Sofie Martine Asklie

  • 30 år
  • Fra Oslo
  • Utdannet museolog, historiker og make-up artist. Blant annet. Klarer aldri å bestemme seg for én vei, for hun vil alt.
  • Bidrag i skrivekonkurransen med tema «Vennskap»

KOMMENTAR:

Jeg hadde nettopp vært på samtale med en ny psykolog denne onsdagkvelden, litt før klokka sju. Jeg var inne i en slags utredningsfase, noe som var alt annet enn enkelt. Selv om jeg vet det skal hjelpe å gå i terapi og snakke om problemene mine, føles det ofte som om det bare gjør vondt verre, særlig i starten. Nye terapeuter å forholde seg til hele tiden, vonde temaer å snakke om, følelser som skal bearbeides, og så videre, og så videre.

Denne onsdagen var det ekstra ille. Jeg hadde det ikke spesielt bra generelt, og da jeg kom ut fra denne samtalen, ville jeg gjøre noe – som jeg så ofte vil, men sjeldent får til. Dagen etter var Kristi Himmelfart. Det er viktig fordi enhver kveld før en helligdag byr på mer spenning enn enhver kveld før en hverdag. Når vi har fri dagen etter, slipper vi oss ofte mer fri dagen før.

På en benk

Jeg ville bare møte noen, ha det hyggelig, være sosial, ta en pils, prate. Jeg sendte et par meldinger til folk jeg visste var i byen, kanskje de heller ikke hadde noe å gjøre og ville møte meg. Men nei, alle hadde noe å gjøre eller var bortreist. Så jeg ruslet ned til elva og satte meg på en benk i sola.

Jeg tente meg en sig selv om jeg egentlig ikke røyker. Jeg er sjeldent veldig komfortabel med å være helt alene ute blant folk, og der jeg satt for meg selv uten noe å gjøre, ingen steder å være, ingen venner å møte, ingen planer, følte jeg at jeg i det minste måtte ha en slags unnskyldning utad. En unnskyldning for å sitte der alene. Og det ble en sigarett.

Helt alene

Det å være alene er en øvelse, men etter timen med psykologen og det generelt miserable humøret mitt, gjorde det godt å utfordre meg selv litt. Noen ganger trenger du bare å sitte et sted for seg selv som ikke er hjemme. Om det er en kafé eller en pub eller en benk langs Akerselva. Så der satt jeg uten noe å gjøre. Ingen steder å være. Ingen mennesker å møte.

Jeg tok opp mobilen og så på skjermen, mest av gammel vane, men la den vekk igjen idet jeg innså at jeg egentlig ikke hadde behov for den akkurat da. I stedet så jeg på vannet som rant forbi, på søppelet som blåste forbi, på de pene og stygge menneskene som gikk forbi.

To karer

Jeg hadde ikke sittet der lenge før det kom to karer rundt min alder og slo seg ned på benken ved siden av meg. De så for så vidt helt vanlige ut, selv om de også hadde noe over seg som gjorde at jeg ikke ble direkte overrasket over at de jekket et par øl idet de satte seg. Han ene snakket høyt med en noe slæten stemme og han andre lo en mørk latter.

Kanskje jeg vanligvis ville blitt nervøs eller irritert av denne invaderingen av min stille alenetid, men ikke denne dagen. I stedet synes jeg det er helt greit når han med den mørke latteren spør om å låne lighteren min. Jeg gir den til han, han takker og smiler og gir den tilbake. Jeg fortsetter å sitte der. Han høylytte får en telefon og prater en stund. Han andre slår en kommentar om en dame som går forbi og snakker i handsfree. Faktisk svarer han henne når hun sier: «Hallo, hallo» idet hun går forbi oss. «Hei, hei!» roper han tilbake. Jeg begynner å le og vi ler sammen av folk som snakker i handsfree. Vi blir enige om at det er og blir teit.

En samtale om transpersoner

Han på telefonen legger på og de prater med hverandre igjen. Jeg får med meg alt, det hadde vært umulig selv om jeg ikke forsøkte å lytte. De snakker om transpersoner. Gjett hvem som stod bak meg i køen på Rimi i går, sier han ene. Det kan jo bare ha vært én det, siden vi snakker om transer, svarer han andre. Ja, rikstransen. Esben Benestad. Bortsett fra at det var jo Ester Pirelli som stod bak meg i køen da.

Jeg smiler for meg selv. De kommer inn på hvor vanskelig det må være å ikke være komfortabel i sin egen kropp, å føle at penisen sin er i veien. Hvor mye bedre det må være å kunne velge sånn som Esben/Ester. Selv han også sikkert har slitt og kanskje fortsatt gjør det. Hvor vanskelig kjønnskifteoperasjoner må være, sånn rent teknisk, men hvor bra det må føles når det riktige utstyret er på plass, uansett hva det er.

Disse to som sitter her langs Akerselva og drikker pils er fine folk. Det er det ikke tvil om. Jeg kjenner få som kan snakke så lett om noe så vanskelig og samtidig virke forståelsesfulle. Jeg tenner meg en røyk til. Jeg likte å sitte der alene, men nå liker jeg enda bedre å sitte der.

Dårlig taper

Liker du ost? hører jeg plutselig. Jeg ser opp og der står han høylytte og rekker meg en Babybel. Jeg digger Babybel og jeg er sulten, så jeg sier ja, og tar den imot. Vi spiser en Babybel hver alle tre og da er det gjort. Når de spør hvorfor jeg sitter der alene er jeg nære på å fortelle dem hele jævla grunnen, noe jeg ikke gjør.

Men jeg forteller dem delvis hvorfor jeg sitter der, og idet jeg gjør det forstår jeg enda bedre hvor bra folk dette er. Vi får i gang en utrolig fin samtale, ikke om hvor vanskelig livet er og dype, depressive greier som lett kunne skjedd, men ganske enkelt om hvordan hverdagen bare er utfordrende. Vi prater en stund. Kanskje vi har sittet der en time til og med før det er på tide å bevege seg.

Skal du være med å spille bowling? spør de. Jeg nøler litt. Sier at jeg hater bowling, noe som er sant. Jeg er en dårlig taper og jeg taper alltid i bowling og da blir jeg sur, skikkelig sur. Ikke med oss, sier de.

Den gode intuisjonen

Jeg har jo fortsatt ingenting annet å gjøre og alt jeg egentlig ville i dag var å gjøre noe. Selv om jeg ikke har lyst til å spille bowling, har jeg i hvert fall ikke lyst til å dra hjem. Og selv om jeg ikke kjenner disse to og alle regler taler imot å bli med to fremmede karer man har møtt på en benk ved Akerselva noe som helst sted, så velger jeg å stole på intuisjonen min. Jeg blir med dem.

Vi tok et par pils og spilte bowling. Det kom to andre kompiser av dem. Vi dro videre og tok et par pils til. Så tok jeg siste bussen hjem. Jeg hadde en herlig kveld. Jeg ble ikke sur én gang mens jeg tapte bowlingen.

Nye venner

Det er et velkjent problem at når du er tretti pluss og singel, så kan du slite med å vite hvor du skal lete etter, og ikke minst finne, kjærligheten. Men minst like vanskelig kan det være å finne nye venner. Da er det ekstra godt å oppleve at venner – akkurat som kjærligheten – kan dukke opp der du minst venter det, hvis du bare åpner deg litt for nye ting.

To dager etter møtet på benken fikk jeg melding. «Vil du komme på Kontraskjæret og ta noen pils i sola?» Visst faen ville jeg det! Og jeg gjorde det. Jeg møtte dem på festningen og vi pilsa i sola og hadde fine samtaler igjen.

Jeg hadde fått nye venner. På en benk ved Akerselva. Hvem skulle trodd.

Vil du lese flere kommentarer fra bra damer?  Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!

Les hele saken

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!