skilsmisse som ung

Camilla Hagelund

  • 30 år
  • Bor sammen med kjæresten i Oslo
  • Studerer lingvistikk på UiO
  • Deltok i Kvinneguidens skrivekonkurranse.

skilsmisse som ung

DRØMMEBRYLLUP: Camilla giftet seg i den flotteste kirken, i den fineste kjolen og foran 100 skuelystne gjester. Men bak fasaden sto ikke alt like bra til. © FOTO: Privat

KOMMENTAR:

Jeg tenker ofte på den dagen livet mitt ble snudd på hodet. Hvordan alt rundt meg liksom hadde flytt ut i en diffus, seig tåke. Det som lenge hadde hengt i en tynn tråd var nå brutalt klippet av og tilbake stod kun jeg.

25 år og på vei ut av et ekteskap som hadde vart i drøye 14 måneder.

Jeg skammet meg så mye at jeg enkelte dager ikke riktig visste hva som var verst; selve bruddet, det å miste mannen min eller hvordan verden rundt oss så på det. Jeg kunne sitte alene og lage grimaser i avsky når tanken traff meg; hva tenkte de om oss? Om meg?

Men «de» var ikke mamma og pappa, venninner og tanter. «De» var alle dem jeg ikke hadde et nært nok forhold til å prate med dette med. De som på et tidspunkt ville få høre om dette og tenke sitt. Men «de» var også min manns familie, som jeg ble stadig mer overbevist om aldri egentlig hadde likt meg.

De var alltid vennlige og rause, men jeg innbilte meg at det var fordi de var nødt. Dette traff meg med full kraft nå. Snobbete, anstrengte Camilla. Lunefull og hoven og totalt blottet for humor. Var det slik de så på meg?

Jeg kan smile av det nå, fire år senere, og se at det kun var meg og min egen usikkerhet, men det er fortsatt det verste jeg noen gang har vært med på.

Paret alle hadde troa på

Vi var unge, vi hadde et storslagent bryllup med 100 gjester året før. Vi var det paret alle hadde troa på. Det var heller ingenting forhastet ved det. Vi hadde vært forlovet i tre år og sammen i seks år før vi gikk til alters, men forholdet hadde begynt å skrante. Først nesten umerkelig. Små ting vi valgte å overse og avskrive som bagateller. Jo nærmere vi kom bryllupsdagen - jo mer krampaktig ble forsøket på å glatte over.

Et sted i jaget etter å «komme i mål», å endelig bli mann og kone, forsvant superparet.

skilsmisse som ung

SURREALISTISK: Det var først etter seremonien jeg begynte å komme litt til meg selv. Nå var jeg konen hans, og han var mannen min. Det var stort, skriver Camilla. © FOTO: Privat

Og bak det forhenget vi ikke engang turte å kikke selv satt en jente som følte seg oversett og alene, og en gutt som gravde seg ned i jobben. Vi unngikk alt konsekvent i tiden før bryllupet, og jeg tror ikke noen av oss engang fullførte tanken om hva som ville skjedd hvis vi faktisk tok tak i det. Det var ikke et alternativ. Nå skulle vi gifte oss. Og for en fest det skulle bli!

Datoen var satt en gang på sensommeren, som et kompromiss. Jeg ønsket meg høstbryllup og han sommer, så den siste helgen i august stod vi der, i den flotteste kirken i byen med kjente, kjære og mer perifere venner tilstede som kanskje bare var der av nysgjerrighet. Skuelystne. Jeg følte det litt sånn, men jeg var tross alt glad benkeradene ble fylt opp.

Jeg husker ingenting av hva som ble sagt, eller mine egne tanker for den saks skyld, før musikken begynte å spille og dørene gikk opp. Jeg husker derimot at jeg forsøkte å feste blikket på min kommende mann der han stod og smilte forventningsfullt oppe ved alteret, men det eneste jeg følte var alles blikk som liksom etset seg inn i huden min.

Jeg husker hvordan jeg klemte hånden til pappa ekstra godt og hvordan jeg ville gi ham en klem før han «ga meg bort», litt sånn som på film. Det ble sånn halvveis mislykket, og jeg tror jeg på et tidspunkt fikk en bitteliten blackout. Det var som å være på en flyplass. Man kan være så himmelfallen og fjern man bare vil, likevel ender man opp på rett plass. Ingenting stopper.

Det perfekte bryllupet

Da vi stod foran presten og hun snakket om det å forenes og hvordan livet vårt sammen kom til å bli, tenkte jeg fortvilet at jeg burde føle mer. Jeg forsøkte å tvinge frem en liten tåre i øyekroken da solisten sang «Your song», men det var helt tørt. Overalt rundt meg så jeg hvite papirlommetørklær som diskret ble dyttet forsiktig oppunder vippene for ikke å ødelegge sminken de hadde brukt en liten evighet på å legge.

Jeg, derimot, satt som forsteinet mens jeg desperat forsøkte å mane frem barndommens glemte kunster: å trylle frem krokodilletårer på kommando. Men tårekanalene forble knusk tørre.

Det var først etter seremonien jeg begynte å komme litt til meg selv. Nå var jeg konen hans, og han var mannen min. Det var stort.

Etter å ha spist en perfekt fireretters middag flyttet vi selskapet opp i toppetasjen med utsikt over hele byen. Etter det så jeg ikke stort mer til min nybakte husbond før kvelden var omme. Han var opptatt med sine, og jeg med mine. Jeg husker jeg så etter ham et par ganger, men det var så mange mennesker, og uansett hvor jeg snudde meg, var det noen som ville snakke, fortelle hvor pent alt var, eller ta et bilde.

Rømte til suiten for å gråte

Mildt panisk la jeg det svære kjoleslepet over armen og kom meg utrolig nok usett ut derfra. Suiten vår lå heldigvis like ved, og jeg smatt raskt inn på rommet. I det døren lukket seg bak meg kom alle tårene jeg desperat hadde forsøkt å tvinge frem tidligere den dagen.

skilsmisse som ung

PERFEKT BRUD: Camilla måtte trekke pusten helt inn da korsettet skulle snøres inn. Senere på kvelden følte hun at innvollene ble klemt sammen. © FOTO: Privat

Jeg kom til å tenke på klokka igjen, og begynte å snøre opp kjolen i ryggen mens en panikk jeg ikke ante hvor kom fra sakte, liksom bredte seg ut fra en hard, metallisk kjerne og videre ut i kroppen. Jeg tenkte på innvollene mine, og hvordan de hadde sett ut, presset sammen inne i korsettet. Jeg fortsatte å fikle med båndet. Dette var åpenbart ikke ment for å gjøres uten bistand, men jeg fikk til slutt løsnet det akkurat nok til å komme meg ut.

I gangen stoppet jeg foran speilet og betraktet meg selv et øyeblikk, der jeg stod i det pene, kremfargede undertøyet mamma hadde kjøpt i London. Kragebeina stakk ut. Det samme gjorde hoftebeina. Og ribbeina. Likevel hadde jeg følt meg feit i kjolen.

Jeg hadde ikke sett smal nok ut rundt midjen, enda jeg hadde trukket pusten helt inn da jeg fikk hjelp til å snøre inn korsettet på innsiden.

- Føltes ikke som mitt eget bryllup

Jeg gikk inn på soverommet og hentet den sorte kjolen jeg hadde hatt på meg dagen før. Det banket på døren. «Jeg kommer straks», ropte jeg så uanstrengt jeg klarte, før jeg nærmest snublet inn på badet for å fjerne sporene etter gråten med litt ekstra sminke. Synet av brudekjolen som lå i en haug på gulvet mot de kalde, sorte flisene fikk meg til å føle meg uvel et øyeblikk. Jeg plukket den forsiktig opp og hang den varsomt over den ene stolryggen i stuen.

Klokka viste 02.30. Kunne jeg gå å legge meg nå? Forlate festen før alle gjestene var gått? Ja, det måtte jo gå an? Den største dagen i hele mitt liv var over. Og når sant skal sies virket den ikke så fryktelig stor.

Den var stappet med innhold og en høytidelighet jeg ikke har kjent tidligere, men likevel satt jeg med følelsen av å ha sett på bilder fra noen andres bryllup, det føltes passivt, ikke som mitt eget.

Sto ikke bra til med superparet

skilsmisse som ung

ALT RAKNET: Det verste var ikke reaksjonene fra foreldre og venninner, men de Camilla ikke hadde nært nok forhold til å snakke om bruddet med. © FOTO: Privat

6. desember 2011 flyttet jeg inn i en leilighet litt utenfor bykjernen. Det var første gang jeg bodde alene. Hadde jeg ikke hatt kattene vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Venner og familie kunne ikke vært mer støttende og forståelsesfulle, men det var ingen som kunne endre omstendighetene. Han ville ikke ha meg lenger. Jeg parerte hans ønske om litt tid fra hverandre ganske drastisk med å si at hvis ikke han ville være sammen med meg, så fikk han søren meg gjøre det skikkelig og søke om separasjon. Jeg ville han skulle forstå alvoret.

To dager senere fikk jeg en sms der det stod at jeg kunne komme innom og hente papiret jeg skulle signere. Denne dagen tenker jeg ofte på.

Jeg hadde allerede gått i stykker på innsiden, og alt som skjedde, alt som ble sagt var bare lydløs støy. Jeg hadde visst det siden lenge før bryllupet. I alle fall en god stund. Det stod ikke bra til med superparet, og vi hadde forskjellige måter å håndtere det på. Jeg ville prate, han distraherte og distanserte seg. Det hadde vært over lenge, men det tok meg nesten et år å innse det.

Vi stod på badet og gråt begge to, minnes jeg, og på et eller annet tidspunkt kom all aggresjonen for det jeg tolket som hans passivitet og unnvikelse til overflaten og jeg tok av meg ringen og sa jeg ikke ville gå rundt med en løgn. Han ba meg beholde den, gråt enda mer, men jeg var så kald som jeg klarte mellom tårene, la den i skapet hans og gikk.

Han var modig

Litt etter litt begynte jeg å merke at jeg trivdes i leiligheten min. Jeg likte å bo alene, å være selvstendig. Jeg begynte å føle meg som meg selv igjen.

Bruddet hadde gitt meg identiteten tilbake. I månedene før hadde jeg stille sett på at det raknet, silt ut mellom fingrene på meg ute av stand til å gjøre noe med det. Kanskje mest fordi jeg ikke ville vedkjenne meg hva som var i ferd med å skje.

For meg var han alt, og uten ham var jeg ingenting. Jeg hadde ingen verdi eller mening. Uten hans tilstedeværelse i livet mitt ble jeg utvisket. Det var derfor litt av et sjokk å oppleve at det faktisk ikke var virkeligheten.

Jeg kunne plutselig definere meg selv, jeg visste hva jeg likte og ikke likte, jeg var ærlig, direkte og latteren aldri langt unna.

I ettertid ser jeg hvor modig han var, og hvor vanskelig det var for ham. Jeg hadde aldri turt det, selv om jeg på et tidspunkt hadde innsett hvor betent forholdet vårt faktisk var. Ja, det var som om han stakk hull på en byll.

Jeg anklaget ham for å være feig og passiv, men det var jeg som aldri turte, som valgte å se på. Det er mange «første»-opplevelser etter å ha vært i et mangeårig forhold, og jeg lærte mye av å stå i det på egenhånd.

Man får jo en del spørsmål, om man er under 30 og har et havarert ekteskap bak seg, men jeg skammer meg ikke over det lenger.

Å vite at jeg kan stå alene og være trygg på den jeg er kanskje det mest verdifulle jeg har fått med meg ut av bruddet.

Det ga meg en plass på innsiden.

Vil du lese flere kommentarer fra bra damer?  Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!

Les hele saken

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!