: Du kan lage et nytt barn

Ja, det kan man kanskje. Men et ønsket svangerskap ledsages ofte av drømmer, tanker om hvem den lille er og om livet man skal ha sammen. Om kakao sammen en søndagsmorgen, om turer mens man deler en appelsin i skogen, om å sprute iskaldt vann på hverandre en solvarm formiddag tidlig på sommeren...

Ethvert svangerskap inneholder kimen til noe unikt og enestående, og når det svangerskapet ikke resulterer i en baby, reagerer man forskjellig. Noen sørger, andre tar det greit. Noen dveler lenge, andre beveger seg kjapt videre, og prøver å bli gravide på nytt etter kort tid. Begge deler bør være helt ok, og ikke noe omgivelsene skal stille seg til doms over.

4: Det var bra det skjedde såpass tidlig

Jeg lurer på hva slags trøst man skal ventes å finne i akkurat denne kommentaren. Ja, det er sannsynligvis verre når det etter medisinsk terminologi er et foster man mister, og man kanskje attpåtil må gjennom en dødfødsel.

Men det oppleves ikke så veldig trøstende å sette to grupper opp imot hverandre, og erklære at det ene har det verre enn det andre. Hva med bare å godta at ting oppleves vondt og kjipt, uten å komme med ubevisste eller mer tilsiktede forsøk på å bagatellisere sorgen?

5: Kanskje ikke lurt å fortelle om graviditeten så tidlig nesten gang?

Den mest ubetenksomme av alle? Jeg kan ikke med min beste vilje se hvordan denne kommentaren kan være ment godt, eller hva godt den skal føre med seg.

Noen kvinner er komfortable med å dele nyheten om et svangerskap tidlig, andre vil vente til de første riene setter i gang. Når man deler, og med hvem, bør være opp til hver enkelt kvinne. Og dersom en spontanabort skulle bli resultatet, har det virkelig ingen som helst sammenheng med når den gravide valgte å dele nyheten med omverdenen.

6: Ta det mer med ro neste gang

Denne kommentaren bidrar vel til fint lite annet enn skyldfølelse? Jeg skal ikke hevde at alle som har spontanabortert føler på eller lurer på om de har skyld i det som skjedde. Men noen opplever faktisk en ganske ekstrem skyldfølelse. Det trengs ingen ekstra steiner til den byrden, men heller noen som trøster og viser omsorg og forståelse.

En slik kommentar trøster på ingen måte, enten den nå er myntet på hun som hoppet i fallskjerm i uke åtte eller hun som ranglet på byen i uke fire.

7: Det var egentlig ikke et barn

Nei, teknisk sett er det vel å regne som en celleklump, et embryo eller et ungt foster. Men vi lager oss forventninger og knytter følelser til det å skulle bli foreldre. Et påbegynt svangerskap kan være så uendelig mye mer enn det det strengt tatt vil være under et mikroskop.

8: Dere skal ikke vente litt før dere prøver igjen?

Når folk kommer med en slik kommentar, beveger de seg vel ganske tett inntil dyneløfting? Det å lage et barn sammen, er i de fleste tilfeller så intimt og personlig som det går an å få det. Så lenge de involverte er voksne mennesker som er kapable til å ta voksne avgjørelser og å styre sine egne liv, så bør hva de velger å gjøre på soverommet, og når de velger å gjøre det, forbli deres avgjørelse.

9: Jeg vet hvordan du har det

Nei. Fordi vi er alle forskjellige, den enes liv ligner ikke den andres. Den enes svangerskap er ikke den andres. Den enes drømmer er ikke den andres.

Ettersom spontanabort er såpass vanlig, er sannsynligheten for at den som nylig var gravid kjenner minst én, kanskje flere som også har opplevd det vonde. Men enhver besitter en suveren rett til sine egne opplevelser og kjennskap til sine følelser.

10: Tenk på det neste barnet du blir gravid med

Med tid og stunder vil man sannsynligvis det. Men først må man ta inn over seg erkjennelsen over å ha mistet forventingen om akkurat dette barnet. Noe ulikt alle andre, noe helt eget. Hvorfor skal man med en gang pålegges å glemme det som var?

Tiden leger de fleste sår, men de gror ikke fortere av at omgivelsene pusher på om at det du så inderlig ønsket skulle bli barnet ditt, skal bli glemt og utvisket.

11: Ikke dyrk sorgen

At man ikke glemmer, handler ikke nødvendigvis om at man trer inn i en offerrolle og dyrker sorgen. Det kan like godt handle om vissheten om at dersom en selv ikke husker på, og av og til tenker på barnet som aldri ble, så er det til slutt få eller ingen som vil gjøre det.

Man trenger ikke å ha møtt barnet for å kjenne på kjærlighet til det. Vi er nå en gang skrudd sammen slik at vi knytter oss til egne avkom, og kanskje av og til også ideen om et. Erkjennelsen av at man er den eneste som tidvis tenker på og savner barnet som aldri ble, kan være ganske brutal. Man trenger ikke å bli beskyldt for å være navlebeskuende i tillegg.

Ikke si så mye

Så hva skal du si til en som har opplevd spontanabort? Du trenger ikke å si så mye. Anerkjenn følelsene, tilby en skulder å gråte på, lytt til det hun har å fortelle.

Og husk; hennes reaksjoner er helt riktige for akkurat henne.

Vil du lese flere lignende saker?  Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!

Les hele saken
Les alt om:

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!