krybbedød, å miste et barn, sorg, tap

LOKE ALEXANDER: - Jeg savner å trille turer med lille Loke, tulle med han og få han til å le slik at han nesten vipper over ende av latterkrampe. © FOTO: Privat

Marte Oline Siem-Pettersen (21)

  • Marte er én av finalistene i Kvinneguidens store skrivekonkurranse.
  • Gift med Torbjørn. 
  • Mamma til ei jente på snart 4 år, og en liten englegutt i himmelen.
  • Blogger på turkistliv.blogg.no, under navnet ''Jenta med det Blå håret''.
  • Forfatterspire, holder på med en barnebok om lillebror, for å hjelpe barn å forstå noe så uforståelig som døden.
  • Har gått Design og Tekstil på Videregående, 2 år på Kunstfagskolen i Ålesund, og har søkt seg inn på Grunnskolelærerutdanning til høsten.

Da sønnen min ble født var jeg så lykkelig. Da han var bare fem måneder gammel giftet jeg og mannen min oss. Jeg hadde to friske og nydelige barn, og vi hadde akkurat kjøpt oss et nytt hus og flyttet inn.

Sønnen min var en solstråle. Smilende og glad.

Jeg savner å være så lykkelig og så uvitende om hva som lå foran meg. Jeg savner enkle dager uten bekymringer. Jeg savner å trille turer med lille Loke, tulle med han og få han til å le slik at han nesten vipper over ende av latterkrampe.

Jeg savner å ha en liten baby som vekker meg flere ganger om natten for å få pupp. Jeg savner å se to barneøyne lyse opp av ren glede når de ser storesøster titte over kanten på vogna. Og øynene hennes lyse like kjærlighetsfylte tilbake.  Aldri har jeg sett Debora så stolt av noe som hun var av lillebroren sin. Debora pleide å si: «Jeg skal passe på deg for evig og alltid, lillebror!»

Men, slik ble det ikke. Nå er det Lillebror som passer på oss fra himmelen.

Krybbedød

12. mai 2015 døde sønnen min i krybbedød. Det gjør fortsatt vondt bare å skrive ordene. Min gutt. Min sønn. Den lille velskapte kroppen som lå inne i magen min. Den vesle lillebroren som ga så mye glede til familien vår, fikk ikke bli hos oss lenger enn syv og en halv måned.

Sovende, uten forklaring, helt frisk, mett og velstelt. Så var han borte. Uten forvarsel, og uten mening.

For alle gravide og nybakte mødre der ute vil jeg understreke at dette skjer utrolig sjeldent. Tallene for 2014 er ikke klare enda, men i 2013 var det åtte tilfeller av krybbedød. Sannsynligheten for at du rammes er liten. At det skjedde med akkurat vår gutt er bare helt forferdelig uflaks.

Det er forresten ikke hundre prosent sikkert at det var krybbedød gutten vår døde av, da obduksjonsrapporten ikke er ferdig. Det kan for eksempel være en medfødt hjertefeil som ikke har blitt oppdaget. Men, etter råd fra legene vi har snakket med, har vi forberedt oss på at det mest sannsynlig ikke blir funnet noen dødsårsak og at han får diagnosen krybbedød.

«Hvordan går det i dag?»

Å miste et barn er det absolutt verste mareritt for alle foreldre. Så hvordan snakke til en som har mistet et barn?

Først vil jeg si at det er bare å snakke til oss, vi biter ikke. Jeg er fortsatt den samme, bare tristere. Det kan godt hende jeg ikke svarer, men jeg kommer til å svare når jeg er klar for det.

«Hvordan går det i dag?», er så utrolig mye bedre å si enn den mer upersonlige: «Hvordan går det».

«Hvordan går det i dag?» gjør at jeg føler at du skjønner hvordan dagsformen min svinger. I dag er kanskje en god dag fordi jeg har lekt gjemsel i stua med datteren min. I morgen er kanskje en lammende grusom dag fordi jeg drømte om sønnen min, og i det lille sekundet før jeg våknet ikke husket at han var borte og fikk det hårreisende slaget i magen på ny da jeg slo opp øynene.

Kvinneguidens skrivekonkurranse

  • Dette er én av finalistene i Kvinneguidens skrivekonkurranse.
  • Alle kommentarer som blir publisert blir honorert. Den beste kommentaren vinner i tillegg en Ipad Air.
  • Vil du også skrive for oss? Her er infoen du trenger.

krybbedød, å miste et barn, sorg, tap

MIN SØNN: - 12. mai 2015 døde sønnen min i krybbedød. Det gjør fortsatt vondt bare å skrive ordene. Min gutt. Min sønn. Den lille velskapte kroppen som lå inne i magen min © FOTO: Privat

10 ting du aldri må si eller gjøre

Jeg håper at jeg ikke tråkker på noen med disse ordene; hvis noen har sagt noe på listen til meg, eller hvis andre som selv har mistet noen føler det annerledes. Jeg er ikke sur på dere, jeg skjønner dere bare vil godt hvis dere har sagt noe av det følgende. Men med mindre du har mistet et barn selv, vet du ikke hva som er riktig eller galt å si, og det forstår jeg.

Derfor vil jeg hjelpe dere på vei.

Dette er setninger som sårer mer enn de hjelper:

1. Jeg forstår hvordan du har det

Nei, det gjør du ikke. Å miste et barn er ikke det samme som å miste en tante, en bestefar, en mamma. Å miste et barn er naturstridig. Så med mindre du har mistet et barn selv, forstår du ikke. Og da har du selvfølgelig lov å si setningen over, for det er godt å ha folk rundt seg som faktisk forstår. Men hvis du ikke har mistet et barn selv, ikke si at du forstår, ikke tro at du forstår, og ikke prøv å forstå. Det vil du – hvis du har flaks – aldri gjøre.

2. Du kan heldigvis få flere barn

Jeg kan få flere barn, men jeg får aldri sønnen min tilbake. Uansett hvor mange barn jeg får senere i livet vil jeg alltid ha et barn for lite. Tenk om du hadde mistet moren din og jeg svarte at du bare kunne få noen til å adoptere deg? Et menneske kan ikke erstattes med et annet. Tenk også på at det kan hende den som har mistet barnet faktisk ikke alltid kan få flere barn, og du sitter og strør salt på såret.

3. Jeg hadde aldri taklet å miste et barn

Det trodde jeg også. Du vet ikke hvor sterk du er, før du ikke har noe valg. Når du sier dette, føler jeg at du tror du er gladere i dine barn en jeg er i mine. Gutten min var høyt elsket, og før han døde kunne jeg ikke engang tenkt meg et liv uten han. Men jeg har ikke noe valg. Og det hadde ikke du heller hatt.

4. Det er en mening med alt

Synes du det virkelig gir mening at et helt friskt, ønsket og elsket barn dør uten forvarsel og uten grunn? Ser du en mening i sørgende foreldre, besteforeldre, tanter og onkler, et sjokkert lokalsamfunn, en knust familie, og ei storesøster som må bære med seg for resten av sitt liv at lillebroren hennes ikke finnes? Vel, vet du hva? Det synes jeg er helt meningsløst.

krybbedød, å miste et barn, sorg, tap

SI NOE: - Du trenger ikke være redd for at vi skal tenke på ham når du nevner Loke Alexander, for vi tenker på ham hele tiden uansett. © FOTO: Privat

5. Du takler det veldig fint, du har jo nesten gått videre allerede

Nei, jeg takler det ikke fint. Og nei, jeg vil aldri gå videre. Det eneste andre kan se er det som skjer utenpå meg. Selv om jeg ikke gråter hver gang du ser meg i matbutikken betyr ikke det at jeg ikke fortsatt er fullstendig lammet av sorg. Du ser ikke nettene mine. Du ser ikke morgenene der jeg ikke orker tanken på å stå opp. Sorgen vil aldri gå over, den vil bare endre form. Jeg savner gutten min, og ingenting gir mening.

6. Du har jo en datter

Denne kommer veldig an på hvilken setting du sier det i, for jeg ser at Debora er det som holder meg oppe. Og jeg er evig takknemlig for at jeg er mammaen hennes. Men jeg har fortsatt ikke sønnen min og de er begge helt unike, og jeg ville ha dem begge to.

7. Går det bedre nå?

Nei, det går ikke bedre, det går aldri bedre. Sorgen er alltid like stor, den endrer bare form. Den er levbar, men ikke bedre. Slutt å spør om hvordan jeg har det eller om det går bra. Du vet svaret selv når du tenker deg om.

8. Kondolerer

For en ufattelig tomt og fremmed ord. Hvis du mener at du synes det er helt jævlig at vi måtte oppleve dette, så si det. Hvis du tenker på oss, så si det. Hvis du får vondt i magen når du hører at sønnen min er borte, så si det. Men spar meg høflighetsfrasene.

9. Lå han på magen? Brukte han pute?

Eller liknende spørsmål som tilsier at du tror at vi gjorde noe galt.

Nei, han lå ikke på magen, og nei han brukte ikke pute. Gutten var nesten 8 måneder gammel, og snudde seg slik han ville. Noen ganger snudde han seg på magen når han sov. Det hadde han ikke gjort denne natten. At han døde var ikke noens feil, men om han så hadde ligget på magen, er du sikker på at du vil gjøre børen til foreldrene enda verre ved å dele ut skyld?

10. Å ikke si noe i det hele tatt

Jeg forstår at du er redd for å snakke om Loke Alexander, men vi blir ikke lei oss fordi du nevner navnet hans. Vi blir glade for at du også tenker på ham og nevner han i settinger der det er naturlig, eller deler minner om han. Du trenger ikke være redd for at vi skal tenke på ham når du nevner Loke Alexander, for vi tenker på ham hele tiden uansett. Han var sønnen vår, og vi glemmer han aldri.

Vil du lese flere slike saker? Følg Kvinneguiden på Facebook!

 

Les hele saken

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!