Seksuelle overgrep, vold, kvinner, frykt

Chika Anene (26)

Er en ferdigutdannet journalist fra Holmlia med stor entusiasme for bøker, skriving og koreanske tv-serier.

Store deler av tiden hennes går til å skrive, ettersom hun drømmer om å bli forfatter.

Chika jobber som journalist i Kvinneguiden, og skriver bloggen www.nk-anene.blogspot.com

KOMMENTAR:

Da jeg var tolv år gammel ble jeg seksuelt antastet av en familievenn. I løpet av den sommeren hadde kroppen min begynt å forandre seg, og jeg var ung, naiv og uvitende om at dette var noe som også vekket interesse hos storebroren til barndomsvenninnen min.

Han var en jeg så opp til, og skal jeg være helt ærlig hadde jeg nok også vært litt småforelska i han. Men som det barnet jeg var hadde jeg ikke gjort noe som kunne gi han grunn til å tro at jeg ønsket å bli antastet. For meg var han storebroren til venninna mi – en jeg følte meg trygg rundt – og ikke noe mer enn det.

Den sommeren forandret alt. Det som skjedde skulle forandre både trygghetsfølelsen min og synet mitt på gutter og menn i lang, lang tid framover.  

Bare jeg lukker øynene kan jeg se dagen for meg. Hver minste detalj. Minnet er så vibrerende levende at jeg til og med husker hva jeg hadde på meg.

Den lengste heisturen

Denne sensommerdagen ringte jeg, som så mange ganger før, på dørklokka hos venninna mi for å spørre om hun ville være med ut. Hun var ikke hjemme, så jeg bestemte meg for å prøve igjen på kvelden og gikk tilbake til heisen.

Så skjedde det.

Han hoppet inn bak meg i heisen og begynt å ta meg på brystene. Det gjorde utrolig vondt og jeg ville at han skulle slutte. Men han bare fortsatte samtidig som jeg hjelpeløst prøvde å kjempe ham vekk. Jeg var så svak i forhold til han, og hvert eneste dytt var nytteløs. Han lo og syntes det var morsomt.

I samme øyeblikk grep panikken tak i meg, og det eneste jeg kunne tenke var «Å nei, nå kommer jeg til å bli voldtatt, i en heis, rett utenfor venninna mi sitt hus». Det føltes omtrent som om jeg sto med sammenknepne øyne og ventet på at det skulle være over.

Jeg hadde begynt å gråte da han endelig ga seg. Han trykket på en knapp og gikk ut av heisen som om ingenting hadde skjedd. Tilbake sto jeg alene, usikker på hva jeg skulle gjøre og hva som egentlig hadde skjedd. 

Vold mot kvinner

  • Hver tredje kvinne i verden blir utsatt for seksuelle overgrep eller andre former for vold i løpet av livet.
  • De fysiske og psykiske konsekvensene av vold hindrer kvinners fulle deltakelse i samfunnet.
  • Fysisk, seksuell og psykisk vold forekommer også på arbeidsplassen og i utdanningsinstitusjoner.
  • Vold kan også utøves av staten eller representanter for staten med sikte på å undertrykke kvinners politiske krav om rettigheter som vedrører dem.
  • Vold og overgrep holdes ofte skjult, og er knyttet til skam og skyld.
  • Vold i nære relasjoner medfører særlige utfordringer. Det kan være vanskelig å anmelde en nærstående.

Les mer (http://www.krisesenter.com/)

Søk hjelp: 

Landsdekkende telefon for incest- og seksuelt misbrukte

http://www.incest80057000.no/

Holder åpent døgnet rundt.
Helt gratis å ringe fra fasttelefon og Telenor mobil.

Telefon: 800 57 000

Besøksadresse: Incestsenteret i Vestfold
                        Glitneveien 22
                        3151 TOLVSRØD

Epostadresse: post@incest80057000.no

Blikket jeg aldri glemmer

Du skulle kanskje tro jeg hadde lært noe av det som skjedde. Men jeg var 12 år og hadde aldri hadde opplevd noe liknende før.

Samme kvelden dro jeg derfor tilbake til huset til venninnen min slik jeg hadde tenkt for å gjøre lekser med henne. Foreldrene hennes var ikke hjemme. Det var bare meg, lillebroren hennes og han. Storebroren.  Mens vi jobbet med matteleksene snek han seg bak meg og latet som om han lente seg over meg for å hjelpe meg med et mattestykke. Isteden lot han hånden gli mot brystene mine og begynte å klype. Jeg prøvde å albue han bort, men han lot seg ikke skremme, og fortsatte – mer aggressivt. Venninnen min satt rett ved siden av med nesa i boka si. Jeg kan huske at jeg tenkte, «Ser hun det ikke? Hvorfor sier hun ikke noe? Eller prøver å stoppe han?» 
 

Da han endelig hadde gitt seg, snudde jeg meg mot henne og fortalte henne hva broren hadde gjort. Det blikket hun ga meg kan jeg fortsatt ikke sette ord på. Hun så anklagende på meg, med et blikk som viste avsky. Som om det som hadde skjedd var min feil. Hun svarte ikke, bare snudde seg og fortsatte å lese – eller late som at hun leste. Hun var ett år yngre, og ingen av oss hadde vært borti noe sånt før, så hva forventet jeg at hun skulle si?

Ikke min feil

Da jeg kom hjem den kvelden sto mammaen min på kjøkkenet og lagde mat. Jeg spurte om jeg kunne få snakke med henne. Mens jeg er født og oppvokst på Holmlia kommer mamma og pappa opprinnelig fra Nigeria. Jeg var veldig nervøs for hva slags reaksjon jeg kom til å få. Visse temaer kan være vanskelig å diskutere blant afrikanere fordi det fortsatt sees på som tabu.  Det var ikke som om vi tidligere hadde diskutert kjærester, sex eller slike ting jeg vet andre snakker med mammaen sin om når de kommer i puberteten. 

Heldigvis ga ikke mamma meg noen dømmende blikk. Hun fikk meg ikke til å føle at det var min feil.  Hun klemte meg isteden og sa trøstende, «Om han prøver noe slikt igjen, skal du fortelle han at du hadde respekt for han, men nå skal du gjøre han flau ved å fortelle familien hans og alle han kjenner!». Heldigvis var det den aller siste gangen han gjorde noe sånt mot meg. Det kan hende venninna mi faktisk sa fra til foreldrene sine, eller så var det kanskje moren min som ringte dem. I alle fall var vi aldri hjemme alene med ham igjen, og det tok ikke lang tid før han flyttet ut.

Ber barna tie stille

Hva som skjedde der kommer jeg nok aldri til å vite, men jeg er så takknemlig for at mamma ikke handlet på den måten en del mødre – og ikke bare afrikanske - gjør.  De ber barna sine tie stille om det som har skjedd fordi overgriperen er høyt respektert og kan få ryktet sitt ødelagt, eller, verre, det kan få datteren og foreldrene utstøtt fra samfunnet de tilhører. De ser anklagende på barna sine og tar kanskje ikke på dem igjen, selv ikke for å gi dem en klem, eller trøste dem. Kanskje ser de dem ikke i øynene igjen heller.

Jeg kjenner unge kvinner som har blitt utsatt for voldtekt som har foreldre som fortsatt inviterer voldtektsmannen på middag, selv når de vet hva som har skjedd.  

Det gjør vondt å tenke på tenke på at dette er en realitet i en del menneskers hverdag, selv her i Norge, selv i 2016.

I noen av voldtektssakene jeg har hørt om, har overgriperne fortalt ofrene sine at ingen kommer til å elske dem hvis de forteller hva som har skjedd. De sier også at ingen kommer til å tro på dem. Det er spesielt enkelt å tro på dette om overgriperen er en god venn av familien.

Men hvis dette har skjedd deg vil jeg du skal vite at dette er feil. Du skal ikke bære en så tung hemmelighet alene. Om du ikke tør å snakke med foreldrene dine fordi du tror de ikke vil forstå, så finn noen andre å snakke med, en søster, tante du er glad i, en venn, en lærer. En som har evnen til å være fullstendig objektiv.

For en ting er jeg sikker på. Det er ingen som har rett til å ta på deg eller gjøre ting mot deg, hvis du ikke selv, klart og tydelig, har sagt at du ønsker det. Uansett om det er noen du kjenner. Uansett om han er en mann du ser opp til. Uansett om du er forelska.

Det er en grunn til at det kalles «din kropp». Det er du som bestemmer over den, - og ingen skal gi deg grunn til å tro noe annet.

Vil du lese flere kommentarer fra bra damer? Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!

Les hele saken

Susanne Kaluza, redaktør

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!