Overleve selvmordsforsøk

Helene har forsøkt å ta sitt eget liv ti ganger

– Jeg skulle ønske noen hadde sett tegnene og snakket med meg.

HUSKER LITE: Helene vet ikke hvorfor hun har slitt med selvmordstanker store deler av livet. Hun husker lite av barndommen.
HUSKER LITE: Helene vet ikke hvorfor hun har slitt med selvmordstanker store deler av livet. Hun husker lite av barndommen. Foto: Foto: Privat
Sist oppdatert

Her kan du få hjelp

LFSS

Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord tilbyr blant annet støtte- og veiledningssamtaler til ungdommer og pårørende, holder kurs og seminarer og tar spesielt for seg unge mellom 12-30 år. Folk kan også ringe dem om de sliter med selvskading eller selvmordstanker.

Åpningstider og kontaktopplysninger:

Tirsdag kl. 11-19 og drop in 16-19 (uten avtale, for de som ønsker en samtale, veiledning, informasjon eller bare stikke innom for å ta en kaffe).

Onsdag kl. 10-15

Fredag kl. 10-15

Besøksadresse: Storgata 28, inngang Lybekkergata, Oslo

Mobil: 414 69 427

E-post: [email protected]

Les mer på foreningens nettsider.

Mental Helse

Døgnbemanning. Her kan du snakke med noen 24 timer i døgnet året rundt.

Mental Helse hjelpetelefon: 116 123

Du kan også benytte nettsiden Si det med ord.

Her kan du skrive til medarbeidere som kan hjelpe deg og gi gode råd, eller bruke forum og vennetjeneste.

Les mer på foreningens nettsider.


Kirkens SOS

815 33 300, døgnbemannet krisetelefon som besvares av frivillige medarbeidere.

Kan kontaktes uansett hva du sliter med, så lenge du trenger noen å snakke med.

Les mer på foreningens nettsider.

- Noen ganger har jeg blitt funnet halvdød uten at jeg hadde sagt noe til noen, andre ganger har jeg sagt ifra selv, forteller Helene Ferguson (30) til Kvinneguiden.

Første gang Helene forsøkte å gjøre slutt på livet var hun 13 år. Nå ønsker hun å vise de mange som sliter med selvskading og selvmordstanker at de ikke er alene, -og at livet kan bli bedre.

- Mange sier at selvmordsforsøk ikke er et rop om hjelp, men for meg var rundt halvparten av forsøkene nettopp det. I begynnelsen ville jeg ha oppmerksomhet. Men jeg ville også dø. Nå vet jeg at det finnes andre måter å si ifra på.

Les også Suzanne Aabels råd: Hva du ikke skal si til noen som sliter med angst.

Rammer yngre

I 2013 ble de registrert 554 selvmord i Norge. I følge Folkehelseinstistuttet er det vanlig å anta at rundt ti ganger så mange forsøker å ta sitt eget liv. I tillegg er mange selvmord skjult som ulykker i statstikken. Selv om tallene regnes som stabile, merker Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord (LFFS) en skremmende utvikling.

- Det som bekymrer meg er at det går ned i alder på debut. Foreningen vår har eksistert i seks år, og da vi startet opp var folk bekymret for tolvåringene sine. Nå ringer de og forteller om niåringer som sliter med dette. Hvis det skal fortsette på den måten vil vi komme ned i barnehagealder på få år. Det er veldig skremmende, sier Lena-Maria Haugerud, daglig leder hos LFSS.

Kontaktarenaer som LFSS og Mental Helse er livsviktig. Helene Ferguson har ofte ringt Mental Helse, gjerne midt på natten.

- De har hjulpet meg enormt. En gang satt jeg der, klar til å kutte meg, og ringte dem. Det endte med at jeg la på og kastet barberbladet. Det er utrolig viktig å ha et sted der man vet man blir tatt på alvor. Jeg anbefaler virkelig å ta kontakt med dem, sier hun.

Tjue prosent av de som driver med selvskading ender faktisk i selvmord.

- Derfor er det enormt viktig å være til stede og hjelpe de som sliter før det går så langt, sier Haugerud.

Depresjon innenfra

For Helene har depresjonen og selvmordstankene vært der siden tidlig i tenårene, og hun har brukt mye tid på å finne ut hvorfor. Det er ikke så viktig lenger.

- Det viktigste er å ha det bra nå. Jeg jobber heller utfra at det er sånn det er, ikke hvorfor det er sånn.

Helene har endogen depresjon, en depresjon som kommer innenfra.

- Og det trenger ikke å være noe spesielt som trigger depresjonen. Ikke miljøet rundt og ikke noe i fortiden. Det kan være hva som helst.

Allerede som trettenåring begynte hun med selvskading og skrev et selvmordsbrev moren fant.

- Foreldrene mine prøvde å prate med meg om det, men jeg ville ikke prate med dem. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle si hvordan jeg hadde det.

Ble delvis lam

Det er lenge siden sist hun forsøkte å ta sitt eget liv. Sist var nyttårsaften 2013.

- Da tok jeg en overdose piller og hadde ikke sagt det til noen.  Jeg våknet opp etter to dager fastklemt mellom veggen og senga og kom ikke løs. Jeg var blitt midlertidig lam i venstre bein og arm på grunn av nerveskader.

Hun ble funnet av faren og broren som kom hjem til henne etter at ingen fikk kontakt med henne. Hun hadde skrevet selvmordsbrev og var klar for å dø. I stedet ble oppvåkningen et vendepunkt.

Opplevelsen skremte henne voldsomt. Hun måtte på sykehuset og få morfin. Hun har nerveskader som fremdeles påvirker hverdagen, og må gå til fysioterapeut for å få tilbake førligheten.

- Siden har jeg ikke prøvd. Jeg har innsett at om jeg overlever kan jeg risikere å bli lam eller alvorlig syk resten av livet.

Kuttingen økte depresjonen

Helene kjenner ikke til noen episoder i livet som har ført til at hun ble suicidal. Da hun var atten sluttet hun på videregående og flyttet til Tønsberg. Der ble tankene mer intense.

HUSKER LITE: Helene bruker ikke lenger tid på å lure på hvorfor akkurat hun ble suicidal. 
- Det viktigste er å ha det bra nå, sier hun.
HUSKER LITE: Helene bruker ikke lenger tid på å lure på hvorfor akkurat hun ble suicidal. - Det viktigste er å ha det bra nå, sier hun. Foto: Foto: Privat

- Jeg var mye alene og hadde mye tid til å surre meg inn i destruktive tanker. I tillegg kuttet jeg meg fryktelig mye, og kuttinga utløste enda mer destruktivitet og tanker om å ta livet mitt. Tankene ble mer og mer intense, og selv om jeg var veldig deprimert turte jeg ikke å gå til legen.

Selvskadingen «lærte» hun av et tv-program som trettenåring. Kuttingen gjorde smerten mindre i øyeblikket, men depresjonen og selvmordstankene ble verre. På det meste har hun sydd 65 sting.

Nå er armene og beina hennes fulle av arr. Hun går med vilje med t-skjorte og viser dem frem. Hun vil ikke skjule dem, fordi selvskading er noe mange mennesker driver med i det stille.

- Når folk ser dem har jeg opplevd at de stirrer, og at de stiller meg spørsmål eller kommer bort for å snakke med meg. Én gang var det en mann som spurte om han kunne be for meg. Og så satte han seg ned for å be midt på Bragernes torg i Drammen. Jeg er ikke religiøs, men det gjorde inntrykk.

En annen gang traff hun det som i dag er en av hennes aller beste venner.

- Hun kom bort til meg og sa bare «kan jeg få gi deg en klem?» Jeg synes det er viktig å ikke skjule arrene, men heller prøve å gjøre noe med tabuene rundt selvmord og selvskading.

Alltid slitt med å passe inn

Hun husker svært lite fra barndommen fram til hun begynte på skolen.

- Jeg husker ikke noe fra jeg var liten. Jeg vet ikke når mine første minner er fra. Har ofte tenkt at det er rart at jeg ikke husker noe. Jeg var sannsynligvis rundt seks tror jeg, når mine første minner er fra. Andre folk husker ting fra de er to-tre, sier hun.

Og til tross for at hun var svært skoleflink og fikk gode karakterer, slet Helene med å passe inn på skolen.

- Det var vanskelig å få venner. Jeg ble mest sittende for meg selv med en bok. Det føltes som jeg ikke kunne de sosiale kodene og derfor ikke visste hva jeg skulle gjøre for å bli kjent med folk. Men jeg ble ikke direkte mobbet heller. Jeg følte meg ensom og annerledes. Jeg drømte om å bli forfatter og skrev noveller jeg fikk gode tilbakemeldinger på. Men alle handlet om død eller selvmord.

Likevel var det ingen som forsto at hun skrev om seg selv.

- Ikke en eneste lærer så tegnene. Jeg har lyst til å bli lærer selv, en lærer som ser elevene og vet hvordan det er å føle seg alene. Jeg drømte om en person som reddet meg, en som kom og sa «nå blir alt bra, Helene, jeg skal hjelpe deg».

Saken fortsetter under bildet.

VIL LEVE: Selvmordstankene er ikke helt borte for Helene, men nå gleder hun seg til høsten, og hun ser framover.
VIL LEVE: Selvmordstankene er ikke helt borte for Helene, men nå gleder hun seg til høsten, og hun ser framover. Foto: Foto: Hanne Mari Skappel

Begynte planleggingen

Helenes to nære venner, de hun hadde flyttet til Tønsberg for, visste hvordan hun slet. Den ene forsto at hun planla å ta livet sitt som attenåring, og fikk henne tvangsinnlagt på psykiatrisk avdeling.

Slik kan du hjelpe:

Hvordan oppdager jeg om en venn driver med selvskading?

Selvskading kan være vanskelig å forstå - også for den som er rammet. Selvskading handler om personer som opplever så høye nivåer av stress at de ikke vet hvordan de skal håndtere det på en annen måte.

Mange av de som har en selvskadende atferd gjør dette i hemmelighet. Om ungdommen er svært tilbaketrukket fra deg som forelder, kan dette være et første varseltegn som bør tas på alvor.

Andre varseltegn er:

  • Kutt eller brennmerker på armene, beina, magen
  • Funn av skjulte barberhøvler, kniver, andre skarpe gjenstander og gummistrikk (for å øke blodtilførselen eller gjøre huden nummen)
  • Vedkommende tilbringer lange perioder alene, spesielt på badet eller soverommet
  • Han/hun går iført klær som er upassende for været, som for eksempel lange ermer eller bukser i varmt vær


Hvordan kan jeg snakke om hans/hennes selvskading?

Det aller viktigste du kan gjøre er å validere vedkommendes følelser. Det vil si å anerkjenne at de har det svært vanskelig følelsesmessig, og dermed signalisere til ham eller henne at følelsene er gyldige. Det er ikke noe de "finner på" for å syte eller få oppmerksomhet. Husk at det å anerkjenne de vanskelige følelsene er noe helt annet enn å anerkjenne og godta den selvskadende atferden.

Noen konkrete tips:

  • Få øyekontakt og vær en respektfull lytter før du kommer med din mening.
  • Snakk på en rolig og beroligende måte.
  • Tilby din hjelp og støtte.
  • Tenk over hva som var nyttig for deg da du var ung og opplevde vanskelige følelser
  • Hvis vedkommende ikke ønsker å snakke, ikke press ham eller henne. Selvskading er et veldig følsomt tema, og den selvskadende atferden er vanligvis et tegn på at han/hun har problemer med å sette ord på egne følelser.
  • Det viktigste å vite for deg som forelder, dersom du har oppdaget at barnet ditt driver med selvskading, er at det er på tide å søke profesjonell hjelp.

Kilde: www.hjelptilhjelp.no

- Det var vanvittig traumatisk og skremmende, men likevel det beste som kunne skjedd meg. Da begynte jeg på antidepressiva og fikk en behandler. Det gjorde at jeg holdt ut i noen måneder til. Jeg fortsatte riktignok å kutte meg, men jeg fikk hjelp til å håndtere livet.

Det første ordentlige selvmordsforsøket kom da Helene var i slutten av tenårene. Etter å ha tatt overdose ble Helene redd. Hun ringte legevakta og ble hentet med ambulanse til pumping. Uka etter forsøkte hun på ny, og ringte igjen til legevakta.

- Da ble jeg lagt inn og fikk en ny behandler. Jeg følte at hun tok meg mer seriøst og ikke så ned på meg. Likevel fortsatte jeg å kutte meg selv.

Fikk diagnose

Helene har skrevet dagbok siden hun var ti år gammel.

- Jeg vet ikke om det hjalp så voldsomt, men det føltes lettende å få uttrykt meg. Jeg kunne også vise det til behandleren min, og jeg har alltid hatt lettere for å uttrykke meg skriftlig enn muntlig, så det var en bedre måte å få forklart ting på.

Etter hvert fikk Helene diagnosen emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, samt diagnosen engstelig/unnvikende personlighetsforstyrrelse.

- Det at jeg ble diagnostisert gjorde at jeg endelig fikk riktig behandling av terapeutene.

Hun flyttet flere ganger, ble avhengig av piller og etter hvert tyngre stoffer, og tenkte stadig oftere på å dø.

- Rusomsorgen ble koblet inn, og jeg møtte terapeuten som reddet livet mitt. Han var ikke redd for å tenke utenfor boksen, var veldig kunnskapsrik og fulgte tankegangen min. Jeg fortsatte å gå hos ham lenge, selv om han var i Drammen og jeg i Tønsberg. Han fikk meg til å tenke annerledes, og til å åpne sinnet mitt.

Fant andre alternativer

Den dyktige terapeuten klarte å få Helene til å se at det fantes alternativer til å dø.

- Jeg var så fokusert på at det var meningen at jeg skulle dø, at jeg nektet å vurdere noe annet. Men han klarte å snu tankegangen min og fikk meg til å innse hva det ville bety for familien min om jeg tok livet av meg. Jeg innså at det ville ødelegge dem, spesielt mamma, som jeg i voksen alder alltid har hatt et nært forhold til.

Moren fortalte henne at dersom Helene tok livet av seg ville hun komme etter.

- Det ønsket jeg selvfølgelig ikke, og tanken på det har holdt meg gående i mange tunge situasjoner. Jeg tror det er viktig å tenke utenfor egne grenser når man er suicidal. Åpne øynene og se verden. Se at det finnes mer. Ja, det er tidvis sinnsykt slitsomt å leve, men det finnes lyspunkt, hvis du tør å åpne øynene.

Hjelp av musikk og bøker

Når ting har vært vanskelig har musikk og bøker spilt en stor rolle i Helenes liv. I tillegg har hun alltid hatt tro på at hun kan skrive, og til høsten skal hun igjen ta opp fag fra videregående skole.

- Jeg skal ta ett fag av gangen så jeg er sikker på å klare det. Jeg begynner med yndlingsfaget mitt, norsk. Jeg liker skole, og å føle at jeg kan ting. Jeg har vunnet flere skrivekonkurranser, og denne ene tingen, at jeg er god med ord, har jeg aldri tvilt på.

LFSS mener det er viktig å fokusere på hva som gir de som sliter med selvskading og selvmordstanker mestringsfølelse og tro på seg selv.

- Det gjøres for lite, for det er så mange som er rammet av dette, og det virker som alle kjenner noen som har drevet med selvskading eller hatt selvmordstanker, sier Haugerud.

Hun har klare råd til de som ønsker å hjelpe noen som sliter.

- Ofte syns de det er bedre at de voksne sier det rett ut. De voksne er redde for å spørre om både selvskading og selvmord, men vi må faktisk i noen tilfeller spørre vedkommende rett ut for å få avdekket dette. Mange venter på at noen skal spørre, tørre å sette ord på det. De vil så gjerne at noen skal spørre hvordan de har det.

Haugerud mener at alle, spesielt de som jobber med barn og ungdom, må bli flinkere til å spørre om slike ting.

- Vi må ikke fortie dette, men tørre å stille de vanskelige spørsmålene. De jeg jobber med er glade for at jeg spør ærlig rett ut om hvordan de har det. Det er da vi kan hjelpe.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

OVERLEVDE SELVMORDSFORSØK: Helene Ferguson (30) har overlevd flere selvmordsforsøk. Hun er glad hun endelig fikk hjelp til å takle livet.
OVERLEVDE SELVMORDSFORSØK: Helene Ferguson (30) har overlevd flere selvmordsforsøk. Hun er glad hun endelig fikk hjelp til å takle livet. Foto: Foto: Hanne Mari Skappel

Ikke helt borte

Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord gir råd både til mennesker som selv sliter, og deres pårørende.

- Vår jobb er først og fremst å lytte. Folk må føle at de blir tatt på alvor. For mange er det veldig skremmende at barnet deres driver med selvskading, og da må vi være der for dem og hjelpe dem med hvordan de best kan hjelpe.

Helene oppfordrer alle som sliter med tunge tanker til å oppsøke hjelp.

- Å forsøke å ta sitt eget liv er ikke den riktige måten å rope om hjelp på. Om du dør får ingen sjansen til å hjelpe.

Nå jobber Helene med å se fremover.

- Noen ganger tenker jeg at jeg bare vil slippe alt. Slippe å forholde meg til andre mennesker, ta oppvasken eller gå på butikken. Men så sier folk til meg at jeg er spesiell og fantastisk. Og jeg tenker på at jeg skal begynne med noe jeg elsker til høsten. Jeg gleder meg.

Denne saken ble første gang publisert 13/06 2015, og sist oppdatert 30/04 2017.

Les også