Alexander Berg

  • 58 år
  • Samboer
  • To barn
  • Journalist i klikk.no

KOMMENTAR:

I de fleste situasjoner er jeg tilfreds med å være født med Y-kromosomer. Når jeg ser på hunden min som strekker seg ut i sengen sin mens jeg stresser på vei til jobb, kunne jeg imidlertid noen ganger tenke meg å være firbent. Men i de aller fleste andre sammenhenger er det greit å være hankjønn.

Det hender imidlertid at jeg likevel dypt og ærlig plages over å være mann.

Det er når jeg leser om hvordan enkelte menn behandler kvinner.

Nå sist i forbindelse med nyttårsfeiringene i blant annet Köln og Stockholm, og de seksuelle overgrepene og trakasseringene som skjedde der. Kjønn kan aldri gi rett til å krenke noen. I dyreverdenen kan det rett nok være litt annerledes. Som for eksempel hos kneleren. Der løper hannen en stor risiko for å bli halshugget av hunnen rett etter paringsakten. Noen ganger også før akten er avsluttet, men hannens seksualdrift er så sterk at han klarer å gjennomføre sitt oppdrag selv uten hode.

Men vi er ikke insekter. Heller ikke dyr, selv om det altså kan virke slik noen ganger. Vi er mennesker. Vi er i stand til å reflektere. Vi er gitt den evnen ingen andre pattedyr har til å kjenne på skyld, til å forstå andre menneskers lidelser og til å sette oss selv inn i en moralsk kontekst.

Kultur ingen unnskyldning

Så hva er det likevel hos oss menn som får oss til å tenke at vi kan krenke kvinner, at vi kan trakassere dem på det groveste? Det kulturelle spiller naturlig nok inn. Og i Köln var det i all hovedsak menn med en annen etnisitet, fra kulturer med et svært patriarkalsk kvinnesyn, som sto for krenkelsene.

Kultur kan imidlertid ikke være noen unnskyldning, fordi det dypest sett handler om hvilket menneskesyn vi har. Og respekt for mennesker bør være et helt grunnleggende premiss for alle. Kultur kan heller ikke være en forklaring, selv om mange fremholder den som det. I så fall burde vi her i Norge hatt svært få problemer. Slik er det ikke. En av ti norske kvinner er blitt voldtatt, - flesteparten av en mann de kjenner fra før. Halvparten var jenter under 18 år da overgrepet skjedde.

Likestillingsminister Solveig Horne anslår at vold i nære relasjoner, som også i all hovedsak rammer kvinner og barn, koster det norske samfunnet rundt 5 milliarder kroner i året. Lite som er kulturelt ved det.

Diskriminering på andre arenaer

I tillegg finnes det en rekke arenaer der undertrykkelsen ikke er fysisk, men likevel ikke noe vi kan være stolte av. Også i miljøer som definitivt burde ha kunnskap nok til å vite bedre.

I fjor høst ble advokatbransjen presentert som en særlig mannssjåvinistisk arena av Dagens Næringsliv, med et kvinnesyn som flere opplevde som nedlatende. Det ble blant annet hevdet at den var gjennomsyret av en macho-preget cowboy-kultur.

Ei heller har vår egen norske kirke stått i fremste rekke i likestillingskampen. Og den største gruppen kristne av dem alle, den katolske, ordinerer ikke kvinnelige prester fordi de mener det er utenfor det mandatet Herren ga dem.

Menneskesyn

Som mann plages jeg av det menneskesynet mine brødre til tider står for, og jeg blir rett og slett forbannet av å lese om voldtektssaker som blir henlagt som følge av bevisets stilling, eller blir liggende ubehandlet så lenge at voldtektsmannen går fri.

Det er som om rettssystemet til tider peker nese til kvinnen.

Siden samfunnsutviklingen i all hovedsak har vært patriarkalsk styrt, og det er vi menn som står for trakasseringene, voldtektene og overgrepene, er det også vi som bærer ansvaret for å skape endringene som må til. Og vi må bare ikke våge å skyve ansvaret over på kvinnen, slik journalist Madeleine Schultz i Dagbladet beskriver at det gjøres.

Sjefredaktør i Telemarksavisa, Ove Mellingen, roper i en bloggpost at Europa nå må stå opp for kvinnen. Han har selvfølgelig helt rett. Nå viser for så vidt kvinner i alminnelighet at de ikke trenger oss menn til å stå opp for dem. Men når vi står side ved side, blir det en dobbel styrke.

Må stå opp for kvinner

Som menn trenger vi arenaer for å utøve våre testosteronritualer og –aktiviteter. Det betyr imidlertid ikke at vi må opptre som huleboere ellers i livet. De fleste av oss er da også ganske tamme og har lagt steinalderklubben bort til fordel for en mer omgjengelig og reflektert adferd. Og det bør vi bli enda dyktigere til å vise frem.

For eksempel ved å være tydelige overfor våre sønner på hva som er akseptabel adferd og ikke, og stille oss på våre døtres side og gi dem trygghet for deres egen integritet. Snakk med barna dine, rett og slett. Vær en tydelig rollemodell! Det de lærer og ser av deg tar de med seg ut i den store verdenen.

Det dreier seg i det hele om hvordan vi som menn oppfører oss, snakker og handler. Og vi må bli tydeligere på kvinnens vegne. Stå opp for deres ukrenkelighet. Det er vi som menn som sitter med nøkkelen til å trekke opp linjene mellom det akseptable og uakseptable. Og sørge for at disse grensene ikke blir brutt. Bruk den positive kraften i det å være mann.

Så kan vi håpe at våre sønner slipper å skjemmes.

Vil du lese flere kommentarer?  Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!

Les hele saken

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!