å miste lillebror, å miste et søsken, når et søsken dør

Renate Andersen

  • 33
  • Bor i Arendal
  • Har samboer og to gutter på 6 og 2 år
  • Kombinerer jobb som frilansjournalist med å være barne- og ungdomsarbeider på ungdomsskole
  • Blogger på muligensirrelevant.blogg.no
  • Er en nerd som elsker store puslespill og tjukke bøker
  • Spiller trommer i det kule rockebandet Adundas som for tiden har permisjon på grunn av senebetennelser og brukne håndledd
  • Bidrag i skrivekonkurransen med tema «Styrke».

KOMMENTAR:

26/3-2000: Det er søndag morgen, jeg har nettopp våknet. En av søstrene mine sier at mamma og pappa er på vei ut i bilen med Adrian, de skal på legevakten. De var visst der med ham i går kveld også, men ble sendt hjem igjen. Hva er galt? Jeg står på gangen oppe og ser ut av vinduet, ned på den lille, gule bilen. Jeg kan ikke se Adrian. Hvorfor må de dra begge to? 

Timene går, til slutt ringer de. De er på sykehuset. Adrian har hjernehinnebetennelse, den har utviklet seg raskt.

De tok med seg vår yngste søster. Vi andre gikk rundt hjemme og ventet i en vond spenning.

Dagen er uendelig lang. Vi får et par oppdateringer, men de første 24 timene er kritiske, legene vet ikke noe mer før i morgen. Jeg legger meg til å sove i stua rett ved telefonen.

Koma

27/3-2000: Mamma ringer ganske tidlig mandag morgen. Vi må komme. Det kommer en taxi og henter oss.

Vi blir fulgt opp på et rom på barneavdelingen. Jeg knekker fullstendig sammen når jeg ser foreldrene mine. Henger over en vask og hulker til jeg brekker meg. Adrian ligger på intensiven. Sirkulasjonssvikt. Vi kan få se ham, men han er i koma.

Vi ble fulgt ned til intensiven i fjerde etasje. Vi ble forberedt på at han så annerledes ut. Både respirator og hjernehinnebetennelse setter sitt preg på en liten kropp.

De har rett, han ser ikke ut sånn som han gjorde sist jeg så ham, under middagen på lørdag. Og han ser så liten ut i den store senga. Men det er likevel godt å se ham. Se at han fortsatt er her, tross alt. Det er så stille. De eneste lydene jeg hører er overvåkningsutstyret og sykepleiernes stille gråt. Det skal ikke være stille i et rom hvor Adrian er. Det skal være latter, lek og rampestreker. Jeg holder ham i hånden, vil holde ham fast her. Han kan vel ikke forsvinne fra oss hvis jeg holder i ham?

Usikkert

Adrian ble født 8 dager før jeg fylte 15 år. Han er den første av mine søsken som jeg husker at ble født. Jeg fikk lov å være med og bestemme mellomnavnet hans, Tobias. Tre måneder før han døde, skrev jeg stil om ham på skolen, fordi han var på sykehuset for å ta mandlene, og jeg savnet ham så. Jeg avsluttet stilen med at det ikke er det samme å komme hjem fra skolen uten å bli møtt av et smilende fjes, en god klem og ordene: «Anate, du pom hjem!»

Vi går frem og tilbake mellom rommet på barneavdelingen og intensiven, og noen ganger ned i lobbyen for å møte venner. Jeg holder Adrian i hånden og kysser ham på kinnet. Hvisker i øret hans. Vil ikke slippe ham.

Vi får forskjellige beskjeder fra legene, ettersom resultater av tester blir klare. «Vi har fått opp blodtrykket litt, så sirkulasjonen er bedre.» Håp.

Alltid var det venner å se i lobbyen på sykehuset. De gav klemmer, delte tårer, oppmuntrende ord og av og til en dårlig vits. Gav oss styrke.

Håp

28/3-2000: Tidlig på dagen får vi en positiv beskjed. Adrian har normal temperatur og blodtrykket hans er fint. De kan redusere medisinmengden. Igjen et bittelite håp. Vi klamrer oss fast.

Håpet varte bare i noen timer. Morfinbehandlingen ble avsluttet, men Adrian våknet ikke. Alt tydet på at hjernen hadde tatt stor skade av bakteriene som hadde herjet der. De informerte oss om at de ville gjøre en CT-scanning av hjernen hans. Muligheten for at han kom til å overleve var forsvinnende liten.

Utenfor intensiven går verden sin gang. Fiskene i akvariet på barneavdelingen svømmer frem og tilbake, akkurat som de gjorde da jeg satt med Adrian på fanget og så på dem da han var her for å ta mandlene. Folk snakker om vanlige ting. De smiler og ler og kjøper godteri i sykehuskiosken som om livet er som før. Skjønner de ingenting!?

Jeg var sint. Knust. Lillebroren min! Han var bare to og et halvt år gammel. Skulle dette virkelig skje? Virkelig?! Nei, det gikk ikke an.

Ta noen andre, Gud! Ta noen som ikke ønsker å leve. Ta noen som allerede har hatt et langt liv. Ikke ta lillebroren min. Vær så snill, ikke ta lillebroren min! Når jeg våkner i morgen, la dette være en vond drøm. Du kan ikke la Adrian dø! Du kan ikke ta ham fra oss!

«... ikke forenlig med noe liv»

29/3-2000: Allerede før bevisstheten kobler inn kjenner magen at noe er galt. Jeg våkner, men den vonde drømmen fortsetter.

Når alle har stått opp kommer overlege Espen inn på rommet vårt. Han setter seg ned på en krakk. Han tar tak i den med den ene hånden og setter seg ukomfortabelt til rette før han kremter og begynner å snakke. Jeg stirrer på de hvite treskoene hans. Han forteller om funnene de har gjort på CT-scanningen, og avslutter med en setning jeg skal komme til å huske for alltid: «Og dette er ... dessverre ... ikke forenlig med noe liv.» Ordene koster ham mye. De visker ut de siste knøttsmå restene av håp. 

Den nydelige lillebroren min. Han som sjarmerte alle i senk med dype smilehull og morsomme kommentarer. «Det e'kje mine pupper», «E siddå hær og miå te dæ!», «Dræ så dræi mi gå jite tu?»

Han som stakk meg med gaffelen ved middagsbordet og sa unnskyld ved å gi meg en god «tos». Han som pleide å vrikke seg ned ved siden av meg i stolen og annonsere at «det er pjass te to!» Han som rota i hylla på rommet mitt og lå ved siden av meg i senga og så i Donaldblad. Min lille klippe.

Uutholdelig

Smerten er uutholdelig. Hvordan kan vi dra herfra uten Adrian? Vi kan ikke det! Tanken river meg i stykker innenfra. Jeg slår i vegger og gråter med dype, høylytte hulk til jeg er helt tom.

Respiratoren skal slås av i løpet av dagen. Det er så brutalt, men å utsette det hjelper ingen. Tanter, onkler og kusiner kommer for å se Adrian. Jeg blir med noen av dem inn. Slangene som var på armene hans er borte. Vi gråter. Jeg klemmer ham og kysser ham på panna.

Vi var i sjokktilstand, men mamma og pappa klarte på et vis å planlegge hvordan vi skulle gjøre den siste stunden med Adrian. Storesøstra mi og kjæresten hennes henta noen ting hjemme. Adrian ble trillet opp til rommet på barneavdelingen, og hele familien var samlet for siste gang.

Det er ingen maskiner mer, bare vår Adrian Tobias, med en sutt i hånda og en i munnen, akkurat sånn han ville ha det. Denne siste stunden er bare vår. Vi får være i fred. Vi tar farvel med vår lille skatt.

En verdifull skatt

29/3-2016: I begynnelsen var det helt uvirkelig at Adrian ikke skulle komme tilbake. Det tok lang tid å akseptere. At det alltid var lov å snakke om ham hjemme, det var viktig. At det var plass til alles sorg, selv om vi kunne være i utakt. Vi fant styrke i hverandre og i venner som stilte opp dag og natt. Vi sto opp hver morgen og jobbet oss gjennom dagene, og litt etter litt fikk livet farger igjen.

Mamma fant frem en søt, innbundet notatbok, som vi skulle bruke til å skrive ned hver gang vi kom på et fint minne om Adrian. Det kunne være noe vi hadde gjort sammen eller noe morsomt han hadde sagt. Den boka har blitt en verdifull skatt. 

Jeg savner fortsatt lillebroren min. Spesielt på merkedager og når min 2 år gamle sønn bytter ut «L» med «J», akkurat som Adrian gjorde. Han eier en bit av hjertet mitt, og det går sjeldent en dag uten at jeg tenker på ham.

Men den altoppslukende, bunnløse smerten har gradvis blitt til en sorg jeg kan leve bra med.

Les hele saken

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!