Janicke Kittilsen (40)

  • Gift og har 2 levende barn (18 og 13 år)
  • Vår lille engel Molly døde 18. mars 2016
  • Bor på Tjøme
  • Butikksjef på en bensinstasjon og skribent.
  • Blogger på janickekittilsen.com og janickes.kitchen
  • Elsker å lese bøker, skrive, lage mat og de beste feriene har vært med bil rundt i Europa med familien.
  • Bidrag til skrivekonkurranse med tema «Styrke»

KOMMENTAR:

Vår bitte lille jente døde i uke 20. Hun kom ut med navlestrengen rundt halsen. Strengen som gir næring og oksygen ble en fiende. Den tok henne fra oss lenge før vi ble kjent med henne. Skrekkslagen gikk det opp for meg at jeg måtte føde henne. Hun måtte ut. Jeg følte meg redd og hjelpeløs, men det var ingen vei tilbake.

Jeg gjorde det jeg måtte med en hel haug smertestillende. Fødselen var så vond. Ikke bare i kroppen, men også mentalt. Det føltes som om noen klorte seg inn i brystet og rev ut hjertet mitt.

Sorgen

På sykehuset følte meg liten. Mislykket som kvinne. En kvinne som ikke klarte å bære fram barnet sitt. Jeg visste ikke da at det var navlestrengen som var grunnen til at hjertet hennes stoppet. Gråten var konstant. Tårene gjorde huden min sår og rød. Jeg trodde aldri jeg skulle bli glad igjen. At døden hadde inntatt hjernen min og bosatt seg der for alltid.

- Husk: Du er sterk, var det en som sa til meg når vi skulle hjem. De ordene tenkte jeg masse på.

- Er jeg sterk? Blir du virkelig sterk av å oppleve stor sorg?

Da vi kom hjem hadde jeg mest lyst til å krype under dyna. Sove bort det vonde eller bare forsvinne. Sorgen forsvant når jeg sov.

Hver morgen jeg slo opp øynene etter en natts søvn skvatt jeg til når jeg oppdaget at magen var borte.

Å miste barn, spontanabort

MOLLY: Hun fikk ikke leve - men hun blir aldri glemt. © FOTO: Privat

Den ene tanken

Vi mennesker tenker visstnok over 10 000 tanker hver dag. Alle tankene mine handlet om at datteren min var død.

Vi måtte ordne med begravelsen. Det siste vi kunne gjøre for den bitte lille jenta vår. Det gjorde at jeg måtte stå opp hver dag. Vi hadde møter med begravelsesbyrå og prest. Jeg sto opp selv om jeg bare ville sove.

Det å møte andre mennesker var en kraftanstrengelse. Kroppen skalv som et aspeløv når jeg måtte i butikken. Jeg fikk så mange spørsmål for den store magen min var jo borte. Det var slitsomt å fortelle alle hva som hadde skjedd. Det tok all energien min. Det var som om jeg hadde løpt maraton etter en liten tur ut. Jeg følte vi satt inne i en kjempe stor såpeboble med lite luft. En boble av sorg, og jeg kom ikke ut.

- Jeg er for faen ikke sterk, tenkte jeg.

Prisen å betale

Alle fremtidsplanene våre, skylt ut i kloakken som oppvaskvann. Igjen satt vi uten vår lille jente og med veldig få minner. Vi fikk ikke engang bli kjent med henne.

Dette er kjærlighetens pris.

Jeg leste et sted at bevisste tanker som gjør deg godt, kan gjøre gull av tunge stunder.

- Sludder, tenkte jeg de første dagene etter fødselen. Det er bare mennesker som ikke har opplevd sorg, som kan si noe sånt.

Nå har det gått noen uker og jeg kjenner jeg kan puste friere. Jeg kan le av TV-serier og jeg kan kose meg med god mat. Noen dager blir jeg slått i bakken av sorgen og sliter med å komme meg opp på beina igjen. Men jeg kommer opp. Blir vi sterkere av motgang eller er det en styrke som ligger i oss?

Jeg tenker det kanskje ligger noe i ordtaket: Du vet aldri hvor sterk du er, før å være sterk er det eneste valget du har.

Les hele saken

Susanne Kaluza, redaktør

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!