SÅ UMÅTELIG HELDIG: Ingri og meg på hver vår side av en god klem, forteller Ann Christin om dette bildet. © FOTO: Kaffebox

KOMMENTAR:

Det var kaldt. Jeg dro genseren over knoklene og la meg i fosterstilling i sofaen. Det var mørkt ute, det begynte å bli sent, og mamma var ikke her. Så sendte Stine melding: «Hei <3 <3 <3 vil du komme hit og spise middag i dag? Klemz».

Jeg dro til Stine og familien hennes. Faren hennes spøkte om at de hadde laget dobbelt så mye mat fordi jeg spiste så mye. Jeg ble litt flau, men det var jo sant. Vi lo rundt bordet. Stine spurte foreldrene sine om jeg kunne sove over før hun spurte meg. Det kunne jeg.

Jeg sov så godt hos Stine.

Jeg tittet ned i bakken på steinene som lå igjen på asfalten etter at snøen hadde smeltet. Hendene mine var kalde og denne gangen var det bra. Jeg løftet fingrene opp til øynene og presset hardt, kanskje jeg kunne minske hevelsene. Det var så ubehagelig om noen kunne se det.

«AC, vent!».

Plutselig kom Anette løpende bak meg, Hun var vinglete og fjasete, vi lo. Så gikk vi sammen til skolen for hundrede gang. Hun tok hånden min. Vi lo hele veien.

Det var ikke kaldt, ikke varmt. Eller, det kan jo hende. Jeg husker bare hjertet. Hjertet og ansiktet og klemmen. Ansiktet føltes som nylagt asfalt. Hjertet mitt hadde implodert. Tårene stoppet aldri å renne. Jeg skalv og hadde vondt på steder jeg ikke visste fantes. «Ann Cathrin, vi er foreldreløse» sa hun. Vi så på hverandre med samme blikk, livredde. Så klemte vi.

Hun holdt så hardt rundt meg, og jeg rundt henne. Og vi har aldri sluppet opp grepet. Jeg vil aldri slutte å klemme søsteren min Linn.

Ann Cathrin Andersen

Ann Cathrin Andersen

  • 28 år.
  • Sosiolog og (nesten) psykolog.
  • Bor i Oslo.
  • Jobber som frilans skribent/journalist.
  • Skriver bok; roman om livets elendighet.
  • Driver blogg om psykologi; www.anncathrina.com.

Han trengte ikke  si noe

«Jeg klarer ikke komme i begravelsen» sa han med blomster i hendene. Han hadde vært redd for å si det. Han syntes det var så vanskelig. Han var 16 og jeg var 16. Jeg sa at det var helt ok, og at jeg forstod. Det var sant. Jeg ville ikke gå selv. Noen dager senere stod jeg i kirken og holdt lillesøsteren min i hånden.

Jeg forsøkte å fokusere på gulvet. Hendene var kalde denne dagen også, så jeg kunne holdt de mot øynene. Men folk begynte å passere første rad, så jeg måtte ta alle i hånden mens de sa «jeg kondolerer». Han kom, med ansiktet fullt av tårer. Han trengte ikke si noe.

Jeg var klissvåt. Jeg savnet han alt. Bagen min med de mest nødvendige tingene var også våt. Jeg tasset nedover Karl Johansgate i Oslo. Regnet traff meg i ansiktet som for så vidt passet bra.

Det er enklere å kamuflere tårer i regnet. Jeg ville ikke plage noen med min kjærlighetssorg, så jeg gikk alene. Mobilen duret. «Døren min er åpen. Når kommer du? Jeg har også en ganske stor dobbeltseng».

Jeg fikk være der så lenge jeg ville. Jeg gråt enda mer den kvelden hjemme hos Stine. Fordi jeg var så umåtelig heldig.

Jeg var lei meg for at jeg ikke hadde noe sted å bo, men så innså jeg at jeg hadde 8 tannbørster rundt omkring i Oslo. Så mange hjem.

ann christin andersen vennskap

NÆR VENN: Anette (barndomsvennen som alltid er der) og meg for noen måneder siden. © FOTO: Privat

ann cathrin andersen vennskap

STILLER OPP: En av mine aller nærmeste, Lene, som stadig minner meg på hvor verdifull jeg er for henne og hun er for meg. © FOTO: Privat

«Det er bare noe jeg har til overs altså»

Klokken var 3, natt til torsdag. Jeg lå i sengen og fikk ikke sove. Mest fordi jeg visste jeg ikke hadde snus. Den psykiske avhengigheten hadde slått rot i hodet mitt. Jeg tenkte det var tullete å gå ut midt på natta for å kjøpe snus, og nektet å la avhengigheten ha så mye kontroll over meg.

Jeg chattet med Ingri på telefonen. Hun spurte hvorfor jeg ikke sov. Jeg måtte le når jeg fortalte hvorfor. 10 minutter senere stod hun utenfor leiligheten min med snus: «Det er bare noe jeg har til overs altså».

«Du fortjener en kalender»

Det var en mandag. Kulturhuset i Oslo var overraskende fullt. Kanskje fordi det var dagen før desember og folk ville forberede leveren sin på det som var i vente. Jeg hadde enda en singel desember foran meg. Det ville si; ingen julekalender, ingen varmende kjærestekort.

En kompis kom innom for å ta en øl med meg. «Det er jo tross alt mandag» sa han.

Jeg fortalte om et singeltips en venn av meg hadde delt. At man kunne kjøpe masse små gaver gjennom året og pakke de inn. Når desember kom, hadde man glemt hva som var i pakkene - og tada! Pakkekalender for single! Han lo, men sa det var mest trist.

Dagen etter, 1.desember, hadde jeg venninner på middag. Det banket på døren, der sto han, foran hele gjengen, med en stor pose med 24 pakker i: «Du fortjener en kalender».

Hundre historier

Jeg har hundre historier til om kjærligheten mine venner har gitt meg i løpet av mine 28 år, men jeg må stoppe her, om ikke jeg skal begynne å gråte.

Jeg trodde jeg hadde en liten familie, men nei: Jeg har den største, tryggeste familien det er mulig å få.

Les hele saken

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!