Frida Fliflet

  • 22 år
  • Bor for øyeblikket i hjembyen Bergen.
  • Engelskstudent, filmelsker og selverklært språknerd.
  • Danser og skriver så mye hun kan.
  • Deltar i skrivekonkurransen under temaet «Vennskap»

KOMMENTAR:

En av de beste – og merkeligste – formene for vennskap, er når du møter folk på reise. Det er så tilfeldig. Så lite planlagt. Og det kan bli så bra.
Nå har jeg nettopp kommet hjem etter fem måneder med sekk på ryggen, og for en bunke med fine folk jeg har møtt!

Først tenker jeg at det bare er snakk om flaks. Tenk at akkurat jeg og akkurat den personen var på samme sted til samme tid! Men – så tenker jeg at kanskje det bare er så mange bra personer – over alt, hele tiden – at jeg hadde møtt nye venner uansett hvor jeg hadde vært.

Det er en ganske fin tanke.

For stor sekk

Fra september til februar reiste jeg og min venninne Ingeborg rundt i Latin-Amerika med (til tider) friskt mot og hver vår altfor store sekk. Etter å ha bodd to måneder på vestkysten av Costa Rica, dro vi nordover gjennom Nicaragua, til Cuba og fantastiske Guatemala. Vi feiret jul i Buenos Aires, dro opp gjennom Argentina, Bolivia og inn i Peru.

Tarantella i sekken

Latin-Amerika var smaken av gallo pinto, plàtanos og dulce de leche. Den tunge lukten av kaffi, gårdsdyr og koriander. Det var stanken fra kjøttmarkedet i 38 grader, og fargeeksplosjonen i fruktbodene. 299 myggstikk på føttene og brøleaper som vekkerklokke. 23 timers bussturer, tarantellaer i sekken og vulkaner som tar pusten fra deg.
Og den evige, evige reggaetonrytmen.

Intimitet

Når du reiser med nye, vilt fremmede mennesker fra andre land, oppstår det en spesiell intimitet. I og med at dere er sammen 24 timer i døgnet, blir det med ett naturlig å dele det meste; barndom og begravelse og jeg vet ikke hva.

Noen ganger kan det bli litt intenst, som han som la ut om sin voldtektsdømte venn etter 20 minutters bekjentskap.

Som oftest er det likevel mest engasjerende og underholdende. For eksempel en amerikansk jente vi ble gode venner med, som fortalte om sin intenst slankepressende svigermor. Det blir gode diskusjoner av sånt.

venner, vennskap, reise

SPEKTAKULÆR: Frida så mye fantastisk natur på reisen i Latin-Amerika. Mange av opplevelsene delte hun med vennene hun fikk underveis. © FOTO: Privat

reise, venner, vennskap

REISE: Fra september til februar reiste Frida og en venninne rundt i Latin-Amerika og samlet seg opplevelser og venner. © FOTO: Privat

Raske vennskap

Jeg vrenger ikke sjelen min på samme måte første dagen jeg møter et nytt menneske hjemme i Norge (håper jeg). Men når man reiser, forsvinner liksom disse hindringene. Etter å ha kjent hverandre i tre dager, har jeg fått vite uendelig mye mer om min nye venn fra Quèbec eller Freiburg enn den første tiden i et «vanlig» vennskap, der ting utvikles mye saktere.

Det er ikke bare ekskjærester og barndomshistorier man får kjennskap til. Når du backpacker, kan du se langt etter privatliv. Dermed blir skifting og bading og soving sammen null problem. Selv for oss nordmenn.

Dessuten er luften så varm at alle har bare to plagg på seg uansett. (Jeg ville ikke trodd det før jeg reiste, men noe mystisk skjer altså etter et visst antall felles-sovesaler. Du begynner rett og slett å gi litt faen).

Mye vennskap på kort tid

«One week in the salt flats equals one year in everyday life», sa min franske venn Niels. Vi så utover den uendelige, blendende hvite saltørkenen sør i Bolivia. Og han hadde et poeng. Når dere sammen må overvinne svimlende høydesjuke, snikete skorpioner og gale bolivianske bestemødre, så knyttes det fortere bånd. Dere får liksom så mye vennskapsmateriale på så kort tid.

I tillegg utviskes mange kulturforskjeller oss imellom når man er sammen i et så radikalt annerledes land. For i Bolivia blir en nordmann og en franskmann med ett to europeere med like verdier, tanker og holdninger.

Gå videre

Til slutt – eller kanskje fortsatt i begynnelsen – kommer dagen veiene skilles. En skal videre til Honduras, mens en annen skal opp mot Mexico. Kanskje har vi kjent hverandre to dager, kanskje to uker. Vissheten om at vi sannsynligvis aldri sees igjen, er klar. Begge er innforstått med det fra starten av. I mange tilfeller hadde vi kanskje ikke vært like gode venner hjemme heller. Men det spiller ingen rolle der og da.
Vi tar sekkene på ryggen, klemmer, og sier ha det.
Så går vi hver vår vei.

Les hele saken

Susanne Kaluza, redaktør

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!