Det er sommeren 1976, og Annett Berntsberg Eck er en lyshåret, liten jente på seks år. Hun er allerede et midtpunkt i venneflokken på Vestli, der hun bor sammen med mamma Reidun, pappa Terje og storebror Glenn. Annett er glad i å hoppe paradis, strikk og hoppetau med vennene sine, og er blant de mest uredde jentene i leken. Hun er en omsorgsperson og den første som løper bort for å trøste dersom noen av lekekameratene hennes får et skrubbsår på kneet eller faller av rattkjelken.

Det er godt samhold blant de voksne i nærområdet også. Vestli oppleves som et trygt sted å bo.

Sommer som vinter arrangeres aktiviteter som både barn og voksne kan delta på. Ja, barna føler at de er en sammensveiset gjeng som lever i en beskyttet, liten oase på Oslos nordøstkant.

Fest i nabolaget

De voksne er også flinke på fester i nabolaget. En dag inviteres Reidun og Terje på fest hos et par i naboblokka. Reidun kjenner kvinnen ganske godt, men ikke ektemannen hennes. Men Reidun har irritert seg over at han er klåfingret på damene i nabolaget når det er fest. Hun synes det er så ille at hun har sagt ifra til kona hans. Men på festen skal de. Problemet er bare at de ikke har barnevakt. Annetts storebror skal overnatte hos en kamerat, men Annett har ingen hun kan overnatte hos.

«Bare ta med datteren deres på festen. Hun kan leke med sønnen vår på fem, det er bare koselig. Så kan hun sove i en ledig seng, og dere henter henne i morgen formiddag, ikke noe problem!» tilbyr nabomannen seg.

Reidun og Terje smiler fornøyd og takker ja til det rause tilbudet.

Annett gleder seg også der hun går hånd i hånd med mor og far mot naboblokka. Det er mange glade mennesker på festen, både barn og voksne. Noen kjenner hun fra før, noen har hun bare sett i nærområdet. De voksne røyker og drikker og koser seg mens musikken dundrer ut av stereoanlegget. Ungene sniker seg ut av rommet og forsyner seg av godteriskålen før de tusler tilbake til lego og puslespill. Det er en perfekt kveld. Annett får enda flere venner i nabolaget.

Til slutt er det bare Annett og nabogutten igjen av ungene. Mens hun står på badet og pusser tennene, tenker hun: «Så lenge har jeg aldri fått lov til å være oppe før». Hun blir lagt i foreldresengen ved siden av gutten, der hun fort faller til ro etter at pappa har pakket dyna rundt henne.

Overgrepet

Noen timer senere våkner Annett. Hun får ikke puste, der hun ligger med hodet presset ned i madrassen. Hun merker med en gang at noe er galt. Oppå henne ligger han, naboen som var så snill mot henne. Han som åpnet hjemmet sitt slik at de voksne kunne ha fest, spanderte godteri og lot henne overnatte. Men hva er det som skjer nå?

«Hysj, du må være stille,» hvisker han i øret hennes. Annett er svimmel. Det prikker i hodet.

«Kanskje jeg dør nå,» tenker hun. Det er vondt overalt. Men mest av alt der nede. Der mannen har hånden sin. I desperasjon klarer hun å snu hodet til den andre siden. Der stirrer hun rett i det bustete bakhodet til nabokona – venninnen til mamma – som puster og pruster og sover svært tungt. «Hvor er mamma?» rekker Annett å stotre frem før hun får hånden hans over munnen. «Jeg har sagt du må være stille!»

Etter den natten blir ingenting lenger som før. Seks år gamle Annett får streng beskjed av nabomannen – overgriperen – om ikke å si noe til mamma eller pappa. «Hvis du sier dette til foreldrene dine, vil de aldri mer være glad i deg,» hvisker han til henne når Annett er på vei ut døren. På veien hjem kaster hun den hvite jentetrusa med det blå ankeret hun har holdt hardt rundt siden hun våknet. Den er full av blodflekker og havner i en søppelsjakt. Borte for alltid.

Det skal ta åtte år før Annett klarer å fortelle mamma hva som har hendt.

Mamma sviktet

Først 35 år senere, da Annett er 41 år gammel, føler hun seg sterk nok til å anmelde voldtekten. For det gjorde ikke mamma da Annett trengte henne som mest. Mamma sviktet. Det skal hjemsøke dem begge.

– Jeg vet ikke om jeg noen gang kan tilgi henne akkurat det sviket, sier Annett.

Vi møter henne og mamma Reidun Berntsberg i Annetts lune og trivelige leilighet i Groruddalen i Oslo. Mor og datter sitter tett i sofaen og klamrer seg til hverandres hender. Med den ene hånden tørker Annett morens tårer. Mamma Reidun stryker datteren på ryggen. De har alltid hatt et nært forhold, og i dag er forholdet bedre enn noensinne.

Men det er én ting som sliter på dem begge. Sviket. Dette vonde ordet som har gnagd seg inn i hjernebarken til dem begge, og som har vært med på å skade livene deres.

I fjor sto Annett og Reidun frem sammen på forsiden av A-magasinet. Begge berettet sine sider av den samme historien, og at de i dag, 30 år etter at Annett for første gang fortalte moren om overgrepet, fortsatt ikke klarer å snakke om sviket.

– Etter at jeg stilte opp i det intervjuet, følte jeg at jeg ble helt avkledd, sier moren og gråter. Annett trøster.

– Jeg satt våken i to netter og følte på hva jeg hadde gjort, og ikke minst hva jeg ikke hadde gjort. Jeg følte meg naken. Ordet «svik» brant seg fast i minnet mitt, forteller Reidun. Den pensjonerte lærerinnen fikk bare positive tilbakemeldinger da hun valgte å stå frem med Annett da hun fortalte sin historie.

overgrep mot barn, misbruk av barn

SVIK: Annett og mamma Reidun har et nært og godt forhold - men sviket Annett opplevde vil hun aldri greie å tilgi. © FOTO: Morten Bendiksen

Bulimi og selvskading

Annett omtaler seg som «verdens beste skuespiller» fra hun er seks til hun er 14 år. Ingen får vite noe. Hun fortsetter å være den blide og omgjengelige jenta som er midtpunktet i venneflokken. Heller ikke læreren hennes merker noen forskjell. Men inni henne er alt forandret. Det er kaos. Om kvelden er hun seg selv.

Under madrassen på rommet sitt har hun gjemt en diger brødkniv, en grillgaffel og en tapetkniv. Hun utvikler bulimi i en slags desperasjon etter å ha kontroll over egen kropp. Senere skal hun skade seg selv med kniver.

Hun hater å gå forbi blokka der han bor, hun er livredd for å møte ham. Flere ganger har hun støtt på ham. Da har han bøyd seg ned og blåst henne i håret, som for å hysje på henne eller kysse henne idet hun har passert ham. I åtte år holder hun på hemmeligheten.

Men en dag brister det. Da mamma ber henne gå på butikken for å handle – og dermed gå forbi blokka hans – skriker hun det ut. At hun er blitt voldtatt. I løpet av et par sekunder er en åtte år gammel hemmelighet ute.

«Kanskje jeg endelig får fred nå,» tenker 14 år gamle Annett.

Ble bare verre

Men perioden etter avsløringen er borte fra minnet hennes.

Mamma Reidun og pappa Terje er på dette tidspunktet skilt, og Reidun er samboer med Rolf. De bryter all kontakt med naboen. Reidun minnes at hun oppsøkte overgriperen på arbeidsplassen hans og sendte bekymringsmelding til skolen der barna hans gikk. Men ellers gjorde hun ingenting. Voldtekten blir ikke anmeldt til politiet, og hun spør ikke datteren hva som egentlig skjedde.

– Det gnager meg hver eneste dag at jeg ikke snakket med Annett om hva som skjedde. Jeg anmeldte ikke voldtekten fordi jeg ville beskytte henne. Jeg hadde ikke lyst til at hun skulle gå gjennom rettssystemet.

Det ble stille. Annett innser etter hvert at det var feil å fortelle det til mamma. Det ble bare verre. Ingen gjorde noe.

– Vi har aldri fått snakket ordentlig ut om det. Jeg har tenkt og tenkt på det. Hvordan skal jeg kunne snakke med Annett nå som hun er en voksen kvinne? Jeg skulle jo snakket med den lille jenta. Og den lille jenta var alene om dette til hun var tenåring. Jeg hadde ingen anelse før hun var 14 år og fortalte det. Jeg kunne ikke ha gjort noe før da. Men etter det gjorde jeg heller ingenting, sier Reidun skamfullt.

overgrep mot barn, misbruk av barn

BLE TRODD: Pia ble trodd av foreldrene da hun til slutt fortalte om overgrepene hun var utsatt for. Men ikke alle i familien stolte på hennes versjon av sannheten. © FOTO: Morten Bendiksen

Skjønte noe var galt

19-årige Pia Øfeldt fra Lom i Gudbrandsdalen har lidd samme skjebne som Annett. Fra hun var seks til hun var 12 år, ble hun seksuelt misbrukt av et familiemedlem. Hun skjulte det også for alle rundt seg. Mamma Frøydis Øfeldt Marstein skjønte først at noe var galt da Pia begynte med selvskading i tenårene. Hun kuttet seg selv med kniv.

– Jeg kjente ikke igjen datteren min, for vi hadde alltid hatt et nært og godt forhold. Men hun ville først ikke si noe, forteller Frøydis.

En dag rett før sommerferien ordnet Frøydis en time hos helsesøsteren. «Hvis du ikke kan snakke med meg, er det fint om du kan snakke med helsesøster,» var beskjeden Pia fikk på telefonen av moren.

– Jeg var på jobb på sykeavdelingen. Rundt meg var det fullt av pasienter, jeg var varm og svett, det var hektisk. «Kan du ikke fortelle hva det er?» spurte jeg, sikkert for hundrede gang, uten å forvente et svar. Så. Pang.

«Han (navnet på familiemedlem) tar på meg,» svarte Pia i den andre enden.

Handlet på instinkt

Alt stoppet opp for Frøydis. Men så gjorde hun det moren til Annett aldri gjorde. Hun reagerte instinktivt.

– Jeg måtte ta ansvar. Jeg var i sjokktilstand, men klarte å holde hodet kaldt, sier Frøydis, som ringte lærere, politiet, lege, helsesøster, psykolog og barnevernet. I ettertid har man sett at det reddet livet til Pia.

– Jeg nektet å være med på besøk til ham i mange år, men foreldrene mine visste jo ingenting. Når jeg var med, var jeg veldig engstelig, forteller Pia.

For Frøydis og mannen var det mange tanker som måtte sorteres. De bestemte seg for å snakke åpent om alt – hele familien.

– Alle måtte gå i seg selv. Vi skjønte at det var riktig å gjøre det sånn. Både mannen min og jeg ble sykmeldt. Og vi fikk ikke lov til å si noe til noen. Jeg savnet et kriseteam. Når folk dør tragisk, kommer det kriseteam på døren. Men for oss var Pia nesten død. Det var nesten verre, for hun måtte faktisk leve med det hun hadde gått gjennom. Men vi fikk veldig god hjelp av Barnehuset på Hamar, forteller Frøydis.

Mannen som ødela alle årene av barndommen til Pia fikk én måned i fengsel. Da hadde det tatt to lange år å få ham dømt.

– Livet mitt gikk ikke videre. Jeg følte meg mistrodd. Han nektet selvsagt for at han hadde gjort noe mot meg, forteller Pia.

overgrep mot barn, misbruk av barn

IKKE TRODD: – Jeg hadde lyst til å dø. Det var grusomt ikke å bli trodd, sier Pia om overgrepene hos familiemedlemmet. © FOTO: Morten Bendiksen

Redd for at Pia skulle dø

Frøydis har måttet tåle å høre datteren si at hun har lyst til å dø. Det var viktig å skape trygge omgivelser rundt datteren.

– Av og til da jeg var på jobb, var jeg spent på om hun levde da jeg kom hjem igjen. De første årene etterpå var jeg redd for å finne henne død. Det var en reell situasjon for meg. «Kan du ikke bare prøve en dag til, Pia?» sa jeg til henne. Hun fikk lov til å uttrykke alle følelsene sine i trygge omgivelser. Samtidig er det veldig tøft å være mamma og pappa i disse omgivelsene.

Mannen min og jeg måtte også få hjelp. Når en slik sak rammer en hel familie, er det mange involverte parter. Flere på overgriperens side av familien tok hans parti og valgte å tro at han ikke hadde foretatt seg noe

– Det er veldig sårt. En i familien klarte til og med å uttale at Pia kledde seg utfordrende – da hun var seks år gammel! sier Frøydis og rister på hodet.

Takket være egeninnsats og god hjelp fra mor og far, har Pia klart å komme seg videre i livet, til tross for at store deler av barndommen ble ødelagt av misbruk.

Tok livet tilbake

– Nå har jeg det kjempebra! Jeg har aldri hatt det så bra noensinne. Det er kanskje rart å si det her vi alle sammen sitter og gråter, men det er sant, sier 19-åringen, som har tatt livet sitt tilbake. Hun er energimontørlærling og trives med livet.

– Jeg hadde lenge et anstrengt forhold til gutter. Det er fortsatt ting her og der, men jeg jobber masse med meg selv, og det går bra.

– Jeg må få klappe meg på skulderen når jeg sier dette: Jeg la fra meg alt jeg hadde, og levde kun for Pia. Oppdraget var å få Pia til å overleve. Og jeg la virkelig sjelen min i det. Derfor er det så fantastisk at du sitter her sammen med meg i dag, Pia, sier Frøydis, som vant DIXI-prisen i 2014. Prisen deles ut til en person eller bedrift som har jobbet spesielt iherdig og målrettet for å hjelpe ofre for seksuelle overgrep.

Annett og Frøydis er blitt bestevenninner, og Annett er stadig på besøk i Gudbrandsdalen.

– Pia og jeg har også fått et helt spesielt forhold. Vi var to seksåringer med felles opplevelse, tross aldersforskjellen i dag. Det sier noe om bånd som knyttes etter åpenhet om like erfaringer, sier Annett.

Når Annetts mamma sier hun skulle ønske at hun kunne snakke med 14-åringen sin om det som skjedde, utbryter Frøydis empatisk:

– Men Reidun. Jeg har så lyst til å si dette til deg. Du prater jo til den lille jenta nå, den lille jenta som Annett var da hun var liten. Du setter ord på det, det beundrer jeg deg for at du gjør. Så kanskje du når ut til den lille jenta likevel, selv om hun er blitt stor i dag.

– Det er flott å se hvordan Frøydis og Pia taklet dette sammen, slik mamma og jeg ikke gjorde, sier Annett.

– Dette er sånt man skal snakke i hjel, ikke tie i hjel. Jeg er blitt voldtatt, og føler for å stå på Karl Johan og rope det ut. Og det er budskapet mitt: Det er alltid overgriperens skyld, sier Annett.

Takker Annett

Justisminister Anders Anundsen mener Annett Berntsberg Eck har gjort en enorm innsats for å få fjernet foreldelsesfristen.

– Som politiker har jeg fått de beste rådene fra personer som har stått i det og som tør å si ifra – det skal Annett ha mye av æren for. Jeg er full av beundring overfor de modige enkeltpersonene som gjennom å dele sine vonde opplevelser med oss, bidrar til å endre lovverket slik at ofre og etterlatte får en tydeligere plass. Uten disse enkeltpersonene er jeg redd det ville tatt lengre tid å få til den styrkingen av fornærmede og etterlattes plass i straffeprosessen vi har sett de senere årene, sier Anundsen til Hjemmet.

– Ved å ta bort foreldelsesfristen skal fornærmede og etterlatte slippe å «høre klokka tikke», slik Annett uttrykte det etter at Stortinget hadde vedtatt lovendringen.

Opphevelsen av foreldelsesfristen i svært alvorlige saker som drap, voldtekt og seksuelle overgrep mot barn handler om å gi fornærmede og etterlatte første prioritet. Håpet om oppklaring skal ikke forsvinne når foreldelsesfristen går ut, og gjerningsmannen skal ikke føle seg trygg, selv om det er gått lang tid.

Skåner mamma

Når hun blir ekstra følsom, legger Annett en pute i fanget, nærmest som for å beskytte seg selv. Det tok altså 35 år før hun mannet seg opp til å anmelde overgriperen. Da hun bestemte seg, tok hun kontakt med flere hun visste som hadde blitt utsatt for den samme mannen. To andre jenter valgte å anmelde sammen med Annett, mens ytterligere seks av ulike årsaker valgte ikke å anmelde.

– Det er ikke før nå, etter at jeg har rundet 40 år og vært åpen om dette, at jeg føler jeg er fullstendig meg. Det er en følelse jeg husker jeg slet med da jeg var liten. Jeg var engstelig for å være meg selv, for jeg var så redd for at det skulle lyse ut av meg hva jeg hadde gått gjennom, sier Annett.

– Alle rammer i min oppvekst var veldig trygge og gode. Det er den ene tingen mellom mamma og meg som er sår. Men så lenge kjærligheten er der, kan man overleve alt, sier Annett før hun henvender seg til moren.

– Mamma, du skal få lov til ikke å tåle mer. Du skal få lov til å synes at dette ikke er greit. Jeg er voksen og har tak på livet mitt. Jeg har det utrolig fint, er sterkere enn noensinne.

– Jeg tviler aldri på at vi er glade i hverandre. Men jeg vet ikke hvordan jeg skulle ha startet en sånn samtale, sier Reidun.

– Har dere prøvd?

– Nei, vi har ikke prøvd.

– Har dere lyst?

– Jeg har hatt lyst i mange år, sier Annett. – Men mamma får aldri gjort ting annerledes, hun heller. Jeg er redd for at hun knekker helt sammen om jeg setter meg ned med henne og er så ærlig som jeg kan være. Det tror jeg aldri vil skje, jeg tror ikke vi ville kommet godt ut av det. Og pappa ble forskånet for alt. Mamma har fått hele skyllebøtta, men jeg tok det ikke opp med pappa før han lå for døden. Da fikk jeg bare en avvisende hånd. Dette ville han ikke prate om, sier Annett.

Fikk loven endret

Annett og de to andre jentene anmeldte overgrepene i 2011. Sakene ble henlagt fordi de var foreldet. Likevel klarte Annett å få ham dømt. Mannen hadde bosatt seg ved en familiebarnehage, og Annett fant ut at han var inne på chattesider ment for barn og unge. Hun tipset politiet, men det gikk et helt år før de beslagla PC-en hans. Der fant de flere tusen overgrepsbilder mot barn. I retten innrømmet han overgrepene mot de tre jentene, siden han visste at han grunnet foreldelsesfristen ikke kunne dømmes for det. Den da 70 år gamle mannen virket totalt uanfektet og uten ansiktsuttrykk.

Åtte måneders fengsel, tre av dem betinget, var det han fikk.

Overgriperen fikk tillatelse i retten til å la være å møte ved domsavsigelsen, og fikk dra på ferie i to måneder. Til Filippinene.

Nå i januar slipper han ut igjen. Saksgangen tente et lys hos Annett. Hun ville foreldelsesfristen for drap og overgrep til livs. Innsatsen bar frukter. 3. april 2014 vedtok Stortinget at fristen, som for drap og grove voldtekter er på 25 år, skulle fjernes. Nå kan en overgriper eller drapsmann bli tiltalt når som helst. De skal aldri føle seg trygge. «Hadde det ikke vært for Annett Berntsberg Eck, hadde vi ikke stått her i dag. Det skal hun vite, at hun har sin fortjente plass i historiebøkene,» sa Bård Vegar Solhjell fra Stortingets talerstol da loven ble vedtatt.

Da hulket Annett fra balkongen på Stortinget.

Vil du lese flere av våre artikler? Meld deg på Kvinneguidens nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!

Les hele saken

Susanne Kaluza, redaktør

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!