Heidi Ditlefsen

  • 39
  • Født og oppvokst på Gjøvik, men bor i Kristiansand.
  • Gift og har tre barn. Ei jente på sju år og gutt/jente-tvillinger på fire år.
  • Jobber som frilansjournalist.
  • Setter pris på folk med mye selvironi, kveldsturer og tid til overs i en travel hverdag.
  • Bidrag i skrivekonkurransen med tema "Styrke"

KOMMENTAR:

3. april 2008:

- Hva med den plassen der borte? Ved bjørketreet og benken? Er ikke det et fint sted for henne? Jeg holder hånda på magen og ser spørrende opp på pappaen som nikker.

- Jo, det er en fin plass. Den er perfekt. Da kan vi sitte på benken i skyggen av treet samtidig som vi ser ned på henne, sier han.

- Ja, og se på støtten der ved siden av. Kirsten Marie ble bare fem år. Da kan hun passe på jenta vår, nesten som en storesøster, sier jeg.

Bortsett fra fuglesang og en klukking i bekken nedenfor, er det stille rundt oss. Det er en stillhet med et merkelig nærvær. En sånn følelse som slike steder gjerne gir. Det er ingen der, men så er det liksom mange til stede likevel.

Så sparker det til inni magen, og jeg slutter å tenke på fuglesang. I stedet er jeg tilbake i virkeligheten. Den uvirkelige virkeligheten.

Den andre virkeligheten

Fire dager tidligere var virkeligheten virkelig. Vi satt og dinglet med beina på en benk utenfor sykehuset. Lo høyt. Jeg hadde på meg en svart, trang genser som endelig hadde fått en synlig kul foran. Der inne var hun. En liten miks av oss to. En jente. 25 uker og fire dager gammel akkurat i dag. Oppkalt etter mormor, bestemor, to oldemødre. Nå skulle vi endelig få se henne igjen. Legen ville sjekke hjertet hennes på nytt for sikkerhets skyld siden hun ikke fikk sett det ordentlig sist.

Jeg legger meg på benken. Forventningsfull. Tenker på at vi (det vil si jeg) i går kveld endelig bestemte oss for hvilken vogn vi skulle kjøpe.

- Dette er ikke et normalt hjerte. Her er det noe som er veldig galt. Dere må til Trondheim i morgen tidlig, sier legen.

miste barn, sorg

LIK PÅ MAMMA: På ultralyden kunne Heidi se at Elida lignet på henne. © FOTO: Privat

De alvorligste tilfellene

Vi rusler ut i sola. Alle folkene er så merkelige. De parkerer bilene sine. De leser avisa. De ler høyt. Akkurat som om det ikke har skjedd noe spesielt. Akkurat som om alt er som før. Natta går med til å sitte på internett og ligge lysvåken i senga og stirre på lysglipen i rullegardina.

Når morgenen omsider kommer, er konklusjonen klar. Hun kommer aldri til å leve sammen med oss. Det er de alvorligste tilfellene som oppdages på ultralyd.

Selvbebreidelsene

Legen zoomer ut og inn på bildet. Fokuserer først på det ene, så på det andre. Skjermen viser rødt og blått om hverandre. Er det høyre klaff? Venstre klaff? Høyre hjertekammer? Venstre hjertekammer? Hvor er feilen? Hvorfor skjedde feilen?

Kanskje jeg aldri burde ha lysnet håret mitt da jeg var i uke 14? Tok jeg ikke et glass vin rett før jeg fant ut at jeg var gravid? Dumme, dumme meg.

Over alle bildene høres en tydelig og rask puls. Mye kjappere enn min. Legen har trygge hender. Et trygt smil. Han og en kvinnelig lege konfererer mens de ser inngående på skjermbildene. De bruker mange ord som jeg aldri har hørt før. Plutselig oppdager jeg at ordet diafragmahernie har blitt gjentatt mange ganger. Er det der problemet ligger?

Vi skal inn på et foreldrerom for å få nærmere beskjed. De ligger på rekke og rad i gangen på Nasjonalt senter for fostermedisin. Hvis disse rommene hadde hatt ører, tenker jeg. Vi tviholder hender. Er som et anker sammen. Helt fortapt hver for oss.

Ingen valg

- Hun har cirka én prosent sjanse til å overleve, sier legen. Vi får vite at diafragmahernie betyr mellomgulvsbrokk, og at hun har denne misdannelsen i tillegg til HVHS, hypoplastisk venstre hjertesyndrom. Venstre side av hjertet har ikke utviklet seg ordentlig. Sammen med diafragmahernie er hun dødsdømt. Diagnosene er svært alvorlige hver for seg med en overlevelsesprosent på cirka 50 prosent.

Vi har altså ikke noe valg. Jenta som er oppkalt etter omtrent alle kvinnene i slekta, og som jeg skulle kose meg hjemme med et helt år, vil aldri smile til oss. Vi vil aldri få se hennes første skritt. Eller høre den første latteren.

I stedet må vi forholde oss til ord som begravelsesbyrå, dødsannonse og obduksjon.

Artikkelen fortsetter under bildet.

miste barn, sorg

GRAVEN: Lille Elida var omsluttet av kjærlighet da hun ble gravlagt. © FOTO: Privat

To piller

”Jeg visste ikke at det gikk an å bli så glad i noen som jeg aldri har møtt” skriver mannen i en bok samme kveld på hotellet. Det visste ikke jeg heller.

Jeg ligger på ryggen i senga med magen bar. Den blir større og større for hver dag som går. Det er siste kveld før innleggelse på sykehuset.

I veska har jeg et glass med to piller. De skal sette i gang fødselen. Jeg må ta dem nå, men veien til veska er altfor lang. Vi spiller for henne med den lille spilledåsen hennes. Hun sparker fortsatt der inne så vi vet at hun hører.

Jeg ser henne for meg. Det lille mennesket som liknet veldig på meg selv på 3D ultralyd-bildet vi fikk. En liten kopi. Uten livets rett. Jeg stirrer i taket. Banner innvendig. Hører på den forræderske fuglesangen utenfor vinduet.

Håpet

Den lille hvite kista står rett foran alteret. Flere kranser fra familie og venner er plassert rundt den. Hun ligger oppi der med hvit kjole heklet av bestemor. Hvit lue kjøpt av mormor. Den grønne kosekaninen. Et brev fra oss. Et bilde av oldemor. Pakket inn i et gult babyteppe som mormor brukte som liten. Omsluttet av kjærlighet.

Rundt halsen har hun et halvt hjerte, den andre halvdelen henger rundt min hals. Jeg liker tanken på at vi er forbundet for alltid hun og jeg.

Det er 15. april 2008 og jeg vet med sikkerhet at livet mitt aldri vil bli slik det var før.

Nøyaktig ett år senere, 15. april 2009, blir lillesøster født.

Nesten tre år går før hun blir storesøster til to. Som en skjebnens ironi faller navnedagen til bittelilletvillingsøster tilfeldigvis på 15. april.

Denne gjengen var vårt håp da det så som mørkest ut. De var drømmen vi tviholdt på om at det en dag ville bli vår tur også.

Vi har tre barn med oss i hverdagen, men vil alltid ha ett for lite.

”Det sitter egentlig seks stykker rundt spisebordet vårt", konkluderer lillesøster (7) enkelt.

Vil du lese flere slike saker?  Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!

Les hele saken
Les alt om:

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!